Foto: MagneG / Creative Commons
Mye kan gå galt, særlig når man prøver å være snill.
Bare spør Mette-Marit. Denne uka kom det fram at Kronprinsessen hadde tatt seg en tur til India for å være barnepike for to små beibier et homofilt vennepar hadde … ja, bestilt er kanskje ikke ordet. Men de ventet altså på barna sine, og på grunn av visumnekt ble det lettest at Mette-Marit dro ned og passet dem de første dagene.
Dette gjorde hun av sitt hjertes godhet, formodentlig. Vel vitende om at praksisen med surrogati er mildt sagt omstridt, ja faktisk også forbudt her i landet. Men hva betyr vel norsk lov når samvittigheten står og roper? Sa Mette-Marit, og la til at hun hadde gjort akkurat det samme om igjen, hadde hun fått sjansen.
For å ta det aller først: Gud veit hvor morsomt det egentlig er å bli drassa rundt for å åpne bruer og tunneller og eldresentre på den måten. Det finnes verre mennesker enn den norske kongefamilien. Virkelig. Og viljen til godhet er det ingenting å si på.
Nettopp derfor har vi jo hatt denne joviale arbeidsfordelingen: Vi andre kakker hverandre i huet her nede, mens de kongelige stort sett får stå i fred på sin slottsbalkong. Der kan de få stå og vinke til senebetennelsen tar dem. Men så dukker altså Mette-Marit opp i ankomsthallen med disse surrogatbarna på armen, og hysjer på oss så barna får sove – og vi blir nødt til å bestemme oss for om vi skal slå blikket ned eller se rett på henne.
Prinsesse Märtha Louise, derimot, sitter med øynene lukket: I et tysk tv-studio der hun akkurat har mimet til julesanger og forsøkt å påkalle skytsenglen sin foran 6 millioner tv-seere.
Det er vanskelig å vite hva man skal si til sånt. Forrige gang Märtha Louise fikk motbør i pressen for å misbruke tittelen sin til lede folk rakt inn i kostbart newage-rør, var kronprinsen straks på pletten og ba kritikerne roe seg: Vi må bli flinkere på framsnakking, sa Kronprinsen, som syntes det var en mye bedre idé at folk skrøyt av søstera hans enn at de kom med kritiske spørsmål.
Så da blei det stilt, da. Mest på grunn av at faren hans er en kul fyr i boblejakke og at bestefaren vant krigen ved å stå foran et bjørketre sammen med far sin.
Det heter seg at kongehusets rolle ikke er statisk, at innholdet i monarkiet må formes i tiden, utvikle seg hele veien, tørre å utfordre seg sjøl. Men hvis det er slik at Kongehuset er under utvikling, bør også vår måte å omtale kongehuset på tåle å utvikle seg litt, den òg.
Så hvordan skal jeg egentlig si dette? At gjennom å innta en aktiv rolle på sosiale medier og knytte seg til ymse internasjonale Bob Geldof-aktige foretak, har kronprinsparet fylt både samfunnsoppgaven- og twitterfeeden sin med intetsigende verdighets-babbel og Slottets ballsal med det ypperste innen selvrettferdig, økumenisk etno-kliss fra Kirkelig kulturverksted. Og i inngangsdøra står kronprins Haakon og tar imot med litt vennlig småprat om dignity og poverty og høres mest av alt ut som nettopp det han er: En Jonas Gahr Støre med VK1.
Er det lov å si slikt? Muligens ikke. I stedet nøyer jeg meg å si dette: Om 13 måneder går vi inn i jublieumsåret 2014. Da er det på tide å feire grunnloven og de idealene som i sin tid ga oss verdens mest radikale og grensesprengende grunnlov.
1814 handlet framfor alt om frihet. Kanskje er 200-årsjubileet tidspunktet for å ta friheten enda et hakk lenger? Kanskje er det på tide å takke Kongehuset for innsatsen, sette både dem og oss fri, og si at vi klarer å ta resten av veien sjøl – både til og fra India?
Aftenkampen 