aftenkampen

Archive for februar, 2013|Monthly archive page

Playa del Syden

In Løse tråder on 25/02/2013 at 09:54
LPASUNA1186

Foto: Joakim Borén/Ving

Akkurat nå er en av fire nordmenn på vinterferie. Halvparten av dem drar til fjells, besøker slekt, tar inn på høyfjellshotell, går av toget på Finse eller sovner i stolheisen på Kvitfjell. Den andre halvparten drar til Syden.

Ah! Syden! Dette gåtefulle sted. Kontrastenes rike. Et mektig og landstrakt land, der solen skinner, tyskere holder av  samtlige solsenger og skandinavene ligger langflate og spyr bak pool-baren. Eller hvordan var det igjen?

Jo, det er sånn de stadig forteller oss at det er. Femtifire år etter at tidenes første norske pakketur til syden (en forøvrig meget eksklusiv affære, der der reisemålet var Mallorca og billetten kostet en månedslønn), har den tradisjonelle charterferien forlengst blitt en vits. En masseprodusert opplevelse uten videre næringsinnhold, en slags turismen svar på hestelasagne. Noe folk kjøper uten å vite bedre. Og så klapper de forsyne meg når de lander.

Aldri før har vi hatt mer penger i dette landet, og aldri før har vi reist mer. Å ha passet fullt av stempler er kulturell kapital.

Feriene går til øde strender på den kolombianske stillehavskysten, til små sicilianske landsbyer og eksklusive resorter i det indiske hav. Alt sammen blir til funklende smykker vi ikler oss, idet vi tar oppstilling i vår tids store utstillingsvindu, Facebook, iført hawaiianas og et bredt glis, på en øde strand på Morro de São Paolo. (Slå opp i et atlas.)

På det lukkede nettforumet Underskog (aka Finn.no for hipstere) (aka Stedet der det fortsatt er 2006), la en kjent norsk stand-up-komiker tidligere denne uka ut en ironisk video fra sitt «marerittopphold» på Gran Canaria, en opplevelse som tydeligvis ga god næring til hans egen misantropi.

Kommentarfeltet ble, forutsigbart nok, raskt fylt opp med samme type sarkastiske kommentarer om bassenggymnastikk og eldrebingo, grisefester og fyllekuler – den ene mer oppgitt enn den andre: Gud, så slitsomt det er å forholde seg til dette folkedypet.

Så tok jeg ordet. Jeg har akkurat kommet hjem fra Gran Canaria, skrev jeg, og jeg hadde det aldeles strålende – på en helt uironisk måte. Hva er det jeg ikke har forstått? Hva er det som er så fælt med å  få sol på kroppen, mens ungene plasker i barnebassenget og middagen serveres klokka seks? Riktignok var vi tre norske familiefedre som gikk rundt i matsalen med den samme t-skjorten («Psykisk kan du væra sjøl») mens ungene hylte og glassene knuste rundt oss, men likevel – det kunne vært verre: Vi kunne vært hjemme, for eksempel. I tjue minus, med den samme forbanna hylinga rundt oss, like fullt.

Trenger vi å le av syden? Klappe ironisk idet flyet lander? Jeg melder meg ut.

Jeg kjenner ikke noe stort behov for å blende folk med min gode smak, min lange erfaring som globetrotter, den generelle avstanden mellom meg og den jevne mann eller min egen ubendige motvilje mot å være en del av massen. Ikke fordi jeg er et så fantastisk menneske, men rett og slett fordi jeg er for trøtt til å holde på sånn. Jeg har små barn. Jeg trenger en ferie. Og det var akkurat det jeg fikk.

«L’enfer, c’est les autres», sa Jean-Paul Sartre. «I mine drømmer er jeg på Gran Canaria», sa den norske danseband-artisten Ronald. Jeg vet ikke hvem som hadde mest rett.

Men jeg vet hvem jeg helst ville hatt ved siden av meg på flyet ned, og det hadde ikke vært en alkolisert eksistensialist med svake nerver og stort ego, for å si det sånn.

Er det ferie, så er det ferie.

(Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 23. februar 2013)

Med kuken på rette staden

In Også sendt som kåseri on 05/02/2013 at 11:54
Male_anatomy_number.svg

Ill.: Gjennomsnittlig kukbefengt person (Kilde: Wikimedia Commons)

I fjor høst ble tidligere Dagbladet-redaktør Thor Gjermund Eriksen til slutt valgt til ny Kringkastingssjef (gratulerer, forresten!). Eriksen fikk jobben etter å ha danket ut fire andre søkere til stillingen. Tre av av dem var ikke nødvendigvis var blant forhåndsfavorittene, for å si det sånn:

Andreas Andy Olaussen, 29 år, arbeidssøkende, Sarpsborg
.
Sondre Ljungstrøm, 19 år, arbeidssøkende, Ulefoss
.
Ola Mo, 19 år, lærling, Seljord.

Alle ville de bli kringkastingssjef. Her er det bare en ting å si: Det er ingenting i veien med selvsikkerheten til norske menn, uansett hvor inkompetente de enn måtte være.

Da man skulle ansette ny Direktør for språkrådet i 2011, meldte både musiker Øyvind Aspenes Robak (28) fra Volda og skipper Kim Bjarne Rosenkrone (54) fra Gaula 

seg. 28 år gamle Shahid Mehmood fra Ås søkte på stillingen som direktør for Helsetilsynet, etter å ha jobba litt i bank. Den arbeidsledige bulgareren Doncho Donchev, 26 år, søkte på stillingen som barneombud. Og sist i rekka – den 23 år gamle studenten Torkil Vederhus, som nylig flagget at han godt kunne tenke seg å bli ny rektor ved Universitetet i Oslo. Åpenbart er en del av disse søknadene sendt inn for å gjøre lykke i selskapslivet. Men ikke bare.

For blant norske menn heter det fortsatt «Hvorfor ikke søke?». Blant norske kvinner, derimot, er spørsmålstegnet byttet ut med et utropstegn og caps lock («HVORFOR IKKE SØKE!!»). Deretter følger en lang liste med argumenter for å heller gi muligheten til noen andre. (Har ikke jobbet med det før, mange andre som er bedre kvalifiserte, har ikke vasket håret, etc.)

Middelmådige menn, derimot? Å, lille venn, verden er skapt for middelmådige menn. Og hva verre er: Den middelmådige mannens overdrevne tro på egne evner er ikke bare imponerende, den har faktisk vært helt nødvendig for å få deg dit du er i dag.

Hva hadde skjedd dersom Kristoffer Columbus hadde feiga ut før han hadde lagt fra land? (Har ikke seilt dit før, mange andre som er bedre til å navigere, har ikke vasket håret, etc.)

Nei, noen ganger må man bare tillate seg å ha litt kuk. Satse på at man lærer jobben etterhvert. Satse på at det ordner seg. Hvorfor skulle ellers Moses finne på å bruke 40 år på å virre rundt i ørkenen, med Israels folk på slep? Hvor kompetent var egentlig han? Hvor mange søkere var det til den jobben? Og hvorfor var det ingen kvinner blant søkerne?

Nettopp, ja. Kvinnelige søkere kan du bare glemme. Og jo høyere utdanning de tar, jo feigere blir de.

I alle norske redaksjoner jobbes det målrettet med å få flere kvinner i spaltene, flere kvinner i panelene. Men å få en kvinne til å stille opp i en direktesendt debatt eller ta et telefonintervju på sparket – uten sitatsjekk! – er omtrent like enkelt som å få henne til å stille opp som surrogatmor: Et ørlite mindretall på verdensbasis er villige til å påta seg den smertefulle oppgaven det er å stille opp, men da bare fordi livsbetingelsene hennes tvinger henne til det.

Derfor var det heller ingen kvinner på søkerlisten til ny kringkastingssjef i NRK, akkurat som det heller ikke pleier å være damer på noen av de mest krevende jobbene i samfunnet vårt: Da stillingen som Luftfartsdirektør ble utlyst nylig, var det ti menn og ingen kvinner på lista. Da ny rektor skulle velges ved NTNU i 2005, var det ti menn og ingen kvinner på søkerlista der også. Kun menn hadde lyst til å ta over den vanskelige jobben administrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus i 2011. Og ikke vet jeg hvor vanskelig det er å være havnesjef i Bergen, men der var det tretten søkere til jobben, bare menn, selvfølgelig – blant dem en 25-åring mann med den noe diffuse arbeidstittelen «medarbeider».

Norske kvinner har både bedre karakterer og mer utdannelse enn sine brødre, men søker ikke på jobber de er ikke 100 % sikre på at de kommer til å lykkes i. Kommer ikke med uttalelser de  ikke er 100% sikre på at de ikke kommer til å bli kritisert for. Sitter heller stille, helt til kompetansen er på plass og toget har gått.

Visstnok tror de at de gjør verden en tjeneste ved å være beskjedne. Men det blir ikke framskritt av sånt, bare varme måltider.

I mellomtida rydder nok en mann kontoret for å slippe til nok en mannlig etterfølger.
Og verden, den går videre.