Apesaft i pedalene

Foto: Aftenkampens redaksjon

I vinter fikk jeg endelig tak i en bok jeg har vært på jakt etter lenge. Det dreier seg om Ulf Gleditsch og hans ordliste med slang fra 50-tallet – et tiår som må ha vært det kuleste i menneskets historie.

For da gikk altså folk rundt og sa ting som skjeggejazz og brødgjøk. På lørdagskvelden dro folk ned på stripa for å få i seg litt apesaft i håp om å få litt swing i pedalene. Kanskje kom det forbi et puppalt kjei og blunka tilbake til deg. Da gjaldt det å få napp i pukkelen, ellers kunne dama bli borte som ei sviske. Skulle en vanlig kis ha håp om å få slafse mule den kvelden, gjaldt det å ikke gå rundt med underleppa på 3. knapphull.

Prata folk sånn på 50-tallet? Ja, jepp – jøssenam på trappa-  visst gjorde de det! Hva annet skulle de ta seg til, der de hang rundt i hovedstadens gater og delte en flaske brus gjennom fire sugerør, hele tida livredde for at Blackie-gjengen skulle runde hjørnet og kreve panten? Eller hva veit jeg. Femtitallet fortoner seg uansett som en gullalder. En slags trettenåring av et tiår – håpløst naiv, men samtidig tøff i trynet:

Tiåret før månelandingen, tiåret etter krigen – en tid da alt er mulig, og samtidig ingenting: Atombomben er bare et knappetrykk unna, og ungdomstida – den første virkelige ungdomstida – er akkurat oppfunnet. En perfekt blanding av sorgløshet og frykt. (Eller sagt med 50-tallsslangen fra ordboka til Ulf Gleditsch: En tid med både lakenbyksere og bøgejazz.)

Hm. Så sitter man altså her – i 2012 – og drømmer om femtitallet. Hva drømte man da om på 50-tallet? Adam Gopnik, journalist i The New Yorker, skrev om dette fenomenet nylig. Han kalte det The Forty Year Itch.

Og Gopnik har svaret på spørsmålet mitt: På femtitallet drømte folk om titallet, altså det tiåret som lå førti år før deres egen samtid. På 50-tallet laga de stort sett filmer og sanger om åra rundt første verdenskrig. På førtitallet drømte folk om 00-tallet, igjen førti år før deres egen samtid: En av de mest populære filmene det tiåret het «Meet Me in St. Louis» og handlet om verdensutstillingen i 1904. På sekstitallet ga the Beatles ut plater med flere låter som lente seg på arven fra Vaudeville-teatrene på 20-tallet, med låter som «When I’m Sixty-Four» og «Your Mother Should Know».

På 80-tallet skrudde man – igjen – klokka førti år tilbake, og endte på 40-tallet – der tiårets kanskje største kinohelt, Indiana Jones, fikk lov til å gå berserk blant mayaruiner og gammeltestamentlige vrakrester – hele tiden med ondskapsfulle SS-offiserer i hælene. I våre dager har vi spolt oss tilbake til sekstitallet og de whiskeymarinerte kontorlandskapene i tv-serien Mad Men: Aaaah… Innendørs røyking! Hvilket jævla eventyr!

Førti år tilbake, det er det det går i, hver gang. Teorien er, skriver Adam Gopnik, at førtiårsintervallet er perfekt fordi de minner oss om tida rett før våre foreldre fikk oss – altså deres egen ungdomstid, den tida vi sjøl aldri har opplevd – men har hørt dem snakke så henført om: På sidene før de aller første babybildene av oss i albumet, finner vi bilder der foreldra våre ser enda litt lykkeligere ut, enda litt mer optimistiske ut og verden enda litt kulere ut.

Se, der er dressjakka du har knabba av far din! Se, der er sånne lamper som dere prøver å få tak i! Hvorfor i alle dager kastet de egentlig dem?

Skulle jeg fulgt denne teorien slavisk, burde jeg, som er født i 1977, gått rundt og drømt om tida rett før min egen fødsel – kampen mot EEC i 1972, for eksempel – eller OL i München eller Watergate. Problemet er bare at det ikke var noen i Watergate-saken som brukte uttrykket hestejazz. Og hadde kampen mot EEC vært mer prega av utbrudd som «Stepp med uttafor, Kjatrik, så skal jeg trakk’tere deg som et johanorgel» så hadde jeg kanskje vært mer villig til å la meg sjarmere.

Men slik er det: Det blir ikke riktig, uansett. Man er alltid født i feil tiår, helt uavhengig av når man er født. Så da får man gjøre det beste ut av det.

Skjønner du det, eller, din brødgjøk?