aftenkampen

Og i rollen som barnet: Mannen

In Også sendt som kåseri on 14/09/2012 at 11:39

I kveld er det premiere på en ny norsk film. «Mer eller mindre mann» heter filmen, og den handler – etter det jeg forstår – om en 35-årig mann som ikke klarer å innse at han er i ferd med å bli voksen. Som ikke innser at det er på tide å ta seg sammen, bli en mann. Bli far, ta ansvar.

Jeg er jo 35 år, og mann, og far, og følgelig midt i målgruppa. Og jeg tenker:

Neimen, så fantastisk originalt da, dere, at det kommer enda en film om unge voksne menn med ansvarsvegring. Unge voksne menn hvis liv kretser rundt ishockeyspill og prompelukt og ostepop, som oppfører seg som store, logrende hunder og nekter å innse at de faktisk ikke lenger er tjue år. En valp av et menneske, med et sjelsliv med dybde som et truseinnlegg.

Og gratulerer til teamet bak filmen – som altså har klart det kunststykket å få offentlig støtte til prosjektet sitt, etter at nøyaktig den samme filmen har kommet ut tre-fire ganger pr år her i landet – hvert år, de siste 10-15 åra – alle med den samme godfjotten i hovedrollen: Barnemannen. Mannebarnet. Han som ikke klarer å bli voksen.

Av og til hører man at det snakkes om voksenpoeng. Det er det teiteste jeg veit: At 35-åringer skal sitte der og gjøre narr av seg selv for at de har kjøpt sin første gressklipper eller begynt å interessere seg for vedfyring. Voksenpoeng, sier de, og smiler skrått, halvt skamfulle. Folk må slutte med det der.

Sannheten er at de aller fleste av oss er voksne for lengst, og at det at en stadig større del av befolkningen likevel går rundt og forsøker å gi stadig hjerte- og lungeredning til sin indre tjueåring, forteller ikke bare om et grenseløst selvopptatt samfunn – det er et endetidstegn.

Livet er ikke en eneste lang Øya-festival: Femogtrevdeåringer som snakker om voksenpoeng bør sendes til Sibir. For øvrig bør man også gjenninnføre obligatorisk bruk av hatt for alle menn over tjue. Nå får det jaggu være nok snart.

Jeg har riktignok ikke sett denne filmen som har première i kveld, men det er jo som kjent fullt mulig å være sur likevel. Og jeg vil jo ikke at mitt eget tynne faktagrunnlag og manglende kunnskap skal få lov til å stå i veien for en god gammaldags utblåsning, så her kommer den:

Makan til møkkafilm! Og det mest grønnjævlig irriterende med denne filmen (som jeg altså ikke har sett) er at det helt oppskriftsmessig, ytterst i bildekanten, ryddes plass til en vever kvinne – tagbar, men moderlig – og HENNES oppgave er det altså, å lose den unge mannen gjennom de siste scenene av hans liv som uansvarlig og sjarmerende barnemann, og til slutt lande ham trygt som ansvarlig samfunnsborger og familiefar. En type mann som på slutten av filmen gir seg med å spise ostepop til middag, og heller hengir seg til den nye farsrollen med et nytt alvor, premiert med takknemlige, beundrende blikk fra sin samboer.

Hvorfor det aldri er damer som får lov til å spille den uansvarlige 30-åringen med voksenvegring, har jeg ikke noe godt svar på. Hadde vi fått en norsk film om en 35 år gammel mann som bekymrer seg for at hans gravide samboer slurver med å ta folat, mens hun stadig vekk glemmer å dukke opp når de skal til svangerskapskontroll – og heller bruker penger på jentetur til Milano, og ikke barneseng, slik han vil, da hadde vi i hvert fall sitti der med noe ingen hadde sett før.

«Må man snakke om kvadratmeterpris for å være voksen? Må man slutte å være ironisk når man får barn? Eller slutte å drikke O’Boy?» spør filmomtalen som er skrevet i forbindelse med kveldens première. Og mitt svar til det er : Det driter jeg i, for jeg har viktigere ting å tenke på. Jeg har to barn som skal være i seng før åtte, den ene er 100% pleietrengende og den andre har arvet personligheten til Dhjengis Khan.

Og nettopp slik er livet for den store majoriteten unge, voksne menn i Norge: Vi jobber på. Det går i ett, for de aller fleste av oss. Heller ikke vi har tid til å drikke O’Boy og lure på om vi er voksne eller ikke. Hverdagen er en kamp, og nå er vi langt inni ekstraomgangene.

Det eneste varige jeg fikk med meg fra siste runde med pappaperm, var senebetennelse.
Før dere lager en film om det, har vi ingenting å snakke om.

Advertisements
  1. Jepp !!! Du har rett i mye, men feil vinkling og, jeg mistenker, en egen agenda, som jeg hater like mye. Etter 80 og 90-åras feministiske og post-feministiske søken etter å definere «kvinnerollen» skulle mann i det nye årtusenet definere mannen og «mannsrollen». Som om vi allerede ikke hadde skjønt at det var et umulig og idiotisk prosjekt. Jeg har vært lei av nyfrelste mammablogger om det fantastiske rekkehuslivet, nå er det pappabloggerne som irriterer vettet av meg. Jeg vet at de fleste 35-åringer er ansvarsfulle, hardtarbeidende og oppofrende og at du i så måte blir forbanna på stadige portretteringer av «barnemannen» som representant for vår klan, og igjen, den losende trygge havn av et fornuftig, dog tidvis lekent, kvinnelig individ som balansen til den fortapte mannen. Annoying, I know !! Men du retter samtidig et spark mot «barnemannen», han som fremdeles drar på øyafestivalen, drikker øl på en tirsdag, har to til ti «kjærester» i året og spiser ostepop til middag hvis det er det han har lyst på. Det er der du mister meg. For du fremstår like så selvforherligende i din senebetente pappaperm, som den losende kvinnerolle i filmen. At man selvironiserende bruker ordet voksenpoeng når man planter sin første rododendron, er f… meg helt forbanna i orden!! Jeg skjønner at det må være lettere, når Djengis Kahn nekter å ta på seg strømpebukse og den 100 % pleietrengende nekter å ta hostesaft, å avskrive alle 35-årige øldrikkende øya-gåere som uansvarlige barnemenn. Jeg skjønner at du har behov for å gi din nye rolle verdi. Men ikke gjør det på bekostning av andre sine verdier. Du er verken bedre eller dårligere en barnemannen, og du har like lite rett til å slenge spark den retningen som filmen. Du beskriver hverdagen for unge voksene som en kamp i ekstraomgangene, kan du virkelig klandre noen for å ikke ønske seg det ???

  2. Jeg er, i motsetning til Johan R M, i stor grad ening i teksten. Jeg registrerer at man nå har startet å kalle en 35-åring for en ung voksen. Ung voksen? 35 år? Man er IKKE ung voksen lenger som 35-åring. Man er da GODT voksen. Ung voksen er man når man er 25 år, ikke 35 år. Det er derfor ikke greit å snakke om voksenpoeng når man planter en rododendron i en alder av 35 år Johan R M! Voksenpoeng er noe man får når man er i 20-årene. IKKE i 30-årene. En 35-åring som lever slik de ofte blir fremstilt i norsk film er verken «barnemann» eller mann. Da er det snakk om forsinket utvikling eller slik man i «gamle» dager på 80- og 90-tallet kalte tilbakestående.

  3. På kornet.

  4. Liker! Jeg kan forresten stille som jenta som ikke vil bli voksen..

  5. Hør hør!

  6. Fantastisk! Husker da jeg var i tjueåra og veldig singel, og lurte på om jeg måtte lære å se sjarmen i en barnemann for å få meg kjæreste. Husker jeg ble kvalm av skrekk ved tanken.

  7. Ikke har jeg sett filmen og ikke har jeg lest bloggposten, men jeg kan gjerne være med å kommentere. Å trekke frem to filmer om menn som ikke får det til og si at det er alt for mye og et helt feil bilde av mannen blir jo litt snodig når de går rygg mot rygg med The Dark Knight Rises og The Expendables 2 på kino. Eller for den saks skyld Tina & Bettina og Kon Tiki?
    Forøvrig er det ikke ukjent med filmer om kvinner som også har utfordringer med ansvaret i voksenrollen. Take This Waltz, Tatt av Kvinnen eller Limbo viser alle kvinner som har utfordringer med begrepet «voksen og ansvarsfull».
    Heldigvis er filmuttrykket blitt ganske bredt og har plass til ganske mange manneroller (og ikke fullt så mange men et lite utvalg kvinneroller).

  8. […] og kronikker som tok utgangspunkt i den uten at forfatterne hadde sett annet enn traileren (se her og her). Debatten er dessverre blitt så generell at den bommer på […]

  9. I USA har boken Men on Strike om menn som ikke vil gifte seg vekket stor oppsikt. Du finner masse anmeldelser på denne siden om du spoler litt bakover:

    http://pjmedia.com/drhelen/

  10. Vel…. Jeg er snart førti…. Ikke føler jeg meg voksen, og ikke passer jeg inn i voksenrollen. Men, jeg har tre barn der eldste pr definisjon selv er ung voksen. ..
    Jeg er forøvrig «kvinne» da, ikke mann, så vi finnes vi også…
    Og ikke tror jeg det er noe poeng i å bli «voksnere enn man må» heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: