aftenkampen

Brølet fra Botanisk hage

In Løse tråder on 10/05/2011 at 09:55

Foto: Inge Knoff / Creative Commons

Veien til jobben går langs en lang, slak bakke – alltid på sykkel, og som regel med overkroppen lent langt bakover på setet og armene kjekt i kryss over brystet eller bak hodet. «Kjekt» skriver jeg, vel vitende om at det å sykle uten hender ikke er – skal vi si – helt i tråd med brosjyremateriellet jeg fikk tilsendt fra Syklistenes landsforening.

Men drit i brosjyrer, lover og ansvarlighet: Det er morgen, jeg er ung og frisk og her skal det sykles med stil. Har vi først fått tyngdekraft her i landet, kan den vel like gjerne brukes til noe fornuftig – nemlig å suse nonchalant nedover velasfalterte veier, helst iført pilotbriller og urokkelig maksulin selvsikkerhet. Vooosj! sier det, der jeg fyker ned mot dagens første møte.

Gata jeg hver morgen triller ned med armene bak hodet, heter Sars’ gate, og ligger øst i Oslo, tett inntil Botanisk hage. Om morgenen, særlig etter regn, kan man kjenne den krydrete blomsterlukten sive ut gjennom sprinklene i det gamle smijernsgjerdet. Overalt der inne har blomstene åpnet seg igjen etter den korte og lyse natten i hagen, mens trærne rundt dem også står og svetter ut en eller annen kjemisk beskjed til insektene i de nedre luftlag.

Alle sammen pumper ut lukt, i en kakofoni av botanisk brunst: Kanadisk dvergfuru, kaukasisk edelalpelyng, argentinsk nomadebjørk, sydøstfinske karplanter og egentlig tofrøbladede planter i ranukkelfamilien – alle sammen ROPER LIKE HØYT, selv om klokka ikke ennå har rukket å bli kvart over åtte.

Merkelig, dette. Og husk at jeg fortsatt er på sykkel – med hendene bak hodet – for i mitt indre er en enda hurtigere etappe allerede godt i gang:

En  trådbunt passerer gjennom hull i silplaten øverst i den trange nesehulen og opp til luktekolben, og tar derfra med seg informasjonen videre gjennom luktebanen, innover på tinninglappens underside og inn til det limbiske system og til luktekolben i den andre hjernehalvdelen. Det hele går lynfort, og lukten som treffer meg i det jeg farer forbi, er i virkeligheten en mnemonisk enveisbillett til ett eller annet mørklagt senter, et sted langt bak i bevisstheten min – et sted på den andre siden av kultur.

Jeg er biologi, jeg også – pilotbriller eller ikke.

Kilde: http://www.snl.no/.sml_artikkel/luktesans

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: