Rettssaken mot Anders Behring Breivik (oppsummert)

Foto: Oslo politidstrikt

Sendeskjema for mandag 16. april 2012:

06.00 Byggmester Bob: Den store ryddejobben.

06.40 Drømmehagen: Hinkel Pinkel setter seg i respekt hos Vottene.

07.00 Ekstra nyhetssending: Anders Behring Breivik ankommer Oslo tinghus. (Direkte)

07.05 Nyhetsmorgen. Maratonsending: “Kroppsspråk hos fanger i forbindelse med biltransport”.

10.00 CSI: Rena (Am. serie). Episode: “Det skjer ikke noe spesielt på gården” (r)

11.00 Ekstra nyhetssending: Anders Behring Breivik spiser lunsj. (Direkte)

11.20 Ekstra nyhetssending forts.: Anders Behring Breivik har avføring. (Direkte)

12.00 Direkte fra Oslo tinghus: Rettsforhandlingene gjenopptas.

13.30 Politiskolen VIII: “Summer Camp”.

15.00 Oslo tinghus: Slutt for dagen, Anders Behring Breivik eskorteres bort.

15.35 Oslo Tinghus, Migrapolis Spesial: Anders Behring Breivik eskorteres bort til Bollywood-musikk.

16.15 Oppgrader! (No. gameshow) (r). Oslo-gutten Anders (32) bor fortsatt hjemme på gutterommet. Klarer han å  svare riktig på oppgavene? Dagens tema: Befolkningsutvikling.

17.00 Bonderomantikk (No. dokusåpe) (r). Seks tonn kunstgjødsel er på avveie. Hvordan vil jentene reagere?

18.00 Dagsnytt Atten: En ny og spennende gjest (Arne Strand) forteller om inntrykk og tanker.

19.00 Dagsrevyen. Nyhetsanker Tom Nilssen gjør intervjuer med de overlevende, direkte fra sitt solarium.  

19.40 Forbrukerinspektørene: Anders (32) opplevde at kassebilen han hadde leid eksploderte da den sto parkert. Nå nekter forsikringsselskapet å samarbeide.

21.00 21-Nyhetene (Ekstrasending): Anders Behring Breivik spiser lunsj – NYE BILDER.

21.30 Brennpunkt: ”Døden spiser baguette”.

22.20 Deadliest Catch (Am. serie). Ombord på tråleren “Hybris” får mannskapet problemer når de går for langt ut i Behringstredet.

22.55 Ekstra nyhetssending: Politiets beredskapstroppen ankommer endelig Oslo tinghus for å pågripe Anders Behring Breivik, som skal ha blitt sett der tidligere på dagen. (Direkte)

23.50 Ekstra nyhetssending forts.: Politiets beredskapstropp har endelig klart å få tak i nok mynter til parkometeret, og gjør seg klare til å gå inn i bygningen. (Direkte)

00.15 Ungkaren (am. serie). Jentene blir skuffet når Andrew viser seg å hete noe helt annet. Nadya blir valgt ut til å være på singel-date ved en gammel tempelridder-ruin, men kommer i skade for å sette seg på en viktig minnepinne.

00.30 Nattsending: ABB Jukebox

Med tøv skal landet bygges

“

Foto: Dave Wilson / Creative Commons

Jeg husker ikke hva jeg pleide å tenke om framtida, men jeg husker at jeg gledet meg.

Ting skulle bli lett, ikke bare for meg – men for oss alle. Ikke det at vi nødvendigvis skulle feriere på Mars eller fyke rundt i flyvende biler, men jeg så ihvertfall for meg at man i det minste kunne få slippe å kjede seg på jobben.

Derfor dro vennene mine ut i verden for å bli kaospiloter og webdesignere. Sjøl så jeg alltid for meg at jeg skulle skrive en bok eller få meg et tv-program, kanskje til nød jobbe i en aller annen kreativ bransje og fyke rundt på sparkesykkel i et åpent kontorlandskap, med designerbriller og joggesko til 45.000. Slik var det framtida skulle bli, trodde vi, alle vi som begynte på universitetet på slutten av 90-tallet. Det var ingen grunn til å kaste bort seks år på å knote med nanoposisjonering eller metamorfe bergarter. Det er ikke sånne ting som drar damer på nachspiel.

Derfor var det ikke direkte sjokkerende å høre at Norge plutselig mangler 16.000 ingeniører. Men det gjør vi altså. Og uten flere ingeniører blir det vanskelig for oss å holde industrien på beina, få oljen opp fra havbunnen og bygge broer, veier og skip her i landet. Festen er over. Vi kan ikke bygge et samfunn basert på at alle skal drive med uavhengig dokumentarfilm. Vi må, rett og slett, lære oss å kunne noe.

(Og jeg sier ikke dette for å være streng: Jeg sier det fordi jeg begynner å bli noe usikker på om mitt ene grunnfag i teatervitenskap nødvendigvis kommer til å bli det som løfter meg ut av ledighetskøen når den vestlige økonomien snart går til helvete og kineserne styrer sjappa. Vi må, med andre ord, innstille oss på å ha det mindre gøy framover.)

Dette poenget kan illustreres ved å fortelle to vitser – først en kjedelig og så en uforståelig. For å ta den kjedelige vitsen først: Hvor mange ingeniører må til for å skru i en lyspære? Svar: Du trenger bare en. Enkelt og greit. Så går vi over til den uforståelige vitsen: Hvor mange frilans-utøvere innen samtidsdans trenger du for å skru i en lyspære? Riktig svar: I sin forestilling «Light Bulb» tar danser og koreograf utgangspunkt møtet mellom støpsel og pære, der identiteter viskes ut og transcenderer det uutalte i møte med begreper som skam, skyld, tvil og svakstrøm. Lengde: 2 timer og 30 minutter. Og da er det sannsynligvis like mørkt i rommet når forestillingen er ferdig.

Sånn kan vi selvfølgelig ikke ha det. Så hvordan skal vi få tak i alle disse ingeniørene? Skal alle importeres utenfra, mens vi selv fordriver tiden med nonfigurativ fingermaling med støtte fra NAV? Nei, vi er nødt til å lære oss å bygge ting, vi også. Og derfor er vi altså nødt til å gjøre realfag hipt.

Hipt? I et land der ingen husker navnet på vår siste nobelpris-vinner, men de fleste av oss er fullt oppdatert på kjærlighetslivet til Aylar? Hvordan angriper man egentlig det der? For den amerikanske urbanisme-guruen Richard Florida ligger svaret i populærkulturen. I 2002, mens framtida fortsatt lå ubrukt og skinnende foran oss, og sola på himmelen var formet som Bill Gates, noterte Florida seg følgende:

“American society over the years has romatisized some most unlikely occupations. In the early 1800s young men read ”Two years before the mast” and dreamed of becoming lowly merchant seamen. Well into the 1900s, the hero of thousands upon thousands of books, plays, films and cigarette ads was that miserable wage slave of the western plains, the cowboy (…) How many well-known novels can you think of that were written before, say, 1980, or major films or plays before that time in which the hero was an engineer? Even in works of science fiction, the hero typically was the pilot who flew the space ship, not the engineer who designed it. The engineer was kept in the background because he was a geek. Engineers were rather useful people but not cool, the oposite of cool, the very definition of the absence of cool. They had thick glasses and no sex life.”  *

Aha! Svaret ligger i å fjerne de tjukke brillene og i stedet plassere ingeniøren på en motorsykkel. Svaret ligger i populærkulturell produktplassering, altså at vi plasserer nanoingeniører og petrolumsgeologer som hovedpersoner i norske bøker og filmer, og – vips – rekrutteringen er sikret:

I

Vinteren 2006 møtte fire petroleumsgeologer en brutal død i Jotunheimen. Kun en ung kvinne overlevde. Nedkjølt og svak kjemper Jannicke seg tilbake til norsk sokkel. Men kontinentalsokkelen er mørklagt og ikke en levende sjel er å se. Er marerittet likevel ikke over?

II

Ut over å være en mann på kun 1,68, er Roger er en ingeniør som tilsynelatende har alt; sømløs overgang mellom PC og mobil m/ lav energy dual mode løsning og maksimum flexibilitet med application specific protocol stacks.  Så oppdager han noe som snur hele hans tilværelse på hodet, og snart må han flykte for livet.

III

Etter at hun mistet sitt eneste barn og skilte seg fra ektemannen, trakk hun seg tilbake til eks-mannen Peters (Bjørn Floberg) arkitekttegnede og kjølige villa ved havet. Nå har hun fått tilbake lysten på å leve og møte ANDRE ingeniører med spesialkompetanse på geomatikk-feltet. 

Kanskje er dette veien å gå? For hvordan skal man ellers få økt respekten for realfag i et land der 1/3 i min egen yrkesgruppe, journalister, ikke en gang kan regne? (Og 1/3 er mye det, der jo langt over halvparten av alle sammen.)

Kort sagt: Skal vi begynne å bygge morgendagens Norge, må vi begynne nå. Men ikke med teatervitenskap og fingermaling.

Snart kommer kineserne.

* = Kilde: “The Rise of the Creative Class”, R. Florida, 2002.

Clipperton

Foto: Wikimedia Commons

10°18′N 109°13′W
6 km² (2.3 sq mi)

Hva hadde du gjort dersom du var den siste gjenlevende mannen i verden, og du samtidig var omgitt av kvinner?

