aftenkampen

Vann over hodet

In Artikler on 08/09/2012 at 20:49


Mannskapet på dekk, filmet ovenfra: Et virrvarr av røde toppluer, hvite lerretsbukser og solbrune, nesten semskede, mannerygger i arbeid. De bærer utstyr og kveiler sammen kabler og trosser, forsvinner ned under dekk, dukker opp igjen.

Solen står i senit, og forskningsskipet “Calypso”, langt der nede, pløyer seg døsig gjennom de turkise dønningene utenfor Aden , på vei mot dagens dykkemål. På aktre dekk står et helikopter. Noen meter lenger fram, på et lavere nivå: kasser med merkelige innretninger, slanger og stativer. Og et lite stykke foran, tynnere og høyere enn noen annen ombord, med pipe i kjeften og den røde toppluen på plass: Pasjaen selv., Jacques Cousteau.

Da 93 år gamle Cousteau trakk sitt siste sukk i 1997, var det i Paris det skjedde, blant pudler og mopeder – 111 km fra havet. Hadde det vært rettferdighet i verden, skulle han for lengst fått en seng på havets bunn, blant anemoner og murener – og med fri sikt til overflaten, langt der oppe.

Da begravelsesagenten kom og hentet liket, var det en legende de bar med seg ut i bilen: I en mannsalder hadde kaptein Cousteau reist verden rundt som filmskaper, dykkepionér, miljøkriger og superkjendis. Veien inn i dette besynderlige livet la han på 40-tallet, da han sammen med sine kamerater klarte han å utvikle det moderne dykkeutstyret, og i samme omgang var forutseende nok til å også ta med seg filmkamera ned i dypet.

Kanskje var det dette, og ikke selve oppfinnelsen av utstyret, som ble Cousteaus viktigste enkeltbidrag til det tjuende århundre: At han tok jordens befolkning med seg ned i dypet, og inviterte dem med seg til et sted ingen før hadde sett. Første stopp på veien dit, var boka “Den tause verden” – som forelå på norsk i august 1953.

Boka var skrevet i samarbeid med dykkerkollega Frédéric Dumas og gitt ut på J. W. Eides forlag i Bergen. I tillegg til guttebokaktige kapitteltitler som Museet på havets bunn, På 50 favners dyp og Professor Piccards fabelskip, kunne boka friste med nær 70 undervannsfotografier – for det meste tatt av situasjoner og landskaper som tidligere hadde vært fullstendig utilgjengelig for menneskeheten.

70 prosent av jordens overflate lå plutselig eksponert for menneskeheten, etter århundrer – årtusener – i stummende, skremmende mørke. Men det store gjennombruddet ligger likevel fortsatt langt fram i tid for den høye, senete mannen som på bokens første sider spenner på seg sitt mer eller mindre selvkomponerte dykkeutstyr og smånervøst går ut fra stranden. Som gutt har han drømt om å fly, ”bare ved å strekke ut armene”. Nå står han med vann til armhulene. Kan dette virkelig gå?

Jeg nådde bunnen i en tilstand av henrykkelse. En stim av sølvbraser virvlet rundt i rasende fart, runde og flate som tallerkner og skinnende som sølv. Jeg kikket opp og vannflaten lyste som et skjoldet speil. Midt i speilet så jeg den ruglete siluetten av Simone. Hun var blitt liten som en dukke. Jeg vinket. Dukken vinket igjen. 

Nå blir det våtere og våtere for hver side. Du begynner å bla, og snart begynner skjell og sjøgress å falle ned på gulvet, det drypper av boka. Og i takt med at Cousteau og hans kamerater prøver ut stadig nye hjemmesnekra patenter, begynner vi å bevege oss dypere og dypere i vannmassene – boka blir mer og mer vektløs i hendene dine, etter som Cousteau drar deg vekk fra grunnene inne ved land og ut i det frie, blå, endeløse rommet der ute.

Hit er det han deg med: Det er fem tusen fot med tettpakket mørke under deg, og det eneste du kan høre er ditt eget hjerte som hamrer i det kalde vannet:

Dunk.
Dunk.
Dunk. Hvor er du? Og hva er det Cousteau driver med, egentlig?

