aftenkampen

K-ordet

In Løse tråder on 16/04/2014 at 11:21
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Spørsmålet kommer fra naboen, som en lørdags kveld har klatret over gjerdet og dumpet ned i sofaen for å ta en øl.

I etasjen over sover ungene. Slik er det i nabohuset også: Hele gata har det slik. Det ligger unger og sover på alle kanter i det bedagelige lille boligfeltet vi har valgt oss. Det er sent lørdag kveld, og hundre trampoliner står forlatt og hviler i vårluften.

– Tror dere våre barn kommer til å se krig? spør han igjen.
 
Jeg husker luftvernsirenene fra oppveksten. Bomberommene. Et alvor som, uansett hvor lite og fjernt det føltes, likevel hadde en kjerne.

Eller kanskje heller: Det hadde et fiber av minne i seg. Også i bomberommet på skolen, der ingenting hadde skjedd siden foreldrene våre var små. Men likevel: Det hadde skjedd. 


I dag er tanken på en konvensjonell bakkekrig omtrent like fremmed som tanken på Den spanske inkvisisjonen. Og, som kjent,  det er ingen som  venter Den spanske inkvisisjonen. I hvert fall ikke en sen lørdag kveld der naboen skritter over hekken og dere setter på en plate ingen har hørt på siden 1998.  

Det er ingen som går til krig med bob hund på øret.

Kanskje skal man passe seg for å pynte seg med uhyggen som plutselig har dukket opp på skjermen. Kanskje er det slik forsker Steven Pinker og andre påstår, at verden aldri har vært tryggere eller bedre å leve i.

Men den generasjonen som sprang ut for alvor i årene etter at muren falt, sitter der nå uansett i sofaen en lørdag kveld og lurer på hvor det grenseløst optimistiske 90-tallet tok veien.

Om våre barn noen gang vil få se krig?

Vi som aldri klarer å slutte å ironiserer over fylkeskommunene som offentlig forvaltningsnivå, hva skal vel vi si når fremmed aggresjon ikke lenger bare handler om å ta av seg beltet og legge det i en plastboks under sikkerhetssjekken på Gardermoen, men like gjerne kan handle om soldater fra en fremmed makt som plutselig ruller inn på ringveien rundt byen?


Store ord.
Alt for store.

Slike ord som ytres av rødmussede plasskommandanter med livstidsabonnement på Forsvarets Forum. Ord vi ikke lenger tror på, ord som ikke hører til det århundret vi tross alt befinner oss i nå.

K-ordet.

Krig.

I vår tid?

Det mest interessante med mellomkrigstiden, var at ingen som levde den gangen, levde i mellomkrigstiden. De levde i etterkrigstiden, så vidt dem bekjent.

Slike som Wilfred Sagen og hans sorgløse svirebrødre, i starten av Johan Borgens roman «De mørke kilder» (1956), der de sitter og tyller i seg champagne og skåler for god bør og godt vær, som om verdens mørke lå bak dem og hadde blitt brukt opp, en gang for alle.

De visste ikke hvor de var på vei hen.

Det gjør ikke vi heller.


Det er ikke slik at krigen er uønsket når den kommer. Tvert imot: Mennesket higer etter den, særlig de som ikke vet hva den er. Og det vet de færreste.

Likevel vil det alltid være tapt ære og indignasjon nok, et eller annet sted på kloden, til at det er verdt å  sette i gang kjøttkverna på nytt og prøve en runde til.

Tapt ære er en av de største fornybare ressursene vi har. Det, kombinert med muligheten til å tjene gode penger.

Strategisk sårbarhet. Bakkestyrker. Troppeforflytninger. Ord og begreper vi trodde vi hadde parkert en gang på slutten av forrige århundre. Nå står de der og kikker inn igjennom vinduet på oss, der vi sitter med hver vår øl og hver vår smarttelefon og ser fascinert på noe som umulig kan være virkelig.

Særlig på kvelder der man sitter der med en nabo på øl-besøk og hører ungene sover i etasjen over, kan man legge bort telefonen, ta en slurk India Pale Ale og tillate seg å tenke tanken: At her stopper verden, nå er vi framme.

Dit kommer visst verden aldri.

 

Sangene som reddet livet ditt

In Løse tråder on 21/01/2014 at 20:18

Foto: Aftenkampens redaksjon

Don’t forget the songs
that made you cry
And the songs
that saved your life

«Rubber Ring», The Smiths

Jeg har gått ut i boden igjen. Mellom ski og vinterdekk finner jeg det jeg leter etter: En papprull med gamle bandplakater. Flesteparten ble plukket ned fra vegger i Bergen en gang på slutten av 90-tallet, og varsler om kommende Motorpsycho-konserter på Garage. En bob hund-plakat har fått hard medfart, men lever fortsatt. The Smiths står fortsatt utenfor Salford Lads Club og stirrer likegyldig utfordrende på meg, og på en av de første konsertplakatene til deLillos er hele bandet med, inkludert favorittrommisen min, Øystein Jevanord.

Jeg har ikke sjans til å få opp noen av disse plakatene inne i huset. Aldri i livet. Det er ikke forenlig med god smak, lyder beskjeden jeg har fått. Dessuten trenger det ikke å se ut som det bor en femten år gammel musikknerd i huset. Men her ute i boden er alt sammen intakt. Her ute er ingenting glemt.

Heller ikke at jeg på et tidspunkt er en elleveårig speider i 2. Lillehammer tropp og sikkert har tenkt at greit nok, musikk er viktig, musikk er noe folk bryr seg om, enten det handler om at dere får lov til å arrangere Ti i skuddet i klasserommet eller at du er med nabogutten og ser ham tapetsere dukkehuset til søstera si med bilder av Joey Tempest. Klart musikk er kult.

Men denne kvelden, akkurat denne kvelden, på en dyvåt speiderleir på et skakk slette et sted i Sør-Gudbrandsdal krets, der noen av de litt eldre gutta i speidertroppen plutselig drar fram en batteridrevet kassettspiller og setter på kassett i hvit plast, kommer øyeblikket da du flytter blikket vekk fra kontinentet og ned på den hemmelige flekken utenfor kontinentalsokkelen; den lille øya du aldri har sett før – uansett hvor mange ganger du har fargelagt verdensdelene med tusj.

Det lille punktet du aldri har lagt merke til, rett og slett fordi du aldri har sett godt nok etter. Du har vært et barn, du har hatt andre ting å tenke på. Og du har aldri hørt musikk før, heller. Ikke slik, ikke på denne måten.

Og akkurat som du føler at du er det første mennesket som går i land på øya når øynene dine for første gang fester seg på den utydelige prikken i Sydishavet, er det som om denne musikken ikke har eksistert før du endelig ble oppmerksom på den.

Det er som om du ikke har eksistert før denne musikken ble oppmerksom på deg. Og du skjønner at du er det første mennesket på denne øya, og at du aldri mer vil kunne komme deg hjem igjen – at ingenting igjen kan komme til å bli det samme, for du har fått et språk; musikken trer fram – for første gang er det bakgrunnen som er diffus, ikke musikken.

Og du ser bort på de andre patruljemedlemmene i Gaupe, du ser bort på folka fra Bjørn og Oter, som også står og henger i området mellom teltet og utstyrskassa, de fleste av dem uten å skjønne noen ting, og du snur deg mot kassettspilleren igjen og smiler. Fordi du plutselig har skjønt at du aldri skal være et barn igjen.

Er det så stort? Husker du feil? Nei, du gjør ikke det. For det finnes øyeblikk og det finnes grenser, og dette er en av dem: Du skjønner at sangene som spilles handler om deg, at det er deg det handler om: Alt du skal oppleve. Alle erfaringer, alle følelser, alle steder og stemninger og problemer skal komme i. All glemsel, glede, smerte og villskap du skal føle.

Du skal aldri mer være alene.

Og du ser på bort på nabogutten, og dere ler begge to – men av helt forskjellige ting. Han ler fordi han som synger på låta høres så teit ut. Du ler fordi du skjønner det, at du har skjønt noe stort: At det har begynt.

Hvis Arne kunne velge
et annet liv
Med et annerledes ansikt
i en annen tid
Så ville han sagt:
Tusen takk,
men jeg vet jo ikke hva jeg får
og dessuten har jeg videoapparat.

Kan du fatte og begripe hvor stort det er, det som har skjedd?

Og enda verre: Kommer du noen sinne til å komme tilbake igjen til en så ren glede som dette – til øyeblikket da du oppdager at du ikke er alene på øya, men at det finnes andre mennesker i verden også?

Jeg ruller sammen plakatene og legger dem fra meg igjen, ute av stand til å huske hva det var jeg kom hit for å hente. Sikkert noe skal med i barnehagen i morgen.

Og idet jeg slukker lyset og låser boden, kaster jeg et blikk på vinterdekkene som fortsatt henger på veggen der inne.

Faen som det regner ute. Jeg lurer på om det er i natt det begynner å snø.

Første gang publisert på forlagsliv.no 

City Limits

In Løse tråder on 27/12/2013 at 21:10

Foto: Aftenkampens redaksjon

Hva trenger man for å fortelle den perfekte historien? Fire gater og et torg. Resten er ren bonus.

Få ting er så egnet som utgangspunkt for en historie som en vanlig småby.

Et par gater med hus på begge sider, der forbipasserende kan se familier gå til bords, reise seg, trekke inn i stuen. Kanskje en liten bypark og et torg med en vannpost. En apotekergård. Noen trange smug som leder ned til havnen.

Handlingen foregår i konsul Bernicks hus i en mindre, norsk kystby, heter det for eksempel hos Ibsen. Han hadde det med å legge handlingen i skuespillene sine til nettopp slike småbyer: Det er noe fortettet ved dem, både geografisk og mentalt.

Dessuten er de som regel utstyrt med et typegalleri som er lett å benytte på en effektiv måte: Her har vi byens lege, og der borte kommer konsulen gående. Han har nettopp vært og levert en rasende monolog hos den nye, unge redaktøren som har kommet til byen.
Hvis du ser rundt deg, ser du dem alle sammen: Byens borgere og andre innvånere, fremmede sjøfolk og dampskibspassasjerer osv., slik Ibsen selv ramser dem opp på en av sine rollelister. I småbyen har du det du trenger.

Ikke bare hos Ibsen, forøvrig. Tenk bare på Kardemomme by – eller Homer Simpsons hjemby Springfield, for den del. Skomaker Andersen manøvrerer i et slikt univers, han også. I disse byene spiller byorkesteret på torget, mens en trikk går sakte forbi i bakgrunnen. Viserguttene piler fram og tilbake med pakker og politikonstabelen studerer sine bekkenbarter i gjenskinnet i barberens butikkvindu. Nede på dampskipskaien går en mann i gul dress i land, og på en slette utenfor byen ligger huset til røverne.

Jeg har alltid likt det avgrensende ved disse småbyene, det strammer narrativet og gjør situasjonen fortellingen utspiller seg i mer….hva er ordet? Det er noe avklart over det hele. Noe håndterlig og naturlig avgrenset.

Jeg bor i en slik by selv, nå. Etter mange år i Oslo, bestemte jeg meg til slutt for å ta med kona og ungene og bosette meg i en liten, norsk småby. Det er her jeg har skrevet fra det siste året. Jeg har skrevet om livet i småbutikkene, og om kveldstomme gater. Jeg har skrevet om skogen som ligger rundt byen og om stjernehimmelen over boligfeltet her vi bor. Jeg har flyttet på meg, kjørt til og fra svømmehallen og opp på fjellet – men det har alltid vært småbyen jeg har beveget meg i.

Særlig godt liker jeg meg i utkanten av den lille byen. Landskapet rett på utsiden av byporten i Kardemomme, for eksempel. Hvor langt ut må man for å ikke lenger høre klarinettspillet til barberer Sørensen eller det lille plinget fra trikkens bjelle, i det den kjører til Kardemomme bru for å snu. Og hvordan ser det ut i utkanten av skomaker Andersens hjemby? Eller i heia rundt den lille sørlandsbyen der Ibsen lar sine middagsgjester møtes til et skjebnesvangert aftenselskap?

Nok en gang setter jeg meg i bilen og kjører til utkanten av byen. Det er fort gjort. Den slutter plutselig der, nemlig, rett etter håndballhallen og Shell-stasjonen. Et vegskilt, og så er det over. Der blir jeg sittende med motoren på og tenke på episoden av RadioLab der de snakket om blueslegenden Robert Johnson, som en kveld vandret ut av småbyen og fant djevelen ventende i et veikryss omtrent som dette.

Nede ved Highway 61. Det er der de sier at det skal ha skjedd.

Fylkesveg 61 har ikke helt den samme magien. Ingen har sett djevelen på en lang stund, her ute. Det eneste som har skjedd her, er at et par hester har rømt fra en innhegning. Og ellers? En stille og rolig kveld, melder Gudbrandsdal politidistrikt.

Jeg snur og kjører hjem igjen. Gjennom byporten og over torget. Forbi skomakeren og pølsemakeren, forbi den lille trikken som står parkert, og eslene, og tårnet, og de gamle OL-anleggene fra 1994 og hjem til min egen seng. En stor, gul måne henger over byen og varsler godt vær.

Jeg er hjemme.
Midt i historien.

Denne teksten ble først publisert på forlagsliv.no. I januar 2014 utkommer «Kjedet enebolig – rapport fra provinsen» på Cappelen Damm.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 60 andre følgere