aftenkampen

Archive for juni, 2011|Monthly archive page

Lortræva Here We Come

In Løse tråder on 28/06/2011 at 09:44

Foto: Aftenkampens redaksjon

Årets katalog fra Den norske turistforening (DNT) har kommet i postkassa: Her er det bilder av kanoer og leirbål, smilende mennesker med rødmussede kinn og praktiske fleecegensere som uanstrengt prater med fremmede, like rødmussede mennesker på nabobordet. Her er det fjell og vidde og kjernesunne oppstigninger for alle penga.

Tidligere, for eksempel da jeg var student, ville jeg ledd av disse menneskene. Jeg levde nemlig den gang i den forvillelse at jeg trodde at jo mindre jeg brukte kroppen, jo mer intellektuell ble jeg.

Jeg ble ikke særlig smart, viste det seg, bare svai i ryggen. Slik begynte det å demre for meg hva de gamle grekerne hadde ment med at kroppen og sjelen begge måtte ha sitt – for er kroppen fornøyd, blir også hodet kvikkere. Allikevel melder den gamle tvilen seg:

For hvem var egentlig disse menneskene jeg møtte på DNTs stinett i fjor, de som med påtrengende tilforlatelighet klarte å smette inn hvor mange 9-timersturer de hadde gått dagen før? Disse morgenfriske toppsankerne som kastet i seg müslien med et konsentrert sideblikk på konkurrenten ved nabobordet, hvor kom de fra?  Gud bedre, her var det om å gjøre å komme seg ut og være germaner, jo tidligere jo bedre; førstemann i dusjen! Førstemann ut i løypa!  Førstemann i seng! Førstemann til å invadere Polen!

Kanskje mitt problem er at jeg mangler konkurranseinstinkt. Resultatet blir forvirrende møter med testosteronmarinerte overleger og departementsråder i forkledning som beskjedne turgåere på DNTs hytter, mens man i virkeligheten uforvarende har rotet seg inn i et pågående NM i pietisme.

Å ja, så dere har ikke tenkt å gå opp på Høgronden?
Dere gikk bare fem timer i går, ja?
Å javel, så dere har verken med dere telt eller sovepose?
Men sa du ikke nettopp  at dere hadde så tunge sekker?

Den protestantiske arbeidsmoralen ligger så tjukk i denne delen av fjellheimen, at det enkelte steder er umulig å ta seg fram med menneskeligheten i behold. Den eneste motgiften er (som alltid) den hellige treenighet alkohol – narkotika – tobakk, men …var det ikke dette man prøvde å frigjøre seg fra!? Var ikke nettopp poenget å velge en ny strategi, å gjøre som de gamle grekerne og forsøke å ta vare på kroppen sin for å kunne tenke bedre? Betyr det virkelig at man må slutte å tenke, bare kappspise müsli for deretter å løpe ut og bestige de omkringliggende toppene i en slags aspergeraktig raptus? Finnes det virkelig ingen mellomting? Finnes det virkelig ingen legitim grunn til å ikke gå over Høgronden, men rundt!?

Vi går rundt, og vi går saktere og kortere for hver gang: Den årlige (det får være grenser for trening) fjellturen med barndomskompisene blitt en fin tradisjon, og vi har etter hvert lært oss å riste av oss de fleste av DNTs livstidsmedlemmer når de står der på stien og vil prate (Mest effektiv så langt, by far: «Unnskyld, du har ikke røyk på deg?»).

Selv har vi valgt en annen strategi når det gjelder å legge opp turer enn sommerfjellets mange hardtarbeidende kirurger og byråsjefer: Vi driter i kilometertall og høydemetre, men går for de stedene med tøffest navn. I fjor gikk vi Storstyggsvånådalen (bak Snøhetta), og i år skal vi padle gjennom Lortræva og ned til Helvetesroa, forbi Brennheiten og via Ålbågan, før vi setter opp teltet midt i Haukeræva, tenker jeg.

Høgronden? Den skal dere få ha i fred, motherfuckers.