Jo. Han ser seg rundt. Så tar han et spenntak med svømmeføttene og forsvinner nedover. Langt der nede ser du ham, der han plutselig finner det for godt å følge etter «en hundetannfisk med vondåpen kjeft og fiendtlige øyne». Han går for dypt, fisken trekker seg unna, og plutselig merker han «en underlig skjelving i leppene». Cousteau mister kontrollen over øyelokkene, ryggen står spent bakover i en bue. Med skjelvende fingre river han løs blyloddet undt livet og mister bevisstheten. Like etterpå ser matrosene ombord hvordan den livløse kroppen hans skyter opp av vannskorpen som et prosjektil. Etter flere lignende og nesten-fatale opplevelser, skriver Cousteau tørt: «Etter dette mistet jeg helt interessen for surstoff.»

Likevel fortsetter han de livsfarlige eksperimentene sine; sammen med kameratene Tailliez og Dumas oppfører han seg som en femåring i en dampveivals, inne i et varehus, på jakt etter godteriavdelingen.

Hvor farlig er det for eksempel å være ved siden av en italiensk håndgranat som eksploderer, under vann? (Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å svømme bort til en ubåt og prøve å få dem til å fyre av en ladning, slik at du kan få tatt bilde av en utgående torpedo forfra? (Nok en gang: Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å rote seg bort i underjordiske grotter, fylt av vann, i hjemmelaget dykkeutstyr, delvis basert på motorsykkeldeler? ( Vel, ikke helt ufarlig det heller, gitt.) Kort sagt: At Cousteau på bokens siste sider fortsatt er i live, er en hån mot alt som heter moderne skolemedisin.

Men like overraskende som forfatterens overlevelsesevne, er hans vilje til å avfeie alt han opplever av (høyst reell) livsfare som relativt udramatisk. Dette usentimentale trekket kommer særlig til overflaten i bokas bilderegister:

77. Haien nærmer seg Cousteau 
78. Nærmere og nærmere 
79. To fot borte 
80. Menneskefot funnet i haimage 
81. En tam-tam-tromme funnet i haimagen 
82. «Antihai-buret», som viste seg å være helt mislykket. 

Rent sjangermessig ligger Cousteau her tett opp til kartforklaringene i en annen bok i samme gate – hans egen kamerat og dykkeelev Thor Heyerdahl og hans ”Fatu Hiva: Tilbake til naturen” fra 1974:

4. Tempelruiner og hodeskaller 
5. Ukjent høyslette 
6. Tabu-belagt jungel 
7. «Nattens vann» 
8. Tempelruiner, guder og figurer 
9. Vår hytte hos kannibalen 

Kanibalen, ja. Der har du det: Det var en annen tid, dette – en tid da verden tilhørte den som gadd å hoppe av flåten og vasse i land. Men nok om Heyerdahl, for der forsvinner Cousteau i sjøen igjen med nok et nytt plopp!

Og snart dukker kaptein Cousteau og hans menn opp av vannet med antikke leirkrukker – amforaer – under armene – voksseglene til den gresk vinhandleren som solgte dem for totusentohundre år siden er fortsatt intakte. Ser du?

Fem sider senere, utenfor kysten av det gamle Kartago; Cousteau og mannskapet plukker med seg eldgamle vrakrester opp fra havbunnen: sedertre dekket av gul ferniss – fortsatt ”like fin, etter tyve århundrer på havbunnen”, som Cousteau noterer i boken, mens beduinene på land kommer med begeistrede tilrop.

Et annet sted dykker de ned for å hente ut lik fra et tomotors sjøfly: Annenflyveren finner de først, han sitter fortsatt ”med oppspilte øyne i det som en gang hadde vært en cockpit”. Et stykke bortenfor, på en slette på havbunnen, finner de mekanikeren : ”Han lå på ryggen, med den ene kneet bøyd og høyre hånd løftet som om han pekte opp mot overflaten.”  Flere ord trenger ikke Cousteau. I stedet konsentrerer han seg om å få de omkomne flyverne heist opp til overflaten, «med fallskjermene som veldige, hvite blomster etter seg». Så lukker overflaten seg rundt dem, og de er oppe. Borte.

