Foto: Zoriah / Creative Commons
Er det lov å si at man ble litt skuffa over den orkanen?
Over Sandy, som visstnok skulle utslette New York fra kartet? Alt jeg så var noen våte t-banenedganger og Jon Gelius i motvind. Er det lov å si at man hadde håpa på mer?
Vi lever tross alt i en endetid. Det begynner å bli mindre og mindre tvil om at vi er blant de siste menneskene på denne jord. Forskerne er overraskende samstemte: Dette går ikke, sier de. Vi er i ferd med å røyke på oss dobbeltsidig lungekreft, og vår eneste løsning er å gå ut og kjøpe dypere askebegre.
Været, ja. Hvem har vel lyst til å snakke om været? Tidligere var det snakke om været selve syretesten på hvor kjedelig et menneske kunne bli.
Men nå? Nå tar jeg meg i å lengte etter det kjedelige. I USA opplevde man i år en sommer som var så varm at avlingene gikk i oppløsning i solsteika. I India har en kvart million bønder tatt selvmord som følge av feilslåtte avlinger. For to år sida holdt millionbyen Moskva på å gå under i enorme skogbranner. I en slik sammenheng begynner kjedelig, norsk hverdagsvær, slik det en gang var – type Elverum, 1974 – å framstå som mer enn eksotisk.
Men det er bare å vende seg til det. Se bare på den amerikanske valgkampen, der de to kandidatene i dette øyeblikk vasser i halvannen meter høyt flomvann, og prøver å late som at de ikke legger merke til det som er i ferd med å skje. Heller ikke her hjemme er det noen som har lyst til å snakke om været; et av de største opposisjonspartiene tror slett ikke på klimaendringer i det hele tatt, mens det største regjeringspartiet drikker olje til frokost, middag og kvelds.
Jeg tror det heter ansvarlig næringspolitikk. Jeg tror det heter å ikke overreagere. Og jeg regner med at det å senke skuldra litt, mens man står der i flomvann opp til halsen, mens isbjørnene flyter forbi og avlingene brenner opp i bakgrunnen, er mye mer trendy enn å være en sånn der kjedelig festbrems som absolutt skal snakke om døden mens alle andre heller vil fortsette å drikke.
Jeg antar det er dette som er måten å overleve på i det nye tusenåret: Å være villig til å overse store deler av den virkeligheten man hver dag våkner opp til uttafor stuevinduet. Å være tilpasningsdyktig.
Og dessuten er det jo mye positivt med klimaendringe også: Det blir veldig bra tv-bilder av det, for eksempel. Eller: Det var i hvert fall det jeg hadde håp om, da jeg tidligere satte meg ned for å se orkanen Sandy utslette New York by fra kartet.
Jeg satt der og ventet på å endelig bli grepet av en stor følelse igjen, noe monumentalt, en skyskraper som gikk over ende – akkurat som forrige gang.
Noe som føltes betydningsfullt og ugjenkallelig: Manhattan spylt ned til en sandbanke. Frihetsgudinnen som en oppstrakt hånd i havet. Et inferno av flammer. En filmscene av en avslutning.
I steden fikk vi altså dette: Dramaturgisk uinteressante milliardødeleggelser i form av et par knekte greiner, noen våte kjellere og en håndfull biler, hulter til bulter. Ellers var alt som før.
Er det lov å forvente mer? Jeg har forstått det dit hen at det er et slags folkekrav å forgifte jorda på en såpass spektakulær måte at det blir litt schwung over mennesketens utgang.
Jeg kan være med på det.
Men da vil jeg ha en skikkelig orkan neste gang.
Et skikkelig avslutningsshow. Er det for mye å be om?
Aftenkampen 