Ill.: Eidsvoll, 1814.
En tvilsom gjeng, på mange måter – men ingen av dem var ansatt i PR-byråer, ihvertfall.
I dag skal det altså skje – noe som ikke har skjedd i Norge på 198 og et halvt år: Stortinget skal vedta grunnloven på nytt.
Eller rettere: Grunnloven skal skrives på nytt. Ordlyden i grunnloven skal strammes opp og bli mer moderne, språklige stueplanter fra 1800-tallet skal lempes ut, til fordel for et enklere og mer forståelig språk.
Snart heter det ikke lenger at «Det tilkommer Storthinget aa at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer».
Nå heter det «Hvis du trenger penger, spør Stortinget».
Snart heter det ikke lenger «Billiger Kongen Lovbeslutningen, forsyner han den med sin Underskrift, hvorved den vorder Lov.»
Nå skal det hete: «Det er fint hvis dere får Harald til å skrive under også.»
Men i det store og det hele er grunnloven lik, den. Anledningen til det store språklige oppussingsprosjektet er det kommende 200-årsjubileet for Grunnloven, som for alvor skal feires 17. mai 2014. Datoen er den samme som i 1814, ellers er det meste helt annerledes.
Politikerne, for eksempel. I 1814 hadde vi ikke politikere i Norge. Vi hadde tillitsvalgte. Bygdas betrodde menn. Gårdbrukere og prester, kapteiner og matroser.
Ingen av dem hadde medietrening. Ingen hadde gått på kurs i omdømmebygging eller strategisk krisekommunikasjon hos det lokale PR-byrået.
Der gikk de altså, rundt omkring i Eidsvollsbygningen, mens de både røyka innendørs og brukte ordet «neger». Tvilsomt om noen av de gutta der hadde klart seg så mye som fem minutter i moderne, norsk politikk. Et håpløst syn på kvinner hadde de også. Og jøder. (Det var nok et og annet ulovlig bygget stabbur ute og gikk også. Garantert.)
Skjønner du? Det begynner i det hele tatt å bli fryktelig lenge siden 1814. Siden den tid har ikke bare yrkespolitikerne, men også pr-byråene for lengst rykket inn på Stortinget. Byråenes oppgave er å gi rådgivning på strategisk nivå innen finansiell og politisk kommunikasjon, som det heter på hjemmesidene til First House. I praksis betyr det å banke på kontordørene til gamle partifeller og spørre om de har fem minutter.
Om de gidder å høre om et kjempespennende prosjekt. Om de gidder å høre om en lov som burde forandres på. Om en avgift som burde fjernes.
First House – som altså har tatt navnet sitt etter en serie lavprisdagligvarer, blandet med det de tror er navnet på en populær amerikansk TV-serie – lever av å holde på sånn. Påvirkning, tror jeg de kaller det. Hvem kundene deres er, altså hvem det er som ønsker å påvirke politikerne, får vi ikke vite.
En av de siste ansettelsene til First House er tidligere Frp-byråd i Oslo, Sylvi Listhaug, som også er valgt inn som vara på Stortinget. Det samme er Erlend Fuglum, også han tilknyttet First House (eller Senterpartiet da, alt etter som hvilken dag det der og om han akkurat den dagen er på jobb på Stortinget som kommunikasjonsrådgiver eller som vara-representant.) (Hm.) (Det er i grunnen litt vanskelig å holde styr på hvem alle er til en hver tid.)
Ta Julie Brodtkrob, for eksempel: Både direktør i et av landets største kommunikasjonsbyråer og tillitsvalgt i Høyre. Heller ikke hun vil ut med hvem hun har på kundelista. Men skal vi tro både henne og alle hennes pr-byrå-politiker-kolleger, så sier de altså at at de fint klarer å skille mellom oppdrag for kunder og vanlig politikk.
Vår jobb er bare å lukke øynene og håpe på det beste.
Jeg vet ikke om det var akkurat dette eidsvollsmennene hadde sett for seg i 1814, at samfunnet skulle bli firsthousifisert på denne måten.
At innendørsrøyking og jøde-skepsis i lengden skulle tape til fordel for velkjemmede, nydusjede ministre, som glir lydløst fra departementet sitt og ned til en nyoppredd seng på First House, der kundene allerede hadde begynt å samle seg i lobbyen.
I mellomtida får vi andre konsentrere oss om å forberede oss til grunnlovsjubileet i 2014 og den nye språkdrakta de har laga til Grunnloven, den nye Grunnloven som altså er i ferd med å bli vedtatt i Stortinget as we speak.
Så får det være en trøst at den nye loven blir lettere å lese.
Selv om det altså blir stadig vanskeligere å lese hvem som er hvem på Stortinget, og hvem de egentlig snakker på vegne av.
Aftenkampen 