Støyen fra menneskenes verden møter oss først hver gang vi kommer dit opp. Her nede er det bare antikke vrak og døde flygere, med stimer av sølvbraser som sirkler rundt dem – halvt sovende, halvt på vakt, i nye tusen år.

Ser du?

Slike bilder kan man ta seg i å stirre på, forsvinne i, lukke seg rundt. Og hvem var det som stoppet opp utenfor butikkvinduene, der den foreløpig nokså ukjente J. Y. Cousteaus bok sto utstilt, i august 1953? En person med hatt og pipe, formodentlig. Med et spørrende uttrykk og en sammenbrettet avis under armen, full av nyheter om den økende voldsspiralen i Indokina og Algerie. I Sovjet hadde Stalin dødd, og var erstattet av en annen. I USA hadde de akkurat annonsert at de nå også hadde skaffet seg hydrogenbomben. I Himalaya hadde sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay nylig klart å bestige Mount Everest. Hadde verden blitt større eller mindre?

Nede i dypet var den turbulente samtiden mindre påtrengende, enn så lenge. Cousteau og hans menn kunne stige ut av verden og la seg omslutte av stillheten der nede – den siste fliken av kloden som ennå ikke hadde blitt kartlagt og kolonisert av mennesker.

Var det det som appellerte til 50-tallsmannen, der han sto og pattet på sin pipe utenfor bokhandelens utstillingsvindu? Drømmen om en billett vekk fra en samtid som allerede da hadde blitt alt for uoversiktlig? Drømmen om fortsatt heltedåd i en verden der slikt var i ferd med å gå av  moten?

For som vi vet – alle vi som har prøvd å hente i barnehagen iført hjemmelaget surstoffapparat og harpun, med bæreposer fulle av usikrede italienske håndgranater og rester av tabu-belagt jungel på hendene: Pedagogisk ansatte liker ikke testosteron, ikke på den måten. I stedet har vi blitt et samfunn med innestemme, et sted der dumdristighet heller medisineres enn premieres.

Eller som Nils Christie skrev i et avisinnlegg i april i fjor: ”Av og til lurer jeg på hvordan man på seilskutenes tid skulle fått ungdom opp i stormasten med et mannskap testet og renset for ADHD-folk.” Han har helt rett: Det blir verken stordåd eller oppdagelser av sånt. Det blir håndvev.

Nettopp derfor er det så befriende å støte på Cousteau, der han og kameratene stavrer seg gjennom brenningene, opp igjen på land, merkelig nok fortsatt i live: ”Dynamitteksplosjonene gav oss noen drabelige ørefiker”, noterer mannen som akkurat har lekt med sprengstoff under vann. Så vrenger han av seg maska og ferdig med det.

Samtidig har ”Den tause verden” mer å by på enn ståkuk. I sin samtid var dette nemlig – mer enn noe annet – en bok om framtida: På bokas siste sider tar nemlig Cousteau opp den truende befolkningseksplosjonen – en trussel man først etter krigen hadde begynt å bli ordentlig oppmerksom på.

Løsningen for kommende slekter, mente Cousteau, måtte være å kolonisere havbunnen og bygge kjempebyer under vann. Der skulle framtidsmenneskene gli vektløse rundt mellom bygningene på hver sin undervannsscooter, som sølvglinsende vannlungesvømmere i en turkis drøm.

Den sørgelige sannheten, derimot, er at vi fortsatt sitter her, snart seksti år senere – og har på ingen måte inntatt havbunnen. I stedet for å fyke rundt på undervannsscootere eller bygge månekolonier, bruker vi tiden til å diskutere hvilke hodeplagg det er lov å gå med – mens havet stiger, elvene skifter løp og avlingene vaskes vekk.

Skjønner du, Jacques?
Framtida var morsommere i boka.

(Essay første gang trykket i Klassekampens Bokmagasin, juni 2012.)

Advertisements
  1. Boka ble slukt som guttunge. Arvet den av min farfar som nok sto å kikket på den i bokhandelen Alfarheim i Elverum på femtitallet. Boka ble borte på ett av mange flyttelass gjennom livet. Kanskje jeg skal få lest den igjen. Fikk ihvertfall tilbake litt av denne underlige lese- og eventyrlysten jeg hadde for tredve år siden.

    Takk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: