Se mitt perfekte liv

Kjære alle sammen.

Ja, så er julen her igjen og man fylles  atter med __________ .

Utenfor vinduet vårt her i ____________ har småfuglene nok med å holde varmen. En får virkelig være glad en slipper å være __________ , men har et ______ å gå til.

Hos oss står alt bare bra til; _________ har travle dager i barnehagen og er veldig ________ i utviklingen, sier de ansatte.

Dagene går stort sett med til å ______________ i tillegg til _____________, og ______ ____________ veldig moden for alderen. ____________ er  __________, og ikke kromosomfeil likevel.

Selv har vi vært mest opptatt med _______________ denne høsten. Trening blir det dessverre ikke tid til, men ______________ håper på å få tatt trippel-Birken også i år, og kanskje også på bedre tid enn ____________. Flere hobbyer er det vanskelig å _________, men vi har fått veldig _______ tilbakemeldinger på kreftvaksinen som __________ puslet med på kveldstid i fjor, og som endelig er ute på markedet.

Drømmen om et lite krypinn i  __________ har endelig blitt realisert, og _______________ både tegnet og bygget selv, sammen med lokale, sardinske håndverkere.  Julekvelden tilbringer vi derfor i  _______________, med ___________ fra økologisk steinovn som barna har ____________ . Det er litt artig for dem, etter at vår ___________ måtte gå, da vi knep henne i å   ____________ tidligere i år. Synd for alle, men vi slapp ihvertfall å avlive ______.

Ønsker dere alle en __________og et godt __________!

Julenissen – født sånn eller blitt sånn?

I fjor jul ville jeg ikke turt å stille spørsmålet, men etter årets Hjernevask-debatt føler jeg at vi endelig har kommet langt nok her i Norge til at vi kan ta tak i dette spørsmålet: Hva er det som får Julenissen til å gjøre det han gjør, er det arv eller miljø? Er han født sånn, eller har han blitt sånn?

Til tross for både generøs kroppsfasong og hyppige offentlige opptredner, ser Julenissen og hans påfallende aktivitet ut til å være fullstendig oversett av norsk akademia: Ikke en eneste norsk samfunnsforsker har hittil forsøkt å finne ut hva det er som motiverer mannen med sekken og gavene. Kanskje er det slik at saueflokken med norske SV-forskere hittil har ønsket å bringe all nissedebatt til taushet, men ærlig talt: Det er ikke normalt å få en tjukk mann inn i huset ditt, om kvelden –  midt i den mørkeste årstida, og som ikke kan oppgi noen fast arbeidsgiver eller kjent bopæl, og som helst vil snakke med barna dine, for å gi dem gaver.

Hva er greia? Og hvor tar han det fra? Og i hvilken kultur er det egentlig normalt å oppføre seg på den måten?

Eller er det nettopp normalt det er, selv om du og jeg sannsynligvis ikke hadde valgt å operere på denne måten selv. Hva slags rett har vel egentlig vi til å definere hva som er normalt og hva som ikke er det? Og dersom det ligger i Nissens natur å holde på med disse eskapadene, vil det da være rett av storsamfunnet å nekte ham å realisere seg selv?

Dette er jo spennende ting, og en debatt som alt for lenge har druknet i det evindelige Framtiden i våre hender-gnålet om at jula starter tidligere og tidligere for hvert år. La oss heller fokusere på den store, rødkledte mannen i midten her. For eksempel: Julenissen ser ut til å være sterkt overvektig. Hva kommer det av? Er det genene? Bryter nissevev ned fett saktere enn det som er vanlig hos mennesker? Er forbrenningen lavere på Nordpolen? Eller er det livsstilsdiabetes han har pådratt seg, som følge av for mye gløgg, nøtter og knekk og for lange dødperioder på jobben?

Her har vi forresten en annen ting: Julenissen ser ut til å være et utpreget skippertaksmenneske. Hva kommer det av? Finnes det raser som er latere enn andre, eller kanskje dårligere til å planlegge i forkant? Eller er det fordi Julenissen er et utpreget enebarn, at han alltid har kunnet sjarmere seg ut av knipene, som gjør at han fortsatt – i voksen alder – prøver å få unna et helt årsverk på én kveld?

Kanskje ligger alt i genene. En dag merker du at noe er annerledes. Du kommer i puberteten og er plutselig sykelig opptatt av reinsdyr. Du får en dragning mot piper. Du legger deg kraftig ut, får hvitt hår og helskjegg før de andre gutta i klassa di har klemt sin første kvise.

Eller er det oppvekstvilkårene som spiller inn, når hjemmemiljøet for eksempel gir deg ditt første reinsdyr som treåring, hva slags valg har du egentlig da? Når du vokser opp sammen med alver og dverger og gnomer, som alle sammen er involvert i (mer eller mindre) tvangsarbeid på et øde sted. Når du har en far som har en vel liberal holdning både til flyving i lav høyde og det å ta seg inn i andre folks hus, via taket, og at den eneste gangen du ser faren din stressa, er de gangene han ikke har tid, for han må finne skjegget. Er ikke løpet for resten av livet ditt da på mange måter lagt?

Vi trenger ikke å konkludere her og nå. Men om ei uke er det julaften, og da bør du ha gjort deg opp en mening om mannen du slipper inn i huset ditt. Enten kan han ikke noe for det, eller så er det på tide å fortelle fyren i rødt hvordan vanlige folk oppfører seg.

Valget er ditt.

Bøker jeg hadde planlagt å lese

Tittel: De Nasjonale strateger
Forfatter: Rune Slagstad

Antall sider: 471 sider + noter
Innkjøpt: April 2000
Status: Ikke påbegynt
Hva sikret salget: Vaskeseddel bakpå boka lovte både oppvask og halloj: «Striden mellom disse (opposisjonelle) strømningene og tidens markedsteknokratiske ideologi peker frem mot et nytt samfunnsregime.» Dette var informasjon jeg mente jeg trengte på vårparten for ti år siden, da jeg som ung student i Bergen stod ved terskelen til et nytt årtusen – og fylte dagene med å massekopiere plater over på minidisc, og ellers venne meg til alle de nye (og nokså sterkt lakserende) kaffedrikkene som akkurat hadde kommet på markedet.

Prognose: I dag har jeg skjønt at det aldri kommer til å bli meg og De nasjonale strateger. Det er ikke Rune Slagstads feil, men livet er fort kort og min latskap (og ærefrykt) er dessverre like stor i dag, som den var i april 2000. Håper likevel alt står bra til med det nye samfunnsregimet. Hils gjerne.