Nytt fra mausoleet

(Opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave, 15.01.2011. Foto: Ivar Asen-tunet.)

Om noen timer går to vennligsinnede menn opp på podiet på Litteraturhuset i Oslo og finner sine plasser.

Anledningen er Wikipedias tiårsjubileum, og en paneldebatt som har kommet i stand etter forrige ukes konflikt mellom dagens jubilant Wikipedia og det nynorske nettleksikonet Allkunne. Hovedoppgaven til Allkunne-redaktør Ottar Grepstad og sekretær i Wikimedia Norge, Erlend Bjørtvedt, kommer derfor til å bli å ta hverandre i hendene og smile og bli venner, og avslutte debatten med noen velvalgte ord om at det «burde være plass til dem begge». Slike ting burde kanskje være selvsagt, men på den andre siden: Det er ikke alt som er selvsagt i nynorsk-Norge.

Men aller først, en oppsummering: Etter at nynorskutgaven av Wikipedia ble tatt i å kopiere nokså fritt fra konkurrenten Alkunnes tekster, har sistnevnte svart med et skarpt formulert brev fra advokatene Rognlien, Djønne & Co., der de avslutter med et krav på til sammen 75.000 kroner i oppreisning og erstatning, pluss saksomkostninger. Kjør på. «Det er ikkje verdt å takke før ein har fått», som Ivar Aasen sier.

Sett utenfra virker nettleksikonet Allkunnes nokså bøse aksjon mot «konkurrenten» relativt hodeløs. I det hele tatt er det litt påfallende, at et folkeopplysningsprosjekt som Allkunne, eid av Det Norske Samlaget og Nynorsk kultursentrum og i sin helhet finansiert av den norske stat, har rullet ut kanonene mot et dugnadsprosjekt som Wikipedia. Det verdensomspennende nettleksikonet kan i dag sies å være den fremste representanten for folkeopplysningstanken som rådet på Ivar Aasens tid. Entusiasmen, idealismen og de demokratiske idealene som ligger i bunnen av prosjektet, er de virkelig så vanskelige å få øye på? Dersom Allkunne hadde vært mindre opptatt av finjuss, og mer opptatt av at folk faktisk skulle bruke nynorsk, også i et digitalt mediemarked, hadde de jublet.

I stedet velger Allkunne å score kulturpolitisk selvmål og pådra seg helt unødvendige advokatutgifter, penger som helt sikkert kunne fått bein å gå på i Aasentunets gift shop.

Jeg kan ikke påberope meg å være noen ekspert på Aasen, men lite tyder på at han anså det som sin fremste livsoppgave å sikre kulturarbeidsplasser i Hovdebygda. Faktisk er det rimeligere å anta at han selv vurderte det som et gedigent demokratiprosjekt, det han drev med – et kulturelt pionerarbeid som skulle gi mennesker over hele landet, i alle deler av folket, ny verdighet og en følelse av tilhørighet. Dette forutsatte selvfølgelig at språket kunne brukes og var tilgjengelig, enten man skulle sette poteter eller lære seg om Borneos topografi.

Den gangen kjempet Ivar Aasens fotfolk for en ny norsk hverdag. Vel hundre år senere kan man få inntrykk av at de samme folkene er mest opptatt av å æreskjelle andre nynorskbrukere, særlig offentlige personer, journalister og NRK-folk. Klassekampen har vært i kontakt med fremstående journalister som kan fortelle om å ha blitt bombardert med e-post og telefoner, der skillet mellom språkrøkt og psykopati i mange tilfeller har vært hårfint: Om det ikke er pensjonerte norsklærere som er på tråden, så er det er det vonbrotne tilhengere av 1938-normalen, aktivister fra høgnorskbevegelsen, innbitte motstandere av tuklingen med 1901-målet, representanter fra The Judean People’s Front, The People’s Front of Judea, og så bortetter, og så bortetter.

Det varslede søksmålet mot Wikipedia, avdekker igjen målrørslas akilleshæl; den påfallende mangelen på raushet og en nesten grenseløs vilje til indignasjon på egne vegne.

Vel har antallet nynorskbrukere nær halvert seg her i landet siden 1950, men nynorsken må ikke tro at den blir sterkere av å framstå som sint og redd. Dersom den skal ha et visst håp om å overleve også en stund inn i dette hundreåret, har ikke nynorsken råd til å holde på på denne måten og støte fra seg de få vennene den fortsatt har.

Hvis det å saksøke frivillige leksikonentusiaster er løsningen, er svaret klart: Målsaken er altfor viktig til å bli overlatt til nynorskfolk.

EDIT: Samme dag som denne kommentaren sto på trykk, varslet Allkunne at de trekker søksmålet mot Wikipedia.

Bøker jeg hadde planlagt å lese # 2

Tittel: Om det tragiske
Forfatter: Peter Wessel Zapffe

Antall sider: 618 + register
Innkjøpt: 15. mars 2003
Status: Ikke påbegynt
Hva sikret salget: Sterke farger og imponerende omfang. Som i naturen ellers.

Prognose: Jeg kommer selvfølgelig aldri til å lese denne boka, er du gal. Mitt eneste spørsmål nå, er om jeg virkelig, på et eller annet nivå, faktisk forestilte meg at jeg en dag kom til å gjøre det, da jeg gikk bort til kassa i butikken med denne kiloen med uforståeligheter og betalte og sa takk – en gang i midten av mars 2003. Jeg husker at jeg hadde kommet over den på biblioteket på Høgskulen i Volda et par år tidligere, der jeg plukket den ned fra hylla og skumleste kapitlet om det dyonysiske og det appolinske, og at det gjorde sterkt inntrykk. Men følelsen av ubalanse kan også ha vært forårsaket av raspeballmiddagen jeg hadde satt til livs i kantina bare et kvarter tidligere, i et forsøk på selvmedisinering mot fyllesjuke.

Så hva var det som fikk meg til å føle at jeg absolutt måtte sikre meg denne boka?  Jeg hadde muligens større plass den gangen, eller var litt mindre lei av å flytte. Gud vet. Men den kom ihvertfall i hus, og siden har den vært med meg; opp og ned trapper, inn og ut av kasser, og alltid – til slutt – trygt plassert i en bokhylle, der den har fått rikelig med hvile.

Jeg skal ikke forsøke meg på noen oppsummering av en bok jeg ikke har lest, men registrerer til min ikke ubetydelige overraskelse at etter et google bilde-søk på «Om det tragiske», dukker blant annet disse to skøyerne opp:

 

 

 

 

 

Jeg tror jeg lar det bli med det.