Dette spørsmålet ble en viss Victoriano Álvarez nødt til å stille seg i 1916. For ham var det ikke et hypotetisk spørsmål, det var en realitet.

Den i dag franske øya Clipperton kan nesten ikke sies å være noen øy. Og en gang bodde det folk her som levde noe som nesten ikke kan sies å være noe liv. De første menneskene slo seg ned i 1897, en gruppe meksikanere utsendt av regjeringen for å bosette denne ubrukelige sandbanken i havet, som de i nesten førti år hadde kranglet med franskmennene om. (Enkelte vil hevde at man kanskje bør ta hintet når den eneste naturressursen man krangler om på ens nye besittelse er fulgebæsj, men dem om det.)

Så skjer det, altså, at den meksikanske revolusjonen bryter ut der hjemme, og forsyningene til nybyggerne på Clipperton slutter å komme. Den øverstkommanderende på øya, kaptein Arnaud, drar avgårde for å hente hjelp, og tar med seg alle mennene på øya. Alle bortsett fra én; fyrvokteren Victoriano Álvarez. Og når båten deres forliser og forsvinner i havet, blir fyrvokteren plutselig den eneste mannen i mils omkrets.

Her er det på sin plass å flette inn et par ord om menns tro på egne evner: Vi er ikke alltid like beskjedne. Fyrvokteren Álvarez var en fin representant for denne tradisjonen; som den siste gjenlevende mannen i verden, i hvert fall den delen av verden som var tilgjengelig for dem, så han på seg selv som en naturlig hersker over kvinnene på øya, og utropte seg selv til konge. Etter det vi må kalle en dårlig dag på jobben, kall det gjerne temperament, går han i gang med å voldta og drepe dem, én etter én.

Og så er vi i gang! Når det amerikanske marinefartøyet USS Yorkmen så dukker opp en gang midt på sommeren 1917, ett års tid etter at spetakkelet begynte, finner de fire hårsåre og utakknemlige kvinner på stranda, mens fyrvokteren Álvarez – kongen av Clipperton – har blitt slått ihjel med en hammer og ligger i sanden med knust ansikt, til stor glede for de lokale krabbene.

Hva kan vi lære av dette? 1. Aldri lån bort verktøy til kvinner. 2. Det er ikke nødvendigvis fett å bo på en øy, bare fordi det er palmer der.

På en øy har man null forsvar den dagen bestialiteten banker på for å si god dag. På fastlandet er det annerledes: Det er ingen tilfeldighet at alle de store verdensreligionene er typiske innlandsreligioner. Bondereligioner, skreddersydd bofaste folk som må lære seg å leve ved siden av hverandre og oppføre seg sivilisert, uten å begjære sin nestes asen alt for mye.

I femte mosebok holder Gud på med dette hele tiden: Dersom du bygger nytt hus, skal du sette rekkverk på taket. (Greit nok.) Du skal ikke gå i klær som er vevd av to slags stoff, ull og lin. (Neivel?) Du skal sette dusker i de fire hjørnene av kappen som du hyller deg i. (Men det var da fælt da?)

Etter et par tusen år med dette, befinner man seg plutselig i et gjennomregulert samfunn der selv minstestørrelsen på avføring hos kommunalt ansatte er gjenstand for en eller annen lovbestemmelse innenfor EØS-systemet. Og da lengter man til havs, vet du, til en øy uten folk, til en plass der det er mulig å være herre i eget hus.

Saken er bare at livet på en steinknaus fort blir en selvoppfyllende profeti; det gjør deg automatisk til en slags lokal Moses. Det er ingen vei utenom, siden alle menn har lyst til å leke Stamfar, bare de får sjansen. Og sjansen får du, i fullt monn, når du bosetter seg på en 1.7 kvadratkilometer stor sædbank i havet, dekket av fuglebæsj, omgitt av kvinner og barn. Og plutselig føler du at alle ser opp på deg og lurer på hva du har tenkt å foreta deg – hva planen egentlig er – og det er da du kjenner stresset komme, vet du; du skjønner at dette er noe langt mer enn å finne parkeringsplass til familien; her er det snakk om å opprettholde et helt samfunn.

Mitt råd: Dra hjem. Bygg heller en platting, hvis du har så jævla lyst på beundring.

Det var det den selvutnevnte fyrvokterkongen Victoriano Álvarez brått skjønte, idet han stupte med hodet i sanda på Clipperton – en innsikt en gruppe tyske kunstnere  forøvrig også skulle komme frem til et par generasjoner senere: IT IS NICE TO BE IMPORTANT, BUT IT IS MORE IMPORTANT TO BE NICE.

**

Forslag til dikusjon: Hvem ville du helst blitt slått ihjel med en hammer av på en øde øy, Scooter eller Victoriano Álvarez?

Diskutér i grupper.