aftenkampen

Nytt fra mausoleet

In Artikler on 17/01/2011 at 09:28

(Opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave, 15.01.2011. Foto: Ivar Asen-tunet.)

Om noen timer går to vennligsinnede menn opp på podiet på Litteraturhuset i Oslo og finner sine plasser.

Anledningen er Wikipedias tiårsjubileum, og en paneldebatt som har kommet i stand etter forrige ukes konflikt mellom dagens jubilant Wikipedia og det nynorske nettleksikonet Allkunne. Hovedoppgaven til Allkunne-redaktør Ottar Grepstad og sekretær i Wikimedia Norge, Erlend Bjørtvedt, kommer derfor til å bli å ta hverandre i hendene og smile og bli venner, og avslutte debatten med noen velvalgte ord om at det «burde være plass til dem begge». Slike ting burde kanskje være selvsagt, men på den andre siden: Det er ikke alt som er selvsagt i nynorsk-Norge.

Men aller først, en oppsummering: Etter at nynorskutgaven av Wikipedia ble tatt i å kopiere nokså fritt fra konkurrenten Alkunnes tekster, har sistnevnte svart med et skarpt formulert brev fra advokatene Rognlien, Djønne & Co., der de avslutter med et krav på til sammen 75.000 kroner i oppreisning og erstatning, pluss saksomkostninger. Kjør på. «Det er ikkje verdt å takke før ein har fått», som Ivar Aasen sier.

Sett utenfra virker nettleksikonet Allkunnes nokså bøse aksjon mot «konkurrenten» relativt hodeløs. I det hele tatt er det litt påfallende, at et folkeopplysningsprosjekt som Allkunne, eid av Det Norske Samlaget og Nynorsk kultursentrum og i sin helhet finansiert av den norske stat, har rullet ut kanonene mot et dugnadsprosjekt som Wikipedia. Det verdensomspennende nettleksikonet kan i dag sies å være den fremste representanten for folkeopplysningstanken som rådet på Ivar Aasens tid. Entusiasmen, idealismen og de demokratiske idealene som ligger i bunnen av prosjektet, er de virkelig så vanskelige å få øye på? Dersom Allkunne hadde vært mindre opptatt av finjuss, og mer opptatt av at folk faktisk skulle bruke nynorsk, også i et digitalt mediemarked, hadde de jublet.

I stedet velger Allkunne å score kulturpolitisk selvmål og pådra seg helt unødvendige advokatutgifter, penger som helt sikkert kunne fått bein å gå på i Aasentunets gift shop.

Jeg kan ikke påberope meg å være noen ekspert på Aasen, men lite tyder på at han anså det som sin fremste livsoppgave å sikre kulturarbeidsplasser i Hovdebygda. Faktisk er det rimeligere å anta at han selv vurderte det som et gedigent demokratiprosjekt, det han drev med – et kulturelt pionerarbeid som skulle gi mennesker over hele landet, i alle deler av folket, ny verdighet og en følelse av tilhørighet. Dette forutsatte selvfølgelig at språket kunne brukes og var tilgjengelig, enten man skulle sette poteter eller lære seg om Borneos topografi.

Den gangen kjempet Ivar Aasens fotfolk for en ny norsk hverdag. Vel hundre år senere kan man få inntrykk av at de samme folkene er mest opptatt av å æreskjelle andre nynorskbrukere, særlig offentlige personer, journalister og NRK-folk. Klassekampen har vært i kontakt med fremstående journalister som kan fortelle om å ha blitt bombardert med e-post og telefoner, der skillet mellom språkrøkt og psykopati i mange tilfeller har vært hårfint: Om det ikke er pensjonerte norsklærere som er på tråden, så er det er det vonbrotne tilhengere av 1938-normalen, aktivister fra høgnorskbevegelsen, innbitte motstandere av tuklingen med 1901-målet, representanter fra The Judean People’s Front, The People’s Front of Judea, og så bortetter, og så bortetter.

Det varslede søksmålet mot Wikipedia, avdekker igjen målrørslas akilleshæl; den påfallende mangelen på raushet og en nesten grenseløs vilje til indignasjon på egne vegne.

Vel har antallet nynorskbrukere nær halvert seg her i landet siden 1950, men nynorsken må ikke tro at den blir sterkere av å framstå som sint og redd. Dersom den skal ha et visst håp om å overleve også en stund inn i dette hundreåret, har ikke nynorsken råd til å holde på på denne måten og støte fra seg de få vennene den fortsatt har.

Hvis det å saksøke frivillige leksikonentusiaster er løsningen, er svaret klart: Målsaken er altfor viktig til å bli overlatt til nynorskfolk.

EDIT: Samme dag som denne kommentaren sto på trykk, varslet Allkunne at de trekker søksmålet mot Wikipedia.

Advertisements
  1. Det å truga med søksmål slik har ikkje min sympati. Men tru ikkje alle nynorskingar er er slike saksøkingstroll — det vil eg på det sterkaste taka fråfrastand til! 😉

    Men dersom det er slik at nynorskingane verkeleg er slike merkelege krapyl, så skulle vel gjerne ein journalist i ei kraftigvenstre-blekke ha kunna kome med nokre analyser av dette — istaden for slikt moralististiskt — og overflatisk — «no burde alle nynorskingar ha skjerpa seg»-preik?

    Lite tips:

    Det vart i fjor (eller året før) synt ein liten dokumentar om ei Oslo-kvinne som, då mor var hennar var noko nær senil, oppdaga at både ho — mora (og difor ho sjølv)— var sørsamisk. Dinest fekk me vera med henne på ei oppdagingsferd som handla om hennar eigen identitet, mellom anna med ei vitjing til den staden mor hennar kom ifrå.

    Det som gjorde sterkast inntrykk på meg var det han fortalde den sosialantropologen frå nordvestlandet som hadde vore i dei sørsamiske bygdene i nittenfemti-åra, midt i den hardaste fornorskingsperioden. Han opplevde at folk ikkje ville snakka om det som heldt på. At det var sårt og vanskeleg å koma inn på.

    So, dersom det er slik at det er noko serskild med mentaliteten til nynorskingane, so gjer eg framlegg om at du byrja å grava i grunnane for dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: