Langt over grensen

Ill.: Aftenkampens redaksjon

Jeg havnet på en stol på kjøkkenet, med tv-en avslått ute på stua.

Ikke det at lå noen protest i det; planen var tvert imot å ta en titt innom Katrine Moholt og «Allsang på grensen» på TV2 og kanskje skrive noe finurlig om det i avisa etterpå. Men så, i det folkefesten skulle begynne, ble vår hjemlige husholdning beklageligvis utsatt for en tildragelse i sikringsskapet, slik at strømmen gikk i stua. Katrine Moholt sto der (trolig) med blomsterkrans i håret og fullt band i ryggen, og så måtte hun likevel se seg slått av en jordfeilbryter i slett lune.

Jeg har sett programmet før, jeg vet hva det handler om: På skjermen skrider Katrine Moholt (som er et godt menneske) rundt i høyhælte sko og håndholdt mic, mens hun – nærmest gjennomperforert av lykke og solskinn – tar publikum med seg gjennom både «Blåklokkevikua» og «En solskinnsdag», før hun ender opp foran et bjørkeris midt på scenen, med et solbrunt blunk til kamera.

Selve programkonseptet er svensk, men gråværet og de lett unnvikende blikkene til Østfold-publikummet idet kamera kommer trillende forbi, er av edelt, norsk merke. Og så dukker de opp, den ene entusiastiske gjesten etter den andre – Bettan! Aleksander Rybak! Tommy Steine! – mens publikum i bakgrunnen rødmende nistirrer på de utdelte tekstheftene og konsentrerer seg om å få det til å se ut som at de ikke legger merke til TV-kameraet som kommer smygende oppover midtgangen og forbi dem, mens Glam fra Wig Wam jogger lett hostende nedover benkeradene på den andre siden og LYKKEN ER KOMPLETT.

Jeg kan like godt innrømme det, først som sist: «Allsang på grensen» utfordrer humanisten i meg. Det er sånt man blir sittende og tenke på, de gangene strømmen virker, gråværet senker seg og TV2 teppelegger sendeskjemaet sitt med Katrine Moholt, enhjøringer og regnbuer:

Come!
Come, Nuclear bomb!

Og så, plutselig, kommer skammen: Ubehaget ved å sitte der i en mørk leilighet og føle seg bedre enn alle andre, bare fordi man ikke går i crocs. (For øvrig: Hadde man faktisk eid et par crocs, hadde de statistiske sjansene vært betydelig større for at man hadde klart å rydde opp i eget sikringsskap, slik at man faktisk hadde fått sett «Allsang på Grensen», men det er en annen skål.) Kort sagt: Man føler seg ensom.

I forbindelse med Solstad-feiringen tidligere i vår, trakk kritiker Tom Egil Hverven nokså betimelig fram et sitat, hentet fra en av fotnotene bakerst i Solstads roman «16.07.41». Et poeng som er ganske lett å overse, til tross for at man sjelden ser norske kunstnere legge for dagen et slikt ønske om allsang og letthet i sjel og sinn: «Det er mitt mål en gang å skrive en roman om lykken», skriver Solstad. «Det er en stor utfordring, som ytterst få har begitt seg i kast med, av naturlige grunner, men jeg vil det, om jeg tør. Jeg kjenner en forpliktelse til å gjøre det. Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det.»

Solstad ønsker seg verken flere nerver eller større tvil. Han ønsker seg lykke. Er det et plumpt ønske, å ville være glad? Å søke det positive? Må man nødvendigvis være grunn for å like «Allsang på grensen»?

Jeg vet ikke, for jeg fikk ikke sett programmet. Isteden ble jeg sittende på kjøkkenet og lese videre i A.O. Vinjes «Ferdaminne fraa sumaren 1860». (Jeg er på side 142: Vinje har akkurat prata lenge om grøt.) Uansett: Vinje har ting på stell. Flere ganger takker han nei til salongene, og slår seg heller til hos vanlige folk:

«Stakkars fine folk som berre gjeng på stasball og soleis aldri ser slike dansar» skriver Vinje fra en fuktig kveld på lokalet i Trondheim: «Det må eg seie til ros for Nidaros, at eg såg ingen herkemuge (pøbel) der i dette ordets vanlege meining, i minsto ikkje blant ålmugen.»

På onsdag tar Anniken Huitfeldt turen til Halden.

(Denne teksten ble opprinnelig trykket i Klassekampen, lørdag 9. juli 2011.)

Hjelp! Jeg har fått kaospiloter!

Foto: Sotiris Farmakidis / Creative Commons

En SOMMER-ØNSKEREPRISE™ ingen har bedt om:

Denne teksten ble opprinnelig bestilt av Morgenkåseriet på NRK P2, og sendt første gang i 2009. Noe forteller meg likevel at arbeidsmarkedet i Europa fortsatt ikke helt har blitt den FESTEN vi så for oss på første halvdel av 2000-tallet, da alle skulle jobbe med noe kreativt:

Da rasende demonstranter forsøkte å sette fyr på parlamentet i Athen i slutten av juni, var det ikke for at de var opptatt av å skape miljøer som utvider fantasien og maksimerer det kreative potensialet i hvert menneske, men fordi de var i ferd med å miste både jobben, leiligheten og innholdet i kjøleskapet. Folk er rare sånn.

***

VI BEGYNTE Å HØRE DEM OM NATTEN, det var sånn det begynte:

Små føtter som trippet over gulvet, skrapelyder og merkelige, lave knepp på den andre siden av veggen. Om morgenen kunne vi se sporene etter dem: gryn og smuler på kjøkkenbenken, stoler som sto marginalt i uorden. Sko som noen hadde flyttet på – du bare merker det, ikke sant – at noen har vært der.

Etterhvert ble vi liggende våkne: Stadig vekk denne tassingen, denne raslingen og hysjingen der ute på kjøkkenet. Eller var det på stua?

En natt reiste oss opp i sengen og listet oss ut, men de må ha fått ferten av oss: Vi rakk bare å se bakkroppen på den ene av dem, før de skvatt unna og gjemte seg. Men, heldigvis får man kanskje si, de lot det avgjørende beviset ligge igjen etter seg: En flipover, midt i stua, samt et fotballspill og en kreativ saccosekk. En utgave av Ona fyr under TV-en. En firkant på et ark, der det sto THINK OUTSIDE THE BOX.

Det var som vi fryktet: Vi hadde hatt besøk av kaospiloter. Midt på natten hadde de krøpet fram fra skjulestedene sine og inntatt leiligheten vår.

Etter finanskrisen har det vært tøft for kaospilotene, jeg gir dem det. Både kaospilotene og eventplanleggerne, coachene og change-agentene. De har begynt å søke mot bebyggelsen nå: En kamerat av meg oppdaget av det bodde fire life-coacher i kjellerboden hans, en annen jeg kjenner kom plutselig over en liten gruppe barristaer som satt og skalv, innerst i klesskapet hans. De satt der inne, utsultede, livredde og lyssky, mens de klamret seg fast i en halvveis inntørket dobbel cortado to go.

Vær så snill, sa de. Det er finanskrise og depresjon og faenskap rundt hjørnet. Vi har ingen steder å gå, sa de. Og det er ingenting som er så vondt å se på som en trist barrista eller en interiørarkitekt som har møtt veggen. Og som kulturjournalist, og det attpåtil i en avis som ikke er – skal vi si – fullstendig uavhengig av statsstøtte, kjente jeg hvordan erkjennelsen kom sigende:

Nytte. Der har du ordet. Nytte, dette litt gammelmodige begrepet vi er nødt til å lære oss på nytt framover: Det er åpenbart at vi ikke kan leve av å stripe håret på hverandre, steame melk eller, for den del, intervjue Per Edgar Kokkvold om ytringsfrihetens kår. Ikke i det uendelige. Det må skapes noe også. Der tidligere generasjoner kunne flekke, bøte, yste og garve, er den fremste kompetansen vår å klare å ta 80 spenn for to kopper kaffe og 15.000 for et foredrag om det å tenke annerledes. Og det er vel det vi må gjøre framover, tydeligvis – alle vi som ble det vi ville, og ikke det vi burde: Tenke annerledes.

Finanskrisen taler sitt tydelige språk, sorgløst sommervær til tross: Friminuttet er over. Derfor varsler også utdanningssektoren om at norsk ungdom strømmer til sikre utdanninger og peiler seg inn på trygge jobber i offentlig sektor.

Plutselig var det ikke så gjevt med den journalistikken lenger. Ikke så gjevt med den graden i webdesign fra det universitetet i Australia, ikke så gjevt med det frilanslivet som eventplanlegger. Og heller ikke så gjevt med alt det pratet om å alltid tenke uttafor boksen.

Så derfor, du som har en drita kjedelig jobb i kommunen: Ha miskunn. Bli ikke sint om du skulle våkne en natt og oppdage at hagen er full av eventplanleggere, coacher og kaospiloter. Sett heller ut en tom flipover og et par nye whiteboardtusjer til dem. Eller kanskje aller helst noe mat.

De kan trenge det i tiden som kommer.