aftenkampen

Kringsatt av følelser

In Journalistikk on 27/11/2010 at 23:22

Denne teksten er også å finne i siste nummer av Simen V. Gonsholts fanzine Ulvedager, som er i salg fra 21. desember. Løp og kjøp!

1.
Sentimentaliteten er ei feit bikkje som lunter etter meg.

En labrador, for å være nøyaktig, med triste øyne og svake knær. Noen i nabolaget setter fram små skåler med rekesalat til den uten at jeg vet det, og nå er den lat, gammal og overvektig – og umulig å få seg til å avlive.
— Husj, sier jeg, pføy, vekk med deg.
Men sentimentaliteten blir bare sittende der og se opp på meg med de triste øynene sine og logre bedrøvet.

Jeg er disponert for dette: Store deler av livet mitt har vært belagt med tunge strykearrangementer, og jeg kan godt innrømme at jeg har likt det. Slik har jeg det også når jeg skriver; I timevis kan jeg sitte og flikke på portretter, bygge opp scener, introdusere hjelpere i narrativet mitt og føre leserne mine rundt hushjørnene, akkurat der jeg vet at de bør dukke opp.

Men i det siste har strykearrangementene – håndverket, dramaturgien – føltes mer og mer påtrengende; det som skulle understreke stemninger som allerede var der, har nå blitt øredøvende. Den kokebokaktige flinkheten jeg innimellom klarer å oppnå, står etter hvert som en hindring for alt det andre jeg i utgangspunktet ønsket å få til; fart, styrke, friskhet og overskudd.

Og verst av alle, er altså denne feite labrador retrieveren som sitter og kikker opp på meg, med tilgjort triste øyne; den ødelegger alt, den holder meg tilbake, den er ikke ærlig mot meg. Herregud, jeg har så lyst til å sparke den bikkja i leggen, så det svake kneet hans gir etter, en gang for alle, mongobikkje.
— Stikk, sier jeg til sentimentaliteten.
— Vekk med deg!

2.
Lørdag 20. Mars: 15:30 Den usynlige: Historien om en død mann.

Den triste historien om Jan Erik Fosshaugs tomme begravelse i januar skapte en magisk stemning over landet. Dagbladet Magasinet ble nedlesset med epost og twittermeldinger om hvor fantastisk artikkelen var. Det skulle over 500 telefoner og et solid journalistisk håndverk til for å fortelle historien om mannen som levde og døde i ensomhet. Før middag kan du få gjenfortalt historien om «Den usynlige».

Møterom: Ormen Lange 2.

3.
Jeg har gjort noe dumt: Jeg prøvde å sparke bikkja i leggen, men traff en kollega i stedet.

Nå sitter jeg på SKUP-konferansen og angrer på at jeg var så surmaga – først på twitter, og så i Klassekampens spalter: Et overgrep, hadde jeg kalt det. Følelsesturisme. Lavmål. Hva er galt med meg? Hvorfor angripe en fyr som tydeligvis har gjort det skarpt, som har et prosjekt, en som lykkes med det han gjør at han klarer å åpne øynene til folk? Og som alle sier er en bra fyr? Hva er det jeg driver med?

Fokus.

Her hvor jeg sitter (Ormen Lange 1), er lederen for Operasjon Grenseløs, Kjell Johan Abrahamsen ved Vestfold Politidistrikt, og sjef for Vold- og sedelighetsseksjonen ved Oslo Politistasjon, Hanne Kristin Rohde, i ferd med å fortelle om hvordan politiet jobber for å få bukt med den internasjonale kriminaliteten. Selv sitter jeg mest og prøver å stenge ute applausen fra naborommet, der Dagbladet-journalisten nå akkurat har sagt noe rørende om mannen som falt av sykkelen og døde, uten at noen visste hvem han var eller gadd å finne ut av det.

