I David Macaulays Motel of the mysteries har forfatteren skrudd klokka fram til år 4022, og til det øyeblikket da hobbyarkeologen
Howard Carson snubler over restene av et forhistorisk, seremonielt bygningskompleks.
Motel står det på et hemmelighetsfullt skilt plassert på tempelkonstruksjonens forside, og på en av dørene i det arkeologen selv mener må være et gravkammer, henger det et skilt med den arkaiske innskriften «Do not disturb».
Hva slags bygning er det han har funnet, og hvilken funksjon hadde den for fortidens mennesker? Og hvem var egentlig denne Donotdisturb? Amatørarkeologen tenner lommelykten og går inn, og der inne – i et rom som har vært forseglet i flere tusen år, dvs. siden midten av 1980-tallet, finner han levningene etter to mennesker – det ene plassert i en slags seremoniell seng plassert foran et alter, der det står et kultisk objekt med ukjent funksjon, preget av en framside i lett buet glass (jepp, en TV). I et indre gravkammer finner han enda et menneske – plassert i noe de fleste av oss ville gjenkjent som et toalett, men for amatørarkeolog Howard Carson i år 4022 er det klart at det dreier seg om en rituell sarkofag i porselen. Utfra disse ekstraordinære funnene, klarer amatørarkeologen fra år 4022 til slutt å pusle sammen de etterlatte bitene av en stor og glemt sivilisasjon, sivilisasjonen etter det gåtefulle motelfolket.
Tingene er overalt rundt oss: Et godt balansert glass. En god kniv. En syntetisk hjerteklaff. En ny GPS i bilen. En skuff som lukker seg med et lite knepp. Vi etterlater oss hele berg av dem – norske boligfelt står og hviler på stappfulle kjellere. Ting, ting, ting. Overalt: Ting.
David Macaualays historie, som ble skrevet like etter at en stor utstilling av egyptiske artefakter hadde vært på turné gjennom USA på 70-tallet, tvinger fram følgende spørsmål: Hvordan vil framtidas mennesker se på oss? Hva kommer tingene vi etterlater oss til å fortelle om hvem vi var og hvordan vi hadde det?
En gang for halvannen million år siden, var det en eller annen ukjent designerspire blant våre menneskeape-slektninger som i et inspirert øyeblikk hakket fram den første steinøksa. I de påfølgende årtusenene satt hans – eller hennes – slektninger og hakket som gale; et helt berg av steinøkser lagde de, titusenvis av dem, mange fler enn de noen gang kom til å få bruk for. Enkelte var hele 11 kilo tunge og helt ubrukelige som verktøy. Hva fikk så våre fjerne forfedre til å bruke store deler av livet på et så energikrevende og fåfengt arbeid? Forskerne har ikke noe svar å gi, annet enn at de sannsynligvis likte å holde på med det.
Mennesket former verden. Men like sant er det at alt skal vekk: En dag er vi bare en rustrød linje klemt mellom to jordlag, en dag er vi kun avtrykk i leire – gjemt under våt jord og veldige bregner. Og en dag skal etterslektens arkeologer komme med sine lyskastere og sine lommelykter, og felle sin dom over oss, de også.
Hva slags bilder av oss som sitter her vil tre fram for dem, når dere en dag setter spaden i et glemt kulturlag og avdekker en gjenglemt Survival Knife fra 1989, bestilt over postordre? Eller et 24 liters akvarium, to sverd med 11″ kniver i rustfritt stål som glir jevnt over i aluminium håndtak, lagt skrått overfor en HÅG H05 Communication med balansert tilt?
Jeg sier ikke at ingenting betyr noe, siden alt en dag likevel skal utslettes. Jeg prøver ikke å si noe vettugt om å gripe dagen, siden vi kommer til å være støv i morgen, uansett.
Jeg sier bare at jeg hadde tenkt å bruke kvelden på å rydde i gamle ting, men ble opptatt med noe annet.
Aftenkampen 