aftenkampen

Archive for desember, 2011|Monthly archive page

Clipperton

In Løse tråder on 20/12/2011 at 00:01

Foto: Wikimedia Commons

10°18′N 109°13′W
6 km2 (2.3 sq mi)

Hva hadde du gjort dersom du var den siste gjenlevende mannen i verden, og du samtidig var omgitt av kvinner?

Dette spørsmålet ble en viss Victoriano Álvarez nødt til å stille seg i 1916. For ham var det ikke et hypotetisk spørsmål, det var en realitet.

Den i dag franske øya Clipperton kan nesten ikke sies å være noen øy. Og en gang bodde det folk her som levde noe som nesten ikke kan sies å være noe liv. De første menneskene slo seg ned i 1897, en gruppe meksikanere utsendt av regjeringen for å bosette denne ubrukelige sandbanken i havet, som de i nesten førti år hadde kranglet med franskmennene om. (Enkelte vil hevde at man kanskje bør ta hintet når den eneste naturressursen man krangler om på ens nye besittelse er fulgebæsj, men dem om det.)

Så skjer det, altså, at den meksikanske revolusjonen bryter ut der hjemme, og forsyningene til nybyggerne på Clipperton slutter å komme. Den øverstkommanderende på øya, kaptein Arnaud, drar avgårde for å hente hjelp, og tar med seg alle mennene på øya. Alle bortsett fra én; fyrvokteren Victoriano Álvarez. Og når båten deres forliser og forsvinner i havet, blir fyrvokteren plutselig den eneste mannen i mils omkrets.

Her er det på sin plass å flette inn et par ord om menns tro på egne evner: Vi er ikke alltid like beskjedne. Fyrvokteren Álvarez var en fin representant for denne tradisjonen; som den siste gjenlevende mannen i verden, i hvert fall den delen av verden som var tilgjengelig for dem, så han på seg selv som en naturlig hersker over kvinnene på øya, og utropte seg selv til konge. Etter det vi må kalle en dårlig dag på jobben, kall det gjerne temperament, går han i gang med å voldta og drepe dem, én etter én.

Og så er vi i gang! Når det amerikanske marinefartøyet USS Yorkmen så dukker opp en gang midt på sommeren 1917, ett års tid etter at spetakkelet begynte, finner de fire hårsåre og utakknemlige kvinner på stranda, mens fyrvokteren Álvarez – kongen av Clipperton – har blitt slått ihjel med en hammer og ligger i sanden med knust ansikt, til stor glede for de lokale krabbene.

Hva kan vi lære av dette? 1. Aldri lån bort verktøy til kvinner. 2. Det er ikke nødvendigvis fett å bo på en øy, bare fordi det er palmer der.

På en øy har man null forsvar den dagen bestialiteten banker på for å si god dag. På fastlandet er det annerledes: Det er ingen tilfeldighet at alle de store verdensreligionene er typiske innlandsreligioner. Bondereligioner, skreddersydd bofaste folk som må lære seg å leve ved siden av hverandre og oppføre seg sivilisert, uten å begjære sin nestes asen alt for mye.

I femte mosebok holder Gud på med dette hele tiden: Dersom du bygger nytt hus, skal du sette rekkverk på taket. (Greit nok.) Du skal ikke gå i klær som er vevd av to slags stoff, ull og lin. (Neivel?) Du skal sette dusker i de fire hjørnene av kappen som du hyller deg i. (Men det var da fælt da?)

Etter et par tusen år med dette, befinner man seg plutselig i et gjennomregulert samfunn der selv minstestørrelsen på avføring hos kommunalt ansatte er gjenstand for en eller annen lovbestemmelse innenfor EØS-systemet. Og da lengter man til havs, vet du, til en øy uten folk, til en plass der det er mulig å være herre i eget hus.

Saken er bare at livet på en steinknaus fort blir en selvoppfyllende profeti; det gjør deg automatisk til en slags lokal Moses. Det er ingen vei utenom, siden alle menn har lyst til å leke Stamfar, bare de får sjansen. Og sjansen får du, i fullt monn, når du bosetter seg på en 1.7 kvadratkilometer stor sædbank i havet, dekket av fuglebæsj, omgitt av kvinner og barn. Og plutselig føler du at alle ser opp på deg og lurer på hva du har tenkt å foreta deg – hva planen egentlig er – og det er da du kjenner stresset komme, vet du; du skjønner at dette er noe langt mer enn å finne parkeringsplass til familien; her er det snakk om å opprettholde et helt samfunn.

Mitt råd: Dra hjem. Bygg heller en platting, hvis du har så jævla lyst på beundring.

Det var det den selvutnevnte fyrvokterkongen Victoriano Álvarez brått skjønte, idet han stupte med hodet i sanda på Clipperton – en innsikt en gruppe tyske kunstnere  forøvrig også skulle komme frem til et par generasjoner senere: IT IS NICE TO BE IMPORTANT, BUT IT IS MORE IMPORTANT TO BE NICE.

**

Forslag til dikusjon: Hvem ville du helst blitt slått ihjel med en hammer av på en øde øy, Scooter eller Victoriano Álvarez?

Diskutér i grupper.