Og i rollen som barnet: Mannen

I kveld er det premiere på en ny norsk film. «Mer eller mindre mann» heter filmen, og den handler – etter det jeg forstår – om en 35-årig mann som ikke klarer å innse at han er i ferd med å bli voksen. Som ikke innser at det er på tide å ta seg sammen, bli en mann. Bli far, ta ansvar.

Jeg er jo 35 år, og mann, og far, og følgelig midt i målgruppa. Og jeg tenker:

Neimen, så fantastisk originalt da, dere, at det kommer enda en film om unge voksne menn med ansvarsvegring. Unge voksne menn hvis liv kretser rundt ishockeyspill og prompelukt og ostepop, som oppfører seg som store, logrende hunder og nekter å innse at de faktisk ikke lenger er tjue år. En valp av et menneske, med et sjelsliv med dybde som et truseinnlegg.

Og gratulerer til teamet bak filmen – som altså har klart det kunststykket å få offentlig støtte til prosjektet sitt, etter at nøyaktig den samme filmen har kommet ut tre-fire ganger pr år her i landet – hvert år, de siste 10-15 åra – alle med den samme godfjotten i hovedrollen: Barnemannen. Mannebarnet. Han som ikke klarer å bli voksen.

Av og til hører man at det snakkes om voksenpoeng. Det er det teiteste jeg veit: At 35-åringer skal sitte der og gjøre narr av seg selv for at de har kjøpt sin første gressklipper eller begynt å interessere seg for vedfyring. Voksenpoeng, sier de, og smiler skrått, halvt skamfulle. Folk må slutte med det der.

Sannheten er at de aller fleste av oss er voksne for lengst, og at det at en stadig større del av befolkningen likevel går rundt og forsøker å gi stadig hjerte- og lungeredning til sin indre tjueåring, forteller ikke bare om et grenseløst selvopptatt samfunn – det er et endetidstegn.

Livet er ikke en eneste lang Øya-festival: Femogtrevdeåringer som snakker om voksenpoeng bør sendes til Sibir. For øvrig bør man også gjenninnføre obligatorisk bruk av hatt for alle menn over tjue. Nå får det jaggu være nok snart.

Jeg har riktignok ikke sett denne filmen som har première i kveld, men det er jo som kjent fullt mulig å være sur likevel. Og jeg vil jo ikke at mitt eget tynne faktagrunnlag og manglende kunnskap skal få lov til å stå i veien for en god gammaldags utblåsning, så her kommer den:

Makan til møkkafilm! Og det mest grønnjævlig irriterende med denne filmen (som jeg altså ikke har sett) er at det helt oppskriftsmessig, ytterst i bildekanten, ryddes plass til en vever kvinne – tagbar, men moderlig – og HENNES oppgave er det altså, å lose den unge mannen gjennom de siste scenene av hans liv som uansvarlig og sjarmerende barnemann, og til slutt lande ham trygt som ansvarlig samfunnsborger og familiefar. En type mann som på slutten av filmen gir seg med å spise ostepop til middag, og heller hengir seg til den nye farsrollen med et nytt alvor, premiert med takknemlige, beundrende blikk fra sin samboer.

Hvorfor det aldri er damer som får lov til å spille den uansvarlige 30-åringen med voksenvegring, har jeg ikke noe godt svar på. Hadde vi fått en norsk film om en 35 år gammel mann som bekymrer seg for at hans gravide samboer slurver med å ta folat, mens hun stadig vekk glemmer å dukke opp når de skal til svangerskapskontroll – og heller bruker penger på jentetur til Milano, og ikke barneseng, slik han vil, da hadde vi i hvert fall sitti der med noe ingen hadde sett før.

«Må man snakke om kvadratmeterpris for å være voksen? Må man slutte å være ironisk når man får barn? Eller slutte å drikke O’Boy?» spør filmomtalen som er skrevet i forbindelse med kveldens première. Og mitt svar til det er : Det driter jeg i, for jeg har viktigere ting å tenke på. Jeg har to barn som skal være i seng før åtte, den ene er 100% pleietrengende og den andre har arvet personligheten til Dhjengis Khan.

Og nettopp slik er livet for den store majoriteten unge, voksne menn i Norge: Vi jobber på. Det går i ett, for de aller fleste av oss. Heller ikke vi har tid til å drikke O’Boy og lure på om vi er voksne eller ikke. Hverdagen er en kamp, og nå er vi langt inni ekstraomgangene.

Det eneste varige jeg fikk med meg fra siste runde med pappaperm, var senebetennelse.
Før dere lager en film om det, har vi ingenting å snakke om.