Timepris: 1814,-

Ill.: Eidsvoll, 1814.
En tvilsom gjeng, på mange måter – men ingen av dem var ansatt i PR-byråer, ihvertfall.

I dag skal det altså skje – noe som ikke har skjedd i Norge på 198 og et halvt år: Stortinget skal vedta grunnloven på nytt.

Eller rettere: Grunnloven skal skrives på nytt. Ordlyden i grunnloven skal strammes opp og bli mer moderne, språklige stueplanter  fra 1800-tallet skal lempes ut, til fordel for et enklere og mer forståelig språk.

Snart heter det ikke lenger at «Det tilkommer Storthinget aa at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer».

Nå heter det «Hvis du trenger penger, spør Stortinget».

Snart heter det ikke lenger «Billiger Kongen Lovbeslutningen, forsyner han den med sin Underskrift, hvorved den vorder Lov.»

Nå skal det hete: «Det er fint hvis dere får Harald til å skrive under også.»

Men i det store og det hele er grunnloven lik, den. Anledningen til det store språklige oppussingsprosjektet er det kommende 200-årsjubileet for Grunnloven, som for alvor skal feires 17. mai 2014. Datoen er den samme som i 1814, ellers er det meste helt annerledes.

Politikerne, for eksempel. I 1814 hadde vi ikke politikere i Norge. Vi hadde tillitsvalgte. Bygdas betrodde menn. Gårdbrukere og prester, kapteiner og matroser.

Ingen av dem hadde medietrening. Ingen hadde gått på kurs i omdømmebygging eller strategisk krisekommunikasjon hos det lokale PR-byrået.

Der gikk de altså, rundt omkring i Eidsvollsbygningen, mens de både røyka innendørs og brukte ordet «neger». Tvilsomt om noen av de gutta der hadde klart seg så mye som fem minutter i moderne, norsk politikk. Et håpløst syn på kvinner hadde de også. Og jøder. (Det var nok et og annet ulovlig bygget stabbur ute og gikk også. Garantert.)

Skjønner du? Det begynner i det hele tatt å bli fryktelig lenge siden 1814. Siden den tid har ikke bare yrkespolitikerne, men også pr-byråene for lengst rykket inn på Stortinget. Byråenes oppgave er å gi rådgivning på strategisk nivå innen finansiell og politisk kommunikasjon, som det heter på hjemmesidene til First House. I praksis betyr det å banke på kontordørene til gamle partifeller og spørre om de har fem minutter.

Om de gidder å høre om et kjempespennende prosjekt. Om de gidder å høre om en lov som burde forandres på. Om en avgift som burde fjernes.

First House – som altså har tatt navnet sitt etter en serie lavprisdagligvarer, blandet med det de tror er navnet på en populær amerikansk TV-serie – lever av å holde på sånn. Påvirkning, tror jeg de kaller det. Hvem kundene deres er, altså hvem det er som ønsker å påvirke politikerne, får vi ikke vite.

En av de siste ansettelsene til First House er tidligere Frp-byråd i Oslo, Sylvi Listhaug, som også er valgt inn som vara på Stortinget. Det samme er Erlend Fuglum, også han tilknyttet First House (eller Senterpartiet da, alt etter som hvilken dag det der og om han akkurat den dagen er på jobb på Stortinget som kommunikasjonsrådgiver eller som vara-representant.) (Hm.) (Det er i grunnen litt vanskelig å holde styr på hvem alle er til en hver tid.)

Ta Julie Brodtkrob, for eksempel: Både direktør i et av landets største kommunikasjonsbyråer og tillitsvalgt i Høyre. Heller ikke hun vil ut med hvem hun har på kundelista. Men skal vi tro både henne og alle hennes pr-byrå-politiker-kolleger, så sier de altså at at de fint klarer å skille mellom oppdrag for kunder og vanlig politikk.

Vår jobb er bare å lukke øynene og håpe på det beste.

Jeg vet ikke om det var akkurat dette eidsvollsmennene hadde sett for seg i 1814, at samfunnet skulle bli firsthousifisert på denne måten.

At innendørsrøyking og jøde-skepsis i lengden skulle tape til fordel for velkjemmede, nydusjede ministre, som glir lydløst fra departementet sitt og ned til en nyoppredd seng på First House, der kundene allerede hadde begynt å samle seg i lobbyen.

I mellomtida får vi andre konsentrere oss om å forberede oss til grunnlovsjubileet i 2014 og den nye språkdrakta de har laga til Grunnloven, den nye Grunnloven som altså er i ferd med å bli vedtatt i Stortinget as we speak.

Så får det være en trøst at den nye loven blir lettere å lese.

Selv om det altså blir stadig vanskeligere å lese hvem som er hvem på Stortinget, og hvem de egentlig snakker på vegne av.

Og i rollen som barnet: Mannen

I kveld er det premiere på en ny norsk film. «Mer eller mindre mann» heter filmen, og den handler – etter det jeg forstår – om en 35-årig mann som ikke klarer å innse at han er i ferd med å bli voksen. Som ikke innser at det er på tide å ta seg sammen, bli en mann. Bli far, ta ansvar.

Jeg er jo 35 år, og mann, og far, og følgelig midt i målgruppa. Og jeg tenker:

Neimen, så fantastisk originalt da, dere, at det kommer enda en film om unge voksne menn med ansvarsvegring. Unge voksne menn hvis liv kretser rundt ishockeyspill og prompelukt og ostepop, som oppfører seg som store, logrende hunder og nekter å innse at de faktisk ikke lenger er tjue år. En valp av et menneske, med et sjelsliv med dybde som et truseinnlegg.

Og gratulerer til teamet bak filmen – som altså har klart det kunststykket å få offentlig støtte til prosjektet sitt, etter at nøyaktig den samme filmen har kommet ut tre-fire ganger pr år her i landet – hvert år, de siste 10-15 åra – alle med den samme godfjotten i hovedrollen: Barnemannen. Mannebarnet. Han som ikke klarer å bli voksen.

Av og til hører man at det snakkes om voksenpoeng. Det er det teiteste jeg veit: At 35-åringer skal sitte der og gjøre narr av seg selv for at de har kjøpt sin første gressklipper eller begynt å interessere seg for vedfyring. Voksenpoeng, sier de, og smiler skrått, halvt skamfulle. Folk må slutte med det der.

Sannheten er at de aller fleste av oss er voksne for lengst, og at det at en stadig større del av befolkningen likevel går rundt og forsøker å gi stadig hjerte- og lungeredning til sin indre tjueåring, forteller ikke bare om et grenseløst selvopptatt samfunn – det er et endetidstegn.

Livet er ikke en eneste lang Øya-festival: Femogtrevdeåringer som snakker om voksenpoeng bør sendes til Sibir. For øvrig bør man også gjenninnføre obligatorisk bruk av hatt for alle menn over tjue. Nå får det jaggu være nok snart.

Jeg har riktignok ikke sett denne filmen som har première i kveld, men det er jo som kjent fullt mulig å være sur likevel. Og jeg vil jo ikke at mitt eget tynne faktagrunnlag og manglende kunnskap skal få lov til å stå i veien for en god gammaldags utblåsning, så her kommer den:

Makan til møkkafilm! Og det mest grønnjævlig irriterende med denne filmen (som jeg altså ikke har sett) er at det helt oppskriftsmessig, ytterst i bildekanten, ryddes plass til en vever kvinne – tagbar, men moderlig – og HENNES oppgave er det altså, å lose den unge mannen gjennom de siste scenene av hans liv som uansvarlig og sjarmerende barnemann, og til slutt lande ham trygt som ansvarlig samfunnsborger og familiefar. En type mann som på slutten av filmen gir seg med å spise ostepop til middag, og heller hengir seg til den nye farsrollen med et nytt alvor, premiert med takknemlige, beundrende blikk fra sin samboer.

Hvorfor det aldri er damer som får lov til å spille den uansvarlige 30-åringen med voksenvegring, har jeg ikke noe godt svar på. Hadde vi fått en norsk film om en 35 år gammel mann som bekymrer seg for at hans gravide samboer slurver med å ta folat, mens hun stadig vekk glemmer å dukke opp når de skal til svangerskapskontroll – og heller bruker penger på jentetur til Milano, og ikke barneseng, slik han vil, da hadde vi i hvert fall sitti der med noe ingen hadde sett før.

«Må man snakke om kvadratmeterpris for å være voksen? Må man slutte å være ironisk når man får barn? Eller slutte å drikke O’Boy?» spør filmomtalen som er skrevet i forbindelse med kveldens première. Og mitt svar til det er : Det driter jeg i, for jeg har viktigere ting å tenke på. Jeg har to barn som skal være i seng før åtte, den ene er 100% pleietrengende og den andre har arvet personligheten til Dhjengis Khan.

Og nettopp slik er livet for den store majoriteten unge, voksne menn i Norge: Vi jobber på. Det går i ett, for de aller fleste av oss. Heller ikke vi har tid til å drikke O’Boy og lure på om vi er voksne eller ikke. Hverdagen er en kamp, og nå er vi langt inni ekstraomgangene.

Det eneste varige jeg fikk med meg fra siste runde med pappaperm, var senebetennelse.
Før dere lager en film om det, har vi ingenting å snakke om.

Vann over hodet

Mannskapet på dekk, filmet ovenfra: Et virrvarr av røde toppluer, hvite lerretsbukser og solbrune, nesten semskede, mannerygger i arbeid. De bærer utstyr og kveiler sammen kabler og trosser, forsvinner ned under dekk, dukker opp igjen.

Solen står i senit, og forskningsskipet “Calypso”, langt der nede, pløyer seg døsig gjennom de turkise dønningene utenfor Aden , på vei mot dagens dykkemål. På aktre dekk står et helikopter. Noen meter lenger fram, på et lavere nivå: kasser med merkelige innretninger, slanger og stativer. Og et lite stykke foran, tynnere og høyere enn noen annen ombord, med pipe i kjeften og den røde toppluen på plass: Pasjaen selv., Jacques Cousteau.

Da 93 år gamle Cousteau trakk sitt siste sukk i 1997, var det i Paris det skjedde, blant pudler og mopeder – 111 km fra havet. Hadde det vært rettferdighet i verden, skulle han for lengst fått en seng på havets bunn, blant anemoner og murener – og med fri sikt til overflaten, langt der oppe.

Da begravelsesagenten kom og hentet liket, var det en legende de bar med seg ut i bilen: I en mannsalder hadde kaptein Cousteau reist verden rundt som filmskaper, dykkepionér, miljøkriger og superkjendis. Veien inn i dette besynderlige livet la han på 40-tallet, da han sammen med sine kamerater klarte han å utvikle det moderne dykkeutstyret, og i samme omgang var forutseende nok til å også ta med seg filmkamera ned i dypet.

Kanskje var det dette, og ikke selve oppfinnelsen av utstyret, som ble Cousteaus viktigste enkeltbidrag til det tjuende århundre: At han tok jordens befolkning med seg ned i dypet, og inviterte dem med seg til et sted ingen før hadde sett. Første stopp på veien dit, var boka “Den tause verden” – som forelå på norsk i august 1953.

Boka var skrevet i samarbeid med dykkerkollega Frédéric Dumas og gitt ut på J. W. Eides forlag i Bergen. I tillegg til guttebokaktige kapitteltitler som Museet på havets bunn, På 50 favners dyp og Professor Piccards fabelskip, kunne boka friste med nær 70 undervannsfotografier – for det meste tatt av situasjoner og landskaper som tidligere hadde vært fullstendig utilgjengelig for menneskeheten.

70 prosent av jordens overflate lå plutselig eksponert for menneskeheten, etter århundrer – årtusener – i stummende, skremmende mørke. Men det store gjennombruddet ligger likevel fortsatt langt fram i tid for den høye, senete mannen som på bokens første sider spenner på seg sitt mer eller mindre selvkomponerte dykkeutstyr og smånervøst går ut fra stranden. Som gutt har han drømt om å fly, ”bare ved å strekke ut armene”. Nå står han med vann til armhulene. Kan dette virkelig gå?

Jeg nådde bunnen i en tilstand av henrykkelse. En stim av sølvbraser virvlet rundt i rasende fart, runde og flate som tallerkner og skinnende som sølv. Jeg kikket opp og vannflaten lyste som et skjoldet speil. Midt i speilet så jeg den ruglete siluetten av Simone. Hun var blitt liten som en dukke. Jeg vinket. Dukken vinket igjen. 