Et snufs trenger gjennom veggen og inn til oss. Et snufs til, flere snufs. Man kan høre gråt der innefra nå. Massiv gråt. Små tegninger av væske på gulvteppet inne hos oss forteller at de gråter tungt der inne nå, at fuktigheten fra den emosjonelle jukkestunden i naborommet er i ferd med å trenge inn under skyvedøren og inn til oss. Snart kommer sokkene og buksebeina våre til å være gjennomtrukket, de også.

Ingen kommer til å gråte over manglende vilje til samarbeid over grensene til norske politidistrikter, ingen kommer til å gråte når Kjell Johan Abrahamsen er ferdig. Det er ikke sikkert at det han sier ikke er viktig av den grunn.

Samtidig: Journalistikken er ikke verdt noen ting hvis den ikke får folk til å gjøre noe. Det hjelper ikke om man aldri så mye avslører og finner ut av ting, det hjelper ikke om man sitter på all mulig slags innsikt, om det man skriver om aldri fører folk til konkrete handlinger. Artikkelen i Magasinet har utvilsomt gjort det; fått folk til å ringe ensomme familiemedlemmer for å høre hvordan det står til, fått folk til å banke på hos naboen i oppgangen for å sjekke at alt er ok. At en enkelt artikkel, skrevet av et godt menneske, kan føre til et slikt enormt engasjement, lover godt for norsk journalistikk.

Blink.

Så hvorfor dette ubehaget?

4.
— Jag tänker finna ut varför min pappa lämnade mig och mina syskon, sier stemmen i høyre høyttaler, før vi hører vedkommende ta et trekk av sigaretten og blåse røyken ut i rommet, der den treffer Sveriges Radios kostbare stereomikrofon med et trist, ettertenksomt pffffff.

Vi er på Grötö, på et forblåst konferansesenter i skjærgården utenfor Göteborg et sted, det er februar 2008 og jeg er en av NRKs delegater på den årlige featurekonferansen til Den nordiske kringkastingsunionen.

Stemmen i høyttaleren tilhører Martin, en 22 år gammel svensk radiodokumentarist som akkurat har blitt uteksaminert fra Dramatiska Institutet i Stockholm. Han sitter et par plasser bortenfor meg, og ser i pulten foran seg mens hele det timeslange programmet spilles av.

…Hør! Martin tar et nytt trekk av sigaretten, han befinner seg hos en venninne, de sitter på senga hennes og hører på musikk og prater. Martin har akkurat fortalt at han vil lage en dokumentar om faren sin – faren som plutselig fortalte barna sine at han hadde tenkt å flytte til Nya Zealand og ikke ville ha dem med seg, enda de bare var ti-tolv år gamle og ikke hadde noen mor. Det er en sterk historie.

Venninna spør om han er redd for at faren kommer til å avvise ham når han prøver å ta kontakt igjen. Mer stille røyking. Nå griner Martin.

Under evalueringen etterpå, kommer det fram at Martin egentlig hadde glemt å sette på opptakeren, så han måtte spille inn grinescena på nytt –mange uker etterpå – og at det vi har hørt strengt tatt er en remake. Det er da det slår meg, tror jeg; at det er noe som ikke stemmer her; At vi begynner å bli for flinke til dette her.

5.
Fra mitt eget synderegister: a) Et langt program om innspillingen av Bill Evans’ legendariske ”Waltz for Debby” sammen med Monica Zetterlund, der jeg bruker store deler av programmet til å spille opp til- og beskrive hvordan Monica Zetterlund i 2005 – nå lam, alkoholisert og kjederøykende – brant opp i sin egen seng – sakte – mens hun fortvilet snakket med folka på alarmsentralen i telefonen, mens hun brant opp. b) Møysommelig plassert trist musikk, under et intervju med en ni år gammel jente jeg traff i Kenya, som hadde flyktet hjemmefra for å unngå omskjæring og var nær ved å bli spist opp av hyener. Forslag til musikk: Send in the clowns. c) Rørende beskrivelser av Radka Toneffs selvmord (pilleoverdose) og hvordan de fant henne rett ved siden av bilen, ute på Bygdøy, i en posisjon som røpte at hun sannsynligvis var på vei tilbake til bilen og at hun ikke ville dø, likevel, men frøys i hjel før noen rakk å finne henne. En bekjent av henne skriver til meg og lurer på om jeg har et erotisk forhold til dødsfallet. , etc., etc., etc., etc., etc.

6.
Kanskje var det det at vi var fullstendig okkupert av fiksjon og fortellinger (…) Uansett hvor man vendte seg, var det fiksjon å se. Alle disse millionene pocketbøker, hardbackbøker, dvd-filmer og tv-serier, alt handlet om oppdiktede mennesker i en oppdiktet, men virkelighetstro verden. Og avisnyhetene og tv-nyhetene og radionyhetene hadde samme form, dokumentarprogrammene hadde samme form, det var også fortellinger, og da gjorde det ingen forskjell om det de fortalte om, faktisk hadde hendt eller ikke.

(Sitat: Norsk forfatter bosatt i Skåne.)

7.
Se på denne hvalpen.

Den har ikke gjort noe galt.

Nå tar jeg denne tegnestiften og

p i r k e r

ut øynene på den.

Skjønner du?

8.
Til Olav Brostrup Müller,
Din spalte i Klassekampen,»Tåreperse»,undertittel «550 telefoner», lørdag 31.01.10 får meg til å spørre: Er det latterlig å skrive en artikkel om ensomme mennesker? Er det latterlig å ta drøssevis av telefoner, ja 550,  for å finne ut mer om dette mennesket, som ingen klarer å huske og ingen har «sett»?

Er det latterlig å ta kontakt med gamle klassekamerater, spørre folk i nabolaget, nærbutikk, oppgangen i boligen osv? Er det latterlig å fortelle om bisettelsen, der ingen møtte opp? Er det latterlig å referere prestens, begravelsesfolkenes og den ene naboens tanker og refleksjoner?

Og er det latterlig at artikkelen vekker følelser og ettertanke hos veldig mange lesere? Ja, det virker sånn, siden du kaller den en tåreperse. Og det yurykket er det noe foraktfullt over. Da er det sikkert også latterlig at leserne kanskje til og med feller en tåre eller to (eller sipper, fysj og fysj)?

Jeg er fast leser av Klassekampen og også av kommentarene dine. Hittil har jeg syntes at du har tatt opp relevante og interessante ting. Men ærlig talt, dette siste innlegget var et lavmål, og veldig, veldig skuffende. Morsom var den ikke. Om det trolig var hensikten, og hva annet skulle det være, har du bommet totalt.

Vennlig hilsen
lektor og oversetter

9.
Kjære lektor og oversetter, kjære alle sammen; det er mulig jeg har tatt feil.

Det er mulig dette bare er smålighet – kanskje er jeg i feil bransje, kanskje er Den store journalistprisen i de rette hender, kanskje har verden faktisk blitt bedre, kanskje er vårt ønske om å bli rørt slettes ikke noe problem, og at det heller ikke er noe problem at noen gjør sitt ytterste for å røre oss.

Jeg vet ikke.

Og GJENNOM NATTEN LØPER en ni år gammel jente MED HYENER I HÆLENE, helt til solen står opp og hun TIL SLUTT BLIR FUNNET av snille mennesker i en hvit pickup. Det er en sann historie, for jeg har møtt henne selv, i Kenya. Det er ikke det som er problemet.

Problemet oppstår når det er narrativet, og ikke den lille jenta, som blir oppdragsgiver.

10.
Kan du vise meg noe nytt og deilig
Noe som er helt naturlig
Og at verden fremdeles er herlig?
Det må du vise meg

Jeg vil ikke høre sangen om det søte
Som er altfor søt
Jeg vil ikke høre sangen om det bløte
Som er altfor bløt

(deLillos: Kunstig og kulørt, 1989)


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: