aftenkampen

Archive for mars, 2011|Monthly archive page

Bøker jeg hadde planlagt å lese # 4

In Generelt overmot on 30/03/2011 at 12:17

Foto: KOM Forlag

Forfatter: F. E. Moen / E. Svendsen
Tittel: Dyreliv i havet
Antall sider: 608
Innkjøpt: ca. 2005
Status: Uåpnet. Og joda, selvfølgelig: Bøker som denne kjøper man ikke for å lese fra perm til perm uansett, men jeg tar den med likevel – på bakgrunn av hvor mye drit jeg måtte igjennom meg for å få tak i boka: Plent umulig å finne i butikken, så jeg endte opp med å melde meg inn Bokklubben Villmarksliv for å sikre meg et eksemplar. Det klarte jeg, men ikke uten å bli belemret med en rekke andre bøker: «Venn med geværet», «Sporing av elg- og elgku i krattskog», «Naturfotografens guide til gnagere III» – elendigheten tok liksom aldri slutt.

Hva sikret salget: Et aspergeraktig undervannsfokus i en av mine mer inderlige perioder som sportsdykker (det kommer og går.) På side 318 (Kapittel: Bakgjellesnegler) er det for eksempel et flott fotografi: Flueåte (t.v.) blir spist av hvalåte. Moralsk dilemma: Bør man som fotojournalist gripe inn i en slik situasjon?

Drøft i grupper.

Advertisements

Å, så sint!

In Løse tråder on 13/03/2011 at 15:29

Foto: Leif K-Brooks / Creative Commons

Lenge var Norge et tålelig godt land å leve i: Mennesker levde i fred og fordragelighet med hverandre, og over fjellene drev skyene forbi. I sensommerlyset rant elven stillferdig mot havet, mens to hester sto og koste litt med hverandre på en slette, litt lenger vekk. En idyll, vil mange si. En enkel tid. Et godt liv.

Men så inntraff altså ulykken, dette skjendige som har rammet vårt hus: Vederstyggeligheten heter Datalagringsdirektivet, og har kommet i stand som følge av justisminister Knut «Mongo Machiavelli» Storberget og hans visjon om å bli en slags moderne blanding av Hitler, Belzebub og Henry Rinnan, godt hjulpet av Høyres stortingsgruppe. Slik ser i hvert fall verden ut, skal man tro beskrivelsene i norske kommentarfelt.

For nå har nettfolket klikka i vater. For dem er innføringen av EUs datalagringsdirektiv det største overgrepet som har rammet menneskeheten, en forbrytelse som får selv jødeutryddelsen til å se ut som et fritidstiltak. Og drit i at folk andre steder i verden bombes fra lufta, sultes i hjel, vaskes på havet og kastes i fangehull: Denne gangen er det ekte problemer vi snakker om.

Merkelig dette, at vi brått har blitt så sinte på storebror. For tonen pleier da å være en annen hver høst, når vi sitter og strirunker til skattelistene?  For ikke å snakke om vår rørende villighet til å legge livene våre i Facebook og Mark Zuckerbergs hender; Alt skal med – ferske bilder fra ultralyden, opplysninger om hvem vi har slått opp med eller stått opp med siden forrige innlogging og nøyaktig hvor vi befinner oss til en hver tid, via Facebook Places.

Slik holder vi på. Alle bortsett fra Knut Storberget selv, selvfølgelig, som ikke har egen Facebook-konto. Smart fyr.

Datalagringsdirektivet? Selvfølgelig, selvfølgelig, selvfølgelig. Der har du et direktiv det virkelig er vanskelig å få seg til å elske. Her hjemme er det kanskje Jon Wessel-Aas som har ført den mest overbevisende argumentasjonen mot Datalagringsdirektivet. Og, ja, det er riktig å protestere – ingen ting er bedre enn at folk tar personvernproblematikken innover seg. Vi skulle hatt mer av det, folk skulle vært sintere – ikke bare på staten, men også på Facebook og Google. Men i mellomtida er det Knut Storberget som får skyllebøttene, ofte avlevert av folk som tilsynelatende har mer enn nok med å nyte følelsen av å være indignert mens det står på:

Norge skal nå forvandles til en TOTALITÆR POLITISTAT. At Høyre har stilt flere krav, som bla. kortere lagringstid hjelper ingenting. En voldtekt av personvernet er fortsatt en voldtekt!

MELDER MED UT AV SAMFUNNET SKAL DI NÅ PLUTSELIG LOVLIG FÅ LOV TIL OG GRUPPEVOLDTA PERSONVERNLOVEN? fritt land kjøss mæ i raua

Dette er en sorgens dag i det frie Norge. En totalitær politistat er et FAKTUM.

Før motviljen mot datalagringsdirektivet har fått satt seg skikkelig i magen, utkonkurreres den av en annen følelse: Ubehaget ved å se raseriet i det norske folket, der verdens urettferdighet defineres som for sene leveranser av iPhone 4.

Jeg skjønner poenget. Men likevel.

Klamme stavtak

In Også sendt som morgenkåseri on 03/03/2011 at 23:00

Foto: Richard Tallaksen / Creative Commons.

Skal man tro twittermeldingene fra hovedstadens forfattere, forlagsfolk og journalister, er det knapt mulig å være et selvstendig, tenkende menneske og ikke gå på ski sammen med dem hver helg.  På våt snø i Nordmarka, aller helst, med friskusaktige statusoppdateringer underveis.

Og slik gå vinteren; med ariske kakaopauser på Øglerudbråtan, Gnatterudmyra, Tråklerudseter og hva det nå enn heter oppi der, alt sammen. Hver eneste tur blir kringkastet til alle oss som står rundt, med samme iver som niendeklassinger utbasunerer hvor mange øl de klarer å drikke.

Skigåing, sier du. Da må jeg si: Jeg kjenner ingenting. Jeg er mildt positiv, kanskje, eventuelt likegyldig pluss. Jeg har ingen direkte problemer med skigåing, jeg har vokst opp på Lillehammer, og der er det omtrent like lett å slippe unna søndagsturen, som det er å vri seg unna fredagsbønnen for dem som vokser opp i Riyad. Det vil si, det går vel an, men ikke uten at man blir henrettet på torget etterpå.

Jeg aksepterer med andre ord skigåing som en del av det norske møblementet, og har ikke tenkt å kaste bort tid på å gå i strupen på skigåing per se, det hatet la jeg effektivt fra meg etter en kort periode med trass på gymnaset. Men kan ikke begripe denne kjærligheten til skigåing som en del av hovedstadens innbyggere legger for dagen. Det får da være måte på entusiasme: Det er jo ikke akkurat sånn at man ler seg ihjel der man trasker gjennom granklyngene og over myrene. Motbakker. Ha ha ha. Stavtak. Ha ha ha.

Og la meg legge til; det finnes mer interessante ting å bruke helgen på, enn å kjenne fuktigheten fra passerende, paniske førtiåringer i motgående spor, dekket fra topp til tå i hakeslim. Mulig er det en viss sannhet i at alle trenger å komme seg litt ut og oppleve stillheten innimellom, men hvor blir det egentlig av stillheten når du går i norsk naturs svar på Ring 3: Et uendelig tog av innflyttere og wannabees som går etterhverandre med 3 centimeters klaring mellom skia, på drittføre, i landets kjedeligste skog.

Og vi snakker ikke om hvem som helst slags folk her, heller: De er synlige i mediebildet, de har kulturelle kapital og de pynter seg med en svette som var totalt fremmed for dem da de var femogtjue. Når forlagsredaktører og mellomledere i progressive mediebedrifter gjør sitt beste for å tilfeldigvis støte på hverandre langt inne ved Knuplerudsaga eller Toplerudflata eller Kukerudberget en tidlig lørdag morgen, er det omtrent like troverdig som det såkalte VM-fenomenet: smalskuldrede akademikerne som brått stikker bustehuene ut av universitetskontorene sine, tuller et nyinnkjøpt Brasil-skjerf rundt halsen og proklamerer uavbrudt fotballinteresse siden barndommen, akkurat tidsnok til VMs åpningskamp.

Det hender at jeg ringer til fremtredende samfunnsforskere og professorer i jobbsammenheng, og da er det ofte at de med skamløst påtatt tilforlatelighet avviser intervjuforespørslen med at de nå beklageligvis befinner seg lengst inne i Nordmarka, på et sted der ingen mennesker har satt sin fot siden yngre jernalder. For enkelte av våre fremste menn er det en heldagsjobb å ikke framstå som manierte.

Jeg skjønner ikke hvorfor voksne mennesker må fortsette med å kompensere for at de alltid blei tatt ut sist når det skulle velges lag i gymtimene på skolen. Det er kanskje en grunn til at man blei kulturredaktør, og ikke skytebas eller truckfører. Kanskje er det å tukle med naturen, når en litteraturanmelder legger ut på en sjumilstur, uten annen forberedelse enn å ha lest en sak om diagonalgangens morfologi i Morgenbladet først. Slutt med det. Vær så snill.

Eller kanskje er det slik at dere faktisk mener det? At dere, av en eller annen sjuk grunn, faktisk foretrekker skigåing i kystnære strøk, i kø, på klabbeføre. For all del, folk liker mye rart. Noen liker å henge i kroker fra taket, også, mens de får tyskproduserte objekter ført opp i anus. Jeg skal ikke legge meg opp i hva dere gjør på fritiden.

Mitt spørsmål er bare: Må dere rope sånn?