Nå blir det våtere og våtere for hver side. Du begynner å bla, og snart begynner skjell og sjøgress å falle ned på gulvet, det drypper av boka. Og i takt med at Cousteau og hans kamerater prøver ut stadig nye hjemmesnekra patenter, begynner vi å bevege oss dypere og dypere i vannmassene – boka blir mer og mer vektløs i hendene dine, etter som Cousteau drar deg vekk fra grunnene inne ved land og ut i det frie, blå, endeløse rommet der ute.

Hit er det han deg med: Det er fem tusen fot med tettpakket mørke under deg, og det eneste du kan høre er ditt eget hjerte som hamrer i det kalde vannet:

Dunk.
Dunk.
Dunk. Hvor er du? Og hva er det Cousteau driver med, egentlig?

Jo. Han ser seg rundt. Så tar han et spenntak med svømmeføttene og forsvinner nedover. Langt der nede ser du ham, der han plutselig finner det for godt å følge etter «en hundetannfisk med vondåpen kjeft og fiendtlige øyne». Han går for dypt, fisken trekker seg unna, og plutselig merker han «en underlig skjelving i leppene». Cousteau mister kontrollen over øyelokkene, ryggen står spent bakover i en bue. Med skjelvende fingre river han løs blyloddet undt livet og mister bevisstheten. Like etterpå ser matrosene ombord hvordan den livløse kroppen hans skyter opp av vannskorpen som et prosjektil. Etter flere lignende og nesten-fatale opplevelser, skriver Cousteau tørt: «Etter dette mistet jeg helt interessen for surstoff.»

Likevel fortsetter han de livsfarlige eksperimentene sine; sammen med kameratene Tailliez og Dumas oppfører han seg som en femåring i en dampveivals, inne i et varehus, på jakt etter godteriavdelingen.

Hvor farlig er det for eksempel å være ved siden av en italiensk håndgranat som eksploderer, under vann? (Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å svømme bort til en ubåt og prøve å få dem til å fyre av en ladning, slik at du kan få tatt bilde av en utgående torpedo forfra? (Nok en gang: Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å rote seg bort i underjordiske grotter, fylt av vann, i hjemmelaget dykkeutstyr, delvis basert på motorsykkeldeler? ( Vel, ikke helt ufarlig det heller, gitt.) Kort sagt: At Cousteau på bokens siste sider fortsatt er i live, er en hån mot alt som heter moderne skolemedisin.

Men like overraskende som forfatterens overlevelsesevne, er hans vilje til å avfeie alt han opplever av (høyst reell) livsfare som relativt udramatisk. Dette usentimentale trekket kommer særlig til overflaten i bokas bilderegister:

77. Haien nærmer seg Cousteau 
78. Nærmere og nærmere 
79. To fot borte 
80. Menneskefot funnet i haimage 
81. En tam-tam-tromme funnet i haimagen 
82. «Antihai-buret», som viste seg å være helt mislykket. 

Rent sjangermessig ligger Cousteau her tett opp til kartforklaringene i en annen bok i samme gate – hans egen kamerat og dykkeelev Thor Heyerdahl og hans ”Fatu Hiva: Tilbake til naturen” fra 1974:

4. Tempelruiner og hodeskaller 
5. Ukjent høyslette 
6. Tabu-belagt jungel 
7. «Nattens vann» 
8. Tempelruiner, guder og figurer 
9. Vår hytte hos kannibalen 

Kanibalen, ja. Der har du det: Det var en annen tid, dette – en tid da verden tilhørte den som gadd å hoppe av flåten og vasse i land. Men nok om Heyerdahl, for der forsvinner Cousteau i sjøen igjen med nok et nytt plopp!

Og snart dukker kaptein Cousteau og hans menn opp av vannet med antikke leirkrukker – amforaer – under armene – voksseglene til den gresk vinhandleren som solgte dem for totusentohundre år siden er fortsatt intakte. Ser du?

Fem sider senere, utenfor kysten av det gamle Kartago; Cousteau og mannskapet plukker med seg eldgamle vrakrester opp fra havbunnen: sedertre dekket av gul ferniss – fortsatt ”like fin, etter tyve århundrer på havbunnen”, som Cousteau noterer i boken, mens beduinene på land kommer med begeistrede tilrop.

