Fagerborg, Oslo, 2013. Foto: Martin Grüner Larsen.
Åpningsscenen kunne være omtrent slik: Året er 1988. I en liten norsk by står folk på takene av bilene sine og hopper opp og ned.
Det er mennesker overalt, ballonger, flagg – folk bryter ut i latter, tusen skoleunger løper fram og tilbake mellom de voksne, det er tidlig høst og et skarp, gyllent ettermiddagslys er i ferd med å tråkle seg gjennom bjørkegreinene.
Og der går jeg, smilende, og triller sykkelen min oppover Gamlevegen, etter å ha tilbragt ettermiddagen i byen. Jeg smiler, ikke så mye fordi hjembyen min Lillehammer akkurat har blitt tildelt vinter-OL, men mest av alt på grunn av de to bæreposene med gratis brus jeg har klart å sikre meg i kaoset.
OL i 1994 er fortsatt en halv barndom unna, og altfor uvirkelig til å snakke om allerede her – en høstdag på slutten av 80-tallet – der det største som har skjedd denne dagen er at vi plutselig fikk fri fra skolen og at noen på Hammartun skole kom på tv da Arve Tellefsen bestemte seg for å knekke fela si på midten, for liksom å toppe de elleville jubelscenene i sentrum.
Men det skulle ikke stoppe der. For i virkeligheten hadde hjembyen min, og dermed også livet mitt, akkurat tatt de første snublende skrittene inn i en ny, merkelig virkelighet. En virkelighet der det plutselig var lov å forvente selv de drøyeste ting, der det plutselig ikke var grenser – selv ikke i en søvnig, norsk småby.
(Et eksempel: En kompis av meg opplevde at huset til familien ble omgjort til selskapslokale for det japanske kronprinsparet, som leide ