Ødelagte dikt: Anførselstegn

Foto: http://www.jurpe.no

I vår moderat populære serie «Ødelagte dikt» skal vi i dag ta turen innom en klassiker innen norsk modernisme. Mens vi forrige gang så vi på hvordan bruk av smilefjes effektivt kan ødelegge selv den mest seiglivede lyrikk, skal vi i dag fokusere på bruk av anførselstegn – eller «anførselstegn», som jeg ofte kaller det.

Det er ikke «godt» å si hva det er som gjør at enkelte har en så liberal holdning til bruk av anførselstegn, egentlig. Da min egen hjemby på 80-tallet skulle lage et slags by-motto, endte man av uransakelige grunner opp med LILLEHAMMER SENTRUM – VELKOMMEN TIL EN «TRIVELIG» HANDEL.

Kanskje verden oppleves mindre truende på den måten; som om man ved å pakke alt inn i et støtsikkert lag av anførsel, eliminerer selv den minste mulighet for at uante konflikter skal kunne dukke opp og gjøre ting vanskelige. Hvem skal vel kunne tillate seg å bli sur hvis BYENS BESTE «BAGUETTER» setter seg på tvers i stjerten? Hvis de «ferske» rekene fører til et 48-timers dobesøk?

Bruk av anførselstegn er en slags språklig anestesi – et beroligende middel,  et vått ullteppe, et grammatikalsk skuldertrekk: Hva var det Hitler snakket om igjen? Den «endelige» løsningen? Den endelige «løsningen»? Vel, så «farlig» kan det uansett ikke ha vært. 

Vel, nok prat – her er dagens dikt –  god «fornøyelse»!

—

DET ER DEN «DRAUMEN»
av Olav H. Hauge

Det er den draumen me ber på
at noko «vedunderleg» skal skje,
at det må skje –
at tidi skal «opna» seg
at hjarta skal «opna» seg
at dører skal «opna» seg
at berget skal «opna» seg
at «kjeldor» skal springa –
at draumen skal «opna» seg,
at me ei «morgonstund» skal «glida» inn
på ein våg me ikkje har «visst um»