Et annet sted dykker de ned for å hente ut lik fra et tomotors sjøfly: Annenflyveren finner de først, han sitter fortsatt ”med oppspilte øyne i det som en gang hadde vært en cockpit”. Et stykke bortenfor, på en slette på havbunnen, finner de mekanikeren : ”Han lå på ryggen, med den ene kneet bøyd og høyre hånd løftet som om han pekte opp mot overflaten.”  Flere ord trenger ikke Cousteau. I stedet konsentrerer han seg om å få de omkomne flyverne heist opp til overflaten, «med fallskjermene som veldige, hvite blomster etter seg». Så lukker overflaten seg rundt dem, og de er oppe. Borte.

Støyen fra menneskenes verden møter oss først hver gang vi kommer dit opp. Her nede er det bare antikke vrak og døde flygere, med stimer av sølvbraser som sirkler rundt dem – halvt sovende, halvt på vakt, i nye tusen år.

Ser du?

Slike bilder kan man ta seg i å stirre på, forsvinne i, lukke seg rundt. Og hvem var det som stoppet opp utenfor butikkvinduene, der den foreløpig nokså ukjente J. Y. Cousteaus bok sto utstilt, i august 1953? En person med hatt og pipe, formodentlig. Med et spørrende uttrykk og en sammenbrettet avis under armen, full av nyheter om den økende voldsspiralen i Indokina og Algerie. I Sovjet hadde Stalin dødd, og var erstattet av en annen. I USA hadde de akkurat annonsert at de nå også hadde skaffet seg hydrogenbomben. I Himalaya hadde sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay nylig klart å bestige Mount Everest. Hadde verden blitt større eller mindre?

Nede i dypet var den turbulente samtiden mindre påtrengende, enn så lenge. Cousteau og hans menn kunne stige ut av verden og la seg omslutte av stillheten der nede – den siste fliken av kloden som ennå ikke hadde blitt kartlagt og kolonisert av mennesker.

Var det det som appellerte til 50-tallsmannen, der han sto og pattet på sin pipe utenfor bokhandelens utstillingsvindu? Drømmen om en billett vekk fra en samtid som allerede da hadde blitt alt for uoversiktlig? Drømmen om fortsatt heltedåd i en verden der slikt var i ferd med å gå av  moten?

For som vi vet – alle vi som har prøvd å hente i barnehagen iført hjemmelaget surstoffapparat og harpun, med bæreposer fulle av usikrede italienske håndgranater og rester av tabu-belagt jungel på hendene: Pedagogisk ansatte liker ikke testosteron, ikke på den måten. I stedet har vi blitt et samfunn med innestemme, et sted der dumdristighet heller medisineres enn premieres.

Eller som Nils Christie skrev i et avisinnlegg i april i fjor: ”Av og til lurer jeg på hvordan man på seilskutenes tid skulle fått ungdom opp i stormasten med et mannskap testet og renset for ADHD-folk.” Han har helt rett: Det blir verken stordåd eller oppdagelser av sånt. Det blir håndvev.

Nettopp derfor er det så befriende å støte på Cousteau, der han og kameratene stavrer seg gjennom brenningene, opp igjen på land, merkelig nok fortsatt i live: ”Dynamitteksplosjonene gav oss noen drabelige ørefiker”, noterer mannen som akkurat har lekt med sprengstoff under vann. Så vrenger han av seg maska og ferdig med det.

Samtidig har ”Den tause verden” mer å by på enn ståkuk. I sin samtid var dette nemlig – mer enn noe annet – en bok om framtida: På bokas siste sider tar nemlig Cousteau opp den truende befolkningseksplosjonen – en trussel man først etter krigen hadde begynt å bli ordentlig oppmerksom på.

Løsningen for kommende slekter, mente Cousteau, måtte være å kolonisere havbunnen og bygge kjempebyer under vann. Der skulle framtidsmenneskene gli vektløse rundt mellom bygningene på hver sin undervannsscooter, som sølvglinsende vannlungesvømmere i en turkis drøm.

Den sørgelige sannheten, derimot, er at vi fortsatt sitter her, snart seksti år senere – og har på ingen måte inntatt havbunnen. I stedet for å fyke rundt på undervannsscootere eller bygge månekolonier, bruker vi tiden til å diskutere hvilke hodeplagg det er lov å gå med – mens havet stiger, elvene skifter løp og avlingene vaskes vekk.

Skjønner du, Jacques?
Framtida var morsommere i boka.

(Essay første gang trykket i Klassekampens Bokmagasin, juni 2012.)