Playa del Syden

Foto: Joakim Borén/Ving

Akkurat nå er en av fire nordmenn på vinterferie. Halvparten av dem drar til fjells, besøker slekt, tar inn på høyfjellshotell, går av toget på Finse eller sovner i stolheisen på Kvitfjell. Den andre halvparten drar til Syden.

Ah! Syden! Dette gåtefulle sted. Kontrastenes rike. Et mektig og landstrakt land, der solen skinner, tyskere holder av  samtlige solsenger og skandinavene ligger langflate og spyr bak pool-baren. Eller hvordan var det igjen?

Jo, det er sånn de stadig forteller oss at det er. Femtifire år etter at tidenes første norske pakketur til syden (en forøvrig meget eksklusiv affære, der der reisemålet var Mallorca og billetten kostet en månedslønn), har den tradisjonelle charterferien forlengst blitt en vits. En masseprodusert opplevelse uten videre næringsinnhold, en slags turismen svar på hestelasagne. Noe folk kjøper uten å vite bedre. Og så klapper de forsyne meg når de lander.

Aldri før har vi hatt mer penger i dette landet, og aldri før har vi reist mer. Å ha passet fullt av stempler er kulturell kapital.

Feriene går til øde strender på den kolombianske stillehavskysten, til små sicilianske landsbyer og eksklusive resorter i det indiske hav. Alt sammen blir til funklende smykker vi ikler oss, idet vi tar oppstilling i vår tids store utstillingsvindu, Facebook, iført hawaiianas og et bredt glis, på en øde strand på Morro de São Paolo. (Slå opp i et atlas.)

På det lukkede nettforumet Underskog (aka Finn.no for hipstere) (aka Stedet der det fortsatt er 2006), la en kjent norsk stand-up-komiker tidligere denne uka ut en ironisk video fra sitt «marerittopphold» på Gran Canaria, en opplevelse som tydeligvis ga god næring til hans egen misantropi.

Kommentarfeltet ble, forutsigbart nok, raskt fylt opp med samme type sarkastiske kommentarer om bassenggymnastikk og eldrebingo, grisefester og fyllekuler – den ene mer oppgitt enn den andre: Gud, så slitsomt det er å forholde seg til dette folkedypet.

Så tok jeg ordet. Jeg har akkurat kommet hjem fra Gran Canaria, skrev jeg, og jeg hadde det aldeles strålende – på en helt uironisk måte. Hva er det jeg ikke har forstått? Hva er det som er så fælt med å  få sol på kroppen, mens ungene plasker i barnebassenget og middagen serveres klokka seks? Riktignok var vi tre norske familiefedre som gikk rundt i matsalen med den samme t-skjorten («Psykisk kan du væra sjøl») mens ungene hylte og glassene knuste rundt oss, men likevel – det kunne vært verre: Vi kunne vært hjemme, for eksempel. I tjue minus, med den samme forbanna hylinga rundt oss, like fullt.

Trenger vi å le av syden? Klappe ironisk idet flyet lander? Jeg melder meg ut.

Jeg kjenner ikke noe stort behov for å blende folk med min gode smak, min lange erfaring som globetrotter, den generelle avstanden mellom meg og den jevne mann eller min egen ubendige motvilje mot å være en del av massen. Ikke fordi jeg er et så fantastisk menneske, men rett og slett fordi jeg er for trøtt til å holde på sånn. Jeg har små barn. Jeg trenger en ferie. Og det var akkurat det jeg fikk.

«L’enfer, c’est les autres», sa Jean-Paul Sartre. «I mine drømmer er jeg på Gran Canaria», sa den norske danseband-artisten Ronald. Jeg vet ikke hvem som hadde mest rett.

Men jeg vet hvem jeg helst ville hatt ved siden av meg på flyet ned, og det hadde ikke vært en alkolisert eksistensialist med svake nerver og stort ego, for å si det sånn.

Er det ferie, så er det ferie.

(Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 23. februar 2013)