Foto: Martin Kalfatovic / Creative Commons
ARTIKKEL 28.05.11
Fotnoter til en uutgravd artikkel om Dag Solstad.
1. Det er en varm dag i oktober: Jeg står midt i Jerrys leilighet, mellom sofaen og det lille, åpne kjøkkenet. Jerry er og henter foreldrene på flyplassen, og har tatt med seg George, siden heller ikke George hadde noe å gjøre. Jerry sa at det var fint om jeg kunne passe leiligheten mens de var borte, så her står jeg. Døren går oppmed et brak, og inn kommer Dag Solstad. Han ser forundret på meg. Javel?
Nei, han skulle bare låne noe, sier han.
Låne noe? Hadde ikke vi en intervjuavtale?
Solstad sier at han ikke kan huske noen intervjuavtale, og at han uansett er forundret over å treffe en norsk journalist her. Og hvem er forresten jeg? Kunne de ikke heller ha sendt redaktøren min i forbindelse med 70-årsdagen, eller en han i hvert fall har hørt om? Solstad snur seg og kikker på sykkelen til Jerry, som henger på veggen på rommet innenfor. Han spør meg om jeg tror det er OK at han låner toalettet. Jeg svarer at jeg ikke tror Jerry vil like det.
Solstad blir stille. Så begynner han å le.
2. Piloten til det som skulle bli sit com-serien Seinfeld gikk på lufta 5. juli 1989, bare halvannen uke før Dag Solstads 48-årsdag. Dette var den sommeren Solstad akkurat hadde blitt tildelt Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Mens Solstad (igjen) skrev om sjølproletarisering og politisk radikalisme, var Jerry Seinfeld – kanskje uten å vite det – i ferd med å legge grunnlaget for den store vekkelsen som for alvor skulle hjemsøke vårt land gjennom hele 90-tallet og langt ut i det nye milleniet: Ironien.
Jerry Seinfelds tilsynelatende innholdsløse og ironisk likegyldige tv-serie (”A Show About Nothing”) lærte en hel generasjon nordmenn å snakke uttømmende om ingenting over kafébordene og lesesalspultene. Aldri har de sjølproletariserte sekstiåtternes ubegripelige prosjekt ved samlebåndet (”A Show About Nothing”) stått fjernere.
3. Seinfeld kommer inn døren i sin leilighet etter å ha vært ute og gått på Manhattan. I Berlin lukker Solstad døren bak seg og begir seg ut i byen.
Jeg kan tidlig se at ganglaget er forskjellig; der Jerry slentrer lett bakoverlent på knallhvite sneakers, med buksa trukket godt opp i skrittet og hendene stappet halvveis ned i lommene, lunter Solstad bortover Maybachufer, lett foroverbøyd, i sin litt for store vinterfrakk.
Ganglaget er forskjellig, men vilkårligheten i måten de beveger seg gjennom byen på er lik: Uten noen klar plan, men med hele dagen foran seg, klare til å følge neste innskytelse som dukker opp. Klare for å bedrive vindusshopping. Ta seg en kaffe. Gå og se en gammel film.
Dagdrivere.
Men ingen av dem går på rødt.
4. Elias Rukla klikker når paraplyen nekter å åpne seg. Det er ikke bare paraplyen, det er hele jævla verden, hvordan den aldri kan unne ham noe, ikke en gang verdighet nok til å få opp en paraply, og nå brister det.
HELVETES JÆVLA DRIT.
Panorering over til George Costanza som eksploderer når han oppdager at en av mekanikerne på bilverkstedet har stjålet en Twix-sjokolade fra bilen hans, George Costanza som eksploderer på et møte for folk med raseri-problemer, George Costanza som rasende oppsøker folk som ikke takker ham nok, folk som sniker i køen, folksom er rart på ham: GEORGE IS GETTING UPSET!!
All sann komedie starter med en sint mann.
5. Hvem ville du helst blitt stående fast i heisen med: George Solstad eller Dag Costanza?
Drøft i grupper.
6. Arne Berggren kritiserer et sted Solstad for å iscenesette seg selv. Visstnok er det bustede håret hans en eller annen form for bevisst markedsføringsstrategi. Solstad fnyser av det: Slik snakker en reklamemann. Her er det åpenbare generasjonsforskjeller. Dette er tullprat. Solstad er Solstad.
6b. Eller er Solstad norsk litteraturs svar på Kramer? Kom ikke han akkurat inn døren for å låne noe?
Se på dem: Fysikken er den samme. Håret er det samme. Og hva med den episoden der Kramer ender opp som modell for Calvin Klein – i kraft av at han er så aparte, så ”without a trace of self-conciousness”, som en av Kleins assistenter fastslår imponert.
For tre år siden intervjuet jeg Dag Solstad under Festspillene i Bergen. Han påstod at han alltid hadde sett på seg selv som vestlandsforfatter. Jeg vet ikke om han syntes det hørtes like rart ut selv.
7. Akkurat som både Jerrys New York-leilighet og gatene rundt den er møysommelig rekonsturert i et tv-studio i L.A., oppdager jeg at min egen hjemby Lillehammer ble rekonstruert på Universitetsbiblioteket i Oslo.
Det er lenge siden Jerry bodde i New York, og Gud vet om Solstad noen gang har bodd i byene han skriver om. Bø? Kongsberg? Notodden? Ihvertfall ikke Lillehammer.
Trolig er det beste å bare være innom en kort stund, men likevel lenge nok til å kunne bygge troverdige kopier av fortiden andre steder, under bedre klimatiske forhold. I Berlin, for eksempel. Eller i Ren-Mar Studios i LA.
8. Hele George Costanzas liv er basert på løgner. Mot slutten av serien innser han at det er det eneste han kan: Å la være å snakke sant.
George som marinbiolog? George som enkemann etter en nydelig, avdød modell? Som han sier selv: It is not a lie if you believe it. Der den vanlige George Costanza ikke strekker til (og det er stort sett overalt), dukker hans arkitekt-alter ego Art Vandelay opp.
Og hver gang historien begynner å slå sprekker, slik den uvergelig må, kjører George på med flere løgner, helt til det ikke lenger er mulig å komme unna; han pløyer seg dypt inn i og vel forbi det fullstedig skamløse, og holder stø kurs mot undergangen. Å opprettholde løgnen blir nærmest et spørsmål om personlig integritet, som i episoden der han kjører sine svigerforeldre helt fram til sitt ikke-eksisterende feriehus i The Hamptons.
På Kongsberg setter kemner Bjørn Hansen seg til rette i rullestolen.
9. Dekknavn, Jerry Seinfeld (I serien): Kell Varnsen
Dekknavn, Knut Pedersen (I romanen): Kamerat Eivind
Dekknavn, Dag Solstad (Som Kulturredaktør i Klassekampen, 1979): Henrik.
10. Hvor mange metanivåer kan man egentlig operere med innenfor et verk? I Seinfeld spiller Jerry Seinfeld karakteren Jerry Seinfeld, i en serie basert på hans eget liv i New York på slutten av 70-tallet. I serien om ”hans liv” får rollefiguren ”Jerry Seinfeld” tilbud om å lage en tv-serie basert på ”sitt eget liv”, der ”vennene hans” skal spille ”vennene hans”.
I romanen 16.07.41 skriver forfatteren Dag Solstad om romanfiguren «Dag Solstad», som går rundt i Berlin og tenker på hvordan farens dødsfall da han var elleve år gammel, gjorde ham til ”Forfatteren Dag Solstad”.
—
Planlagt fortsettelse etter dette: 1. Påpeke Seinfeld og Solstads felles interesse for fottøy (av Solstad grundig demonstrert i 16.07.41, der han hisser seg opp over at varehuset KaDeWe ikke fører slangeskinnssko. 2. Påpeke Seinfeld-episoden der Jerry blir uglesett av de andre beboerne for at han nekter å gå med navneskilt, og dermed stemples som anti-sosial og snobbete. Jerry kaster et oppgitt blikk bortover i korridoren, der Dag Solstad står rister på hodet – selvfølgelig helt uten navneskilt, han også. 3. George finner en perfekt parkeringsplass, mens Elaine og Dag Solstad sitter i sofaen og hører Jerry avslå en middagsinvitasjon fra Jonas Gahr Støres pressekontakt. Avslutte med gressklipping, har jeg tenkt meg.
**
(Første gang publisert i Klassekampen, 28. mai 2011.)
Aftenkampen 
