Foto: Leif K-Brooks / Creative Commons
Lenge var Norge et tålelig godt land å leve i: Mennesker levde i fred og fordragelighet med hverandre, og over fjellene drev skyene forbi. I sensommerlyset rant elven stillferdig mot havet, mens to hester sto og koste litt med hverandre på en slette, litt lenger vekk. En idyll, vil mange si. En enkel tid. Et godt liv.
Men så inntraff altså ulykken, dette skjendige som har rammet vårt hus: Vederstyggeligheten heter Datalagringsdirektivet, og har kommet i stand som følge av justisminister Knut «Mongo Machiavelli» Storberget og hans visjon om å bli en slags moderne blanding av Hitler, Belzebub og Henry Rinnan, godt hjulpet av Høyres stortingsgruppe. Slik ser i hvert fall verden ut, skal man tro beskrivelsene i norske kommentarfelt.
For nå har nettfolket klikka i vater. For dem er innføringen av EUs datalagringsdirektiv det største overgrepet som har rammet menneskeheten, en forbrytelse som får selv jødeutryddelsen til å se ut som et fritidstiltak. Og drit i at folk andre steder i verden bombes fra lufta, sultes i hjel, vaskes på havet og kastes i fangehull: Denne gangen er det ekte problemer vi snakker om.
Merkelig dette, at vi brått har blitt så sinte på storebror. For tonen pleier da å være en annen hver høst, når vi sitter og strirunker til skattelistene? For ikke å snakke om vår rørende villighet til å legge livene våre i Facebook og Mark Zuckerbergs hender; Alt skal med – ferske bilder fra ultralyden, opplysninger om hvem vi har slått opp med eller stått opp med siden forrige innlogging og nøyaktig hvor vi befinner oss til en hver tid, via Facebook Places.
Slik holder vi på. Alle bortsett fra Knut Storberget selv, selvfølgelig, som ikke har egen Facebook-konto. Smart fyr.
Datalagringsdirektivet? Selvfølgelig, selvfølgelig, selvfølgelig. Der har du et direktiv det virkelig er vanskelig å få seg til å elske. Her hjemme er det kanskje Jon Wessel-Aas som har ført den mest overbevisende argumentasjonen mot Datalagringsdirektivet. Og, ja, det er riktig å protestere – ingen ting er bedre enn at folk tar personvernproblematikken innover seg. Vi skulle hatt mer av det, folk skulle vært sintere – ikke bare på staten, men også på Facebook og Google. Men i mellomtida er det Knut Storberget som får skyllebøttene, ofte avlevert av folk som tilsynelatende har mer enn nok med å nyte følelsen av å være indignert mens det står på:
Norge skal nå forvandles til en TOTALITÆR POLITISTAT. At Høyre har stilt flere krav, som bla. kortere lagringstid hjelper ingenting. En voldtekt av personvernet er fortsatt en voldtekt!
MELDER MED UT AV SAMFUNNET SKAL DI NÅ PLUTSELIG LOVLIG FÅ LOV TIL OG GRUPPEVOLDTA PERSONVERNLOVEN? fritt land kjøss mæ i raua
Dette er en sorgens dag i det frie Norge. En totalitær politistat er et FAKTUM.
Før motviljen mot datalagringsdirektivet har fått satt seg skikkelig i magen, utkonkurreres den av en annen følelse: Ubehaget ved å se raseriet i det norske folket, der verdens urettferdighet defineres som for sene leveranser av iPhone 4.
Jeg skjønner poenget. Men likevel.
Aftenkampen 