Foto: Sergi S. Massó / Creative Commons
Nylig var tilbragte jeg et par morgentimer på en bensinstasjon et sted i Norge.
Stedet heter Bolleland, for dem som måtte kjenne til det, og til Bolleland hadde jeg kommet som journalist, for å følge de bensinstasjonansatte bollepusherne på første del av morgenskiftet.
Vanlige folk. Arbeiderklasse. P4 på i bakgrunnen. En jovial tone.
Ingen skriver historier fra sånne steder, tenkte jeg. Det er jo dette som er Norge! Ikke Litteraturhuset eller studioet til Dagsnytt 18 på Marienlyst. Men dette: Boller og bensin. Folk langs veien.
Og likevel endte det med kjeft.
Det hele begynte etter at jeg kom hjem, da jeg gikk i skattelistene og sjekket hva mine nye venner på bensinstasjonen hadde i årsinntekt. Svaret var nedslående:
» Har vært og intervjuet arbeiderklassen, og fant ut at den tjente fire ganger mer enn meg. Helvetes møkkasamfunn», skrev jeg på nettstedet twitter. Sitatet ble raskt plukket opp, både av Aftenpostens papirutgave (som riktignok redigerte bort den samfunnsnedbrytende biten om «helvetes møkkasamfunn») og av debattanter på venstresida.
Her var det mange ting å ta tak i: For det første var det ikke arbeiderklassen jeg hadde vært og snakket med, men eieren av bensinstasjonen, altså eieren av produksjonsmidlene, altså selve Hertugen av Bolleland himself, og ikke fotfolket som lå og skurte halvfordøyde rosinboller av handicapdoen hans for 30 kroner timen. Og punkt nummer to: Det var egentlig ikke noe punkt nummer to, bare at jeg nok en gang ikke hadde peiling på hva jeg snakket om og ikke kunne løpe rundt og klistre merkelappen «arbeiderklasse» på alle dem jeg syntes hadde enklere og dummere smak enn meg selv.
Noen påstår at vi ikke har noen arbeiderklasse i Norge. Det er feil. Men hva avgjør om en person er arbeiderklasse eller ikke? Er det økonomi alene? At vedkommende har lav utdanning, lav inntekt, driver manuelt arbeid og ikke styrer sin egen arbeidsdag?
I så fall er vel egentlig også jeg arbeiderklasse: Jeg har også lav lønn og – i vårt etterhvert så gjennomutdannede samfunn – relativt lav utdannelse. Å sitte foran et tastatur dagen lang må vel kunne sies å være et manuelt arbeid, og tror du jeg får styre arbeidsdagen min selv, kanskje? Tror du jeg eier produksjonsmidlene? No, sir-e-doodles!
Men hva tror du hadde skjedd dersom jeg lett trallende hadde oppsøkt nærmeste campingplass og utbasunert at jeg var en del av arbeiderklassen? Jo, de hadde fillerista meg så hardt at den økologiske urteteen røss ut av øra på meg.
Arbeiderklassen hadde lagt meg på grillen. Arbeiderklassen hadde flådd mine spinkle lemmer og bygd meg om til crocks-stativ. Arbeiderklassen hadde gitt meg til bikkja, så den hadde hatt noe å leke med.
Det finurlige her er uansett ikke hvem som skal få lov til å søke medlemskap i hvilken klasse eller ikke, men dette: Det lille rykket i doktorgradsstipendiatens munnvik, i det vedkommende finner ut at rørleggeren som ligger under vasken hans tjener tre ganger så mye som han selv.
Vi gikk aldri etter penga, vi, men likevel var det ikke helt dette vi hadde sett for oss, vi som lo av gutta som tok yrkesfag og som selv heller endte opp som journalister og sosiologer, litteraturvitere og fotokunsthistorikere. Vi forholdt oss bare til det vi hadde blitt fortalt av 68-er-lektorene våre, at det lønte seg å ta utdanning, at vi måtte følge våre drømmer og bli vårt innerste JEG i all sin strålende prakt, fullstendig og tvers igjennom realisert som individer.
Og så kommer regningen fra rørleggeren, mens den negative saldoen på nettbanken står og blinker i hissig rødt og man for alvor begynner å lure på hvem det er som skal hjelpe en ut av knipa denne gangen. Bourdieu?
Slikt kan man stå og tenke på, men i mellomtiden har en tidligere svartruss klart å tjene 1,5 million på å stå langs E6 og selge boller. Hva hjelper det da, å kunne si noe meningsfullt om E6 som undertrykkende struktur eller om motorveiens falliske kvaliteter?
Så hva gjør man? Det er lite annet å gjøre:
Man blir nødt til å ta seg en bolle.
Aftenkampen 