aftenkampen

Til ungdommen

In Løse tråder on 04/03/2013 at 10:48
Foto: Birkebeinerrennet AS

Foto: Birkebeinerrennet AS

Kringsatt av skistaver, gå inn i din tid: For selv om en oppvekst i en swixbelagt småby i det snørike Norge har gjort sitt ytterste for å overbevise deg om det motsatte, er faktisk verden større enn et par syltynne ski.

På få år har Birken blitt næringslivets viktigste lekegrind i Norge. I så stor grad, faktisk, at Lars Erik Mørk i Aktivitetsalliansen nylig gikk ut i Dagens Næringsliv og advarte mot at Birken er i ferd med å skape et klasseskille i norsk arbeidsliv.

Men slik er det: Ryggsvette har blitt vår tids visittkort. Man kan jo lure på hva slags samfunn vi kunne ha oppnådd dersom alle disse folkene heller hadde valgt å møte hverandre på biblioteket en lørdag, og ikke i målområdet på Stampesletta.

Omtrent her passer det forsåvidt å snike inn det opplagt spørsmålet, nemlig hvor viktig det å prestere i skisporet egentlig er: Bergens Tidende gjorde en opptelling i februar i år og fant ut at skiskyting er en omtrent halvparten så stor idrett som homorugby på verdensbasis. Jeg bare nevner det, gutter.

Mine sterkeste skiminner handler om ryggen til far min, som et nærmest uoppnåelig mål langt der framme, et sted på  myrdragene mellom Nordseter og Skurvbrua.

Ai, det var et ork. Og i mange år hadde jeg heller ingen annen utvei enn å bli med familien på den begredelige søndagsturen. Men så, en herlig vinterdag på tidlig 90-tall, klasket min kjære norsklærer Sundgaard en stensilert utgave av Jens Bjørneboes essay «Vintersport er skadelig»  foran meg på pulten min på Lillehammer gymnas, og verden ble aldri den samme:

«En av de umistelige fordeler man omsider har oppnådd ved å bli voksen, er at man slipper å gå på ski. Man har ingen ære å opprettholde, man har ingen gymnastikklærer, ingen ærgjerrige foreldre som vil se sin lille blant de djerve i skibakken. Man slipper å vrikke ankler, slipper å få sne under kraven, man slipper å gå seg svett og skjelvende – og man behøver ikke lenger med hjertet i halsen sette utfor motbydelige hopp og loddrette bakker. Man kommer gjennom vinteren uten brukne ben og andre obligatoriske, arktiske lemlestelser (…)

Siden jeg i mitt tyvende år trakk meg tilbake fra enhver befatning med skisport, har jeg ikke alene vært aldeles forskånet for sykdommer, men dessuten følt en betydelig økning av muskelkraft og velbefinnende.Siden dengang har jeg i likhet med andre siviliserte mennesker tilbragt enhver vinter nesten helt og holdent innendørs, opptatt med tobakksrøkning og stillesittende arbeide», skrev Bjørneboe i sitt uforsonlige essay «Vintersport er skadelig» fra 1959.

Jeg fulgte Bjørneboes oppfordring, både når det gjaldt tobakksrøkning og stillesittende arbeide. Mange år senere er jeg derimot tilbake, både i byen og i skisporet. Jeg har oppdaget at langrenn faktisk kan være akseptabelt, så lenge man får velge selv.

Men jeg nekter fortsatt å gå fort. Og jeg nekter definitivt å gå med startnummer på brystet. I stedet oppsøker jeg skogen for å få luft, ro, tid til å tenke.

Startnummer, derimot, er det nok av ellers i samfunnet.


(Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 2. mars 2013.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: