*
Men et menneske kan, når det må,
møte sin Gud med fryktløshet.
Uskylden hans vil beskytte ham,
slik at han verken trenger våpen eller list
i øyeblikket der Guds fravær
kommer ham til unnsetning.
Fritz Lang siterer Hölderlin i Jean-Luc Godards «Le Mépris» (1963)
*
Wait a minute, Doc. Ah…
Are you telling me that you built a time machine…
out of a DeLorean?
Michael J. Fox i «Back to the Future» (1985)
*
Denne høsten ser ut til å bli en innbringende sesong for verdens fyrstikkprodusenter og bensinforhandlere. For er det noe verden etterspør akkurat nå, så er det fyrstikker og bensin.
Verden er nemlig full av sinte, unge menn som har lyst til å tenne på ting. Amerikanske ambassader og konsulater, for eksempel. Franske redaksjonslokaler. Jødisk eiendom.
Jeg vokste opp på 80-tallet, og av og til tenker jeg på de filmene og tegneseriene vi hadde som viste oss livet slik det ville bli i framtida – i tida rundt år 2000, en gang langt der framme.
Den gangen handla framtidsvisjonene stort sett om flyvende skateboard og romkolonier, om snakkende datamaskiner og Petter Smart-aktige rakett-ryggsekker man kunne ha på ryggen og fly rundt med. Donald-bladene og barne-tv-programmene var fulle av dem, ja hele barneavdelinga inne på biblioteket rant nærmest over av lystige framtidsbilder der folk mer eller mindre hadde oppheva tyngdekraften og satt bort oppvasken til roboter.
Men så viser det seg altså, at det å leve på 2000-tallet overveiende har begynt å handle om hva og hvem man skal ha lov til å lage tegninger av. Hvilke navn det skal være lov å nevne høyt, hva folk skal ha lov til å ha på huet, og i hvilke jobber de eventuelt skal få lov til å ha det.
Var det virkelig dette vi ble lovet? Skulle virkelig 2000-tallet handle om Gud og gamle bøker? Var det ikke omtrent nå vi skulle fly rundt med de der Petter Smart-rakettene på ryggen og feriere på månen sammen?
På et tidspunkt trodde forskerne at menneskene på et eller annet tidspunkt ville være klare til å legge fra seg hele ideen om Gud. At de, ved en eller annen korsvei langt der framme, ville ha oppnådd et tilstrekkelig nivå når det gjaldt opplysning, forskning og utdannelse til at religionen en gang for alle ville bli lagt død.
Slik har det ikke gått: Vi lever i et mer religiøst samfunn enn på lenge. Det gjelder ikke bare muslimene blant oss, det er nok å kaste et kjapt blikk inn bak gardina på Slottet før man ser englene tyte fram overalt. Og uttafor alternativmessa blir køen av middelaldrende, godtroende kjerringer med konesveis og lilla klær lengre og lengre for hvert år som går.
Gud er ikke død, han har bare fått en hel masse nye navn. Og siden han er mer hårsår enn på lenge, blir et hvert forsøk på kritikk eller komedie enten arkivert under ufølsomhet eller vestlig arroganse.
Religionen er i ferd med å bli et inngjerda område der det gjelder helt egne regler, og mens ambassadene brenner og englene flyr, står de mest moderate av oss og ser på gjerdet og håper at det kanskje detter ned av seg sjøl snart, dersom vi ikke snakker for mye om det.
Etter noen runder, har jeg kommet fram til at jeg lever fint uten Gud. Den siste spikeren i kista kom under dåpen til sønnen min i vår, da presten raskt slo over i en opplesning fra Det gamle testamentet der Gud lot utrydde sju folkeslag fra en dal slik at israelittene skulle få litt lebensraum. Dette er galskap, tenkte jeg, her sitter vi et godt stykke inne på 2000-tallet og hører på dette der.
Da er det lettere å strekke seg etter Donald-bladene fra 80-tallet, der var tross alt folk snille mot hverandre.
Og viktigst av alt – folk hadde raketter på ryggen, ikke bensinkanner i hendene.
Aftenkampen 