aftenkampen

Nike’s Templar

In Også sendt som kåseri on 10/06/2012 at 17:09


Jeg tror det var et anfall av overmot. Eller: Jeg vet at det var et anfall av overmot, da jeg en gang på denne tiden i fjor meldte meg på Oslo Marathon.

Det var en som sa: «Meld deg på halvmarathon-distansen. Sett deg et hårete mål. Overrask deg sjøl.» Så jeg gjorde det, av en eller annen merkelig grunn.

Men så kom dagen, og jeg hadde ikke så mye som lukta på joggeskoene mine ennå: Enten hadde jeg vært for mett eller for sulten, enten hadde det vært for mørkt eller for lyst ute – noe var det uansett.

Så jeg stilte ikke til start. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Man har jo ikke lyst til å dø riktig ennå.

Men det stemmer at jeg løp litt en periode. Joggeturer, et par kvelder i uka, etter at jeg leste en artikkel i et blad. Så leste jeg den japanske forfatteren Haruki Murakamis bok «What I talk about when I talk about running» og løp videre, og følte meg både smart og sporty der jeg kom luntende. Men løpefeberen gikk fort over: Øl kom i veien, bacon kom i veien, barn kom i veien. Og så var det plutselig en kveld både for kaldt og for glatt ute, og da var det kjørt.

Kanskje er det bare meg. For ingenting er så populært i våre dager som nettopp langdistanse; Oslo marathon melder om 20 prosent økning i antall påmeldte, mens Birken blir fulltegnet på under ett minutt.

Den sterkeste kulturelle kapitalen du kan ha i våre dager, er startnummeret på brystet. Hele Facebook flommer over av bilder av folk på fjelltopper, i utforbakker, i motbakker, i tights og trikot, på sykkel, i hangglider – alle sammen med det samme fårete uttrykket: Se på meg! Se på meg! SE SÅ RØD JEG ER I ANSIKTET!!

Om du har lest de store klassikerne, eller faktisk har en mening om utviklingen i Syria eller postmodernismen i norsk litteratur, har ingen betydning når naboen eller sjefen kommer svusjende forbi i løpetights i spandex og polyester med støtte til muskulatur og god fukttransport. Da er det liksom DU som er avkledt:

Jasså. Står du der, du?

For sånn har arbeidslivet blitt: Den ene avsjelede mellomlederen etter den andre kommer tilbake på kontoret mandagen etter løpet og snakker om tider og marginer og nye mål. De har, mer eller mindre uten å være klar over det selv, blitt selvstendig opererende celler innenfor de samfunnsnedbrytende nettverket Nike’s Templar. Og enda verre: Skal vi andre ha håp om å komme noen vei i systemet, er vi jaggu nødt til å trekke på oss tightsen og legge på svøm i melkesyra, vi også, sammen med alle de andre. Helvetes drit.

Den nye langdistansetrenden er egentlig uttrykk for to ting: For det første – og her er det åpenbart at det er småbarnsfedrene som har ledet an – I et samfunn der en mann knapt kan gå et skritt uten å få trøkka et par ekstrauker med pappaperm opp i ræva, er marathonløp den eneste legitime veien tilbake til alle menns egentlige drømmesituasjon: Å få lov til å være alene. Langdistanse er billetten tilbake dit, til et enklere sted, et sted før zink-salve og prim og grining og elendighet.

I tillegg er langdistansetrenden (som altså dukket opp på 2000-tallet i Norge, med andre ord nøyaktig på det tidspunktet da det ble flere penger og spissere albuer enn det hadde vært noen gang tidligere) egentlig bare et uttrykk for at vi som samfunn har funnet nok en måte å dele inn folk på: Mellom rulleski og rullerøyk, mellom selvkontroll og fjernkontroll, mellom vinnertid og winnertip. Vi trenger visst flere bratte stiger i dette samfunnet, og her dere jaggu en til: Trippelbirken.

Målpasseringen har blitt det nye visittkortet, og man kan rekruttere alle de norsk- pakistanerne man vil til norsk næringsliv, men det spiller ingen rolle så lenge beslutningene egentlig tas på parkeringsplassen etter Birkebeinerrennet.

De mest anaerobe hjernene i denne samfunnsgruppa har ovenikjøpet fått det for seg at hele verden har det på samme måte som dem: Etter at jeg meldte meg på Oslo marathon i fjor, får jeg fortsatt mailer fra en rekke folk som skal ha meg med ut i gatene igjen: Seinest var det et nytt gateløp i Oslo det gjaldt, et løp der man skulle forsøke å få med seg konsertene under Musikkens dag, mens man jogget rundt og under det dypt menneskefiendtlige mottoet RUN ROCK RELAX.

Var det virkelig dette som skulle bli arven etter Keith Richards og Jimi Hendrix? En gjeng halvsvette noenogføriåringer som forsøker å løpe fra døden, løpe fra sjefen, løpe fra sine egne mindreverdighetskomplekser – under dekke av å være vitale? Må man virkelig ha pulsklokke på seg for å kjenne at man lever?

Nei. Sånn kan vi ikke ha det, det går bare ikke.
Ikke i det lange løp.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: