Avstanden mellom den fastspente bilistens utstrakte hånd og parkeringsautomaten vedkommende forsøker å nå

Foto: EURIST e.V. / Creative Commons

Det sies at språket er den ene tingen som egentlig skiller mennesket fra resten av dyreparken. Mange forskere mener faktisk at det først var da vi begynte å prate at vi egentlig begynte å tenke.

Språk er tenkning, altså. Tja. Jo. Mulig, det.

For hvem vet vel hvor glassmanetene hadde vært dersom de hadde vært i stand til å formulere setninger? Det at vi mennesker er i stand til å sette ord på abstrakte konsepter, gjør at vi er i stand til å forholde oss til en virkelighet også utenfor det fysiske, nåtidige.

Med andre ord: Det finnes ikke forskrifter i samfunn der flokken kun er i stand til å ule. Det finnes ikke rettssikkerhet blant glassmaneter. Det finnes ikke skuffelse blant lav og mose.

Men språket er fattig. Så altfor ofte står vi der, uten mulighet til å helt sette ord på det vi opplever. Helt dagligdagse ting, som den forferdelige følelsen det for eksempel er å kjenne igjen et annet menneske på lang avstand, for deretter å vente helt til dere har kommet tilstrekkelig nær hverandre til at du endelig kan late som at du plutselig har oppdaget vedkommende og hilse liksom-overrasket – hva heter den følelsen der? Hm? Hvor er du, språk? Skulle du ikke vært på jobb nå?

«The Meaning of Liff»  heter en liten bok som forsøker å sette ord på det unevnelige. Skrevet av Douglas Adams (mannen bak «Hitchhiker’s Guide to the Galaxy») og John Lloyd, feirer boka i disse dager 30 år. Boka er et slags første forsøk på å gi verden det oppslagsverket det trenger mest av alt – en oversikt over de mange tusen hjemløse situasjonene som livet er så fullt av, men som ordbøkene aldri nevner.

Som for eksempel den lille fliken av jakka di som naturlovmessig alltid vil ende under låret på sidemannen din på toget. Hva heter den?

Eller avstanden mellom den fastspente bilistens utstrakte hånd og parkeringsautomaten vedkommende uten hell faktisk forsøker å nå? 

Eller den fysiske loven som gjør at stretchlakenet alltid vil sprette av madrassen i den motsatte enden av senga du forsøker å re opp?

Eller ganglaget som benyttes etter å ha reist seg opp etter et uforklarlig fall i et befolket område? 

Behovet for å plutselig dra opp mobilen og late som du skriver en tekstmelding for at ingen skal forstå at du ikke har noen å prate med, når du er på et offentlig sted?

Det spesifikke tidsintervallet mellom at du er ferdig med å kle på barnet til barnet plutselig kommer på at det skal bæsje før dere kjører i barnehagen?

Det lille gispet som kommer mens du er ute og kjører bil og plutselig får panikk for hvor du har gjort av bilnøklene, før du like etterpå skjønner at de står i tenninga?

Det er slike ting  livet består av, det er her livene våre utspiller seg – ikke mellom fjorten ulike typer saltak eller tjue forskjellige teknikker innen belgisk draktsøm.

Å ha mange ord er ikke sivilisasjon. Å ha riktige ord, derimot: Ord som kan ordne tankene. Ord som kan fange forvirringen og sette den på plass, slik at hverdagen kan bli noenlunde levelig. Og…saltak og draktsøm? Av og til kan det virke som at vi har lagt innsatsen i feil ende av ordboka.

Det er tross alt livene våre det handler om.

(Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 23. mars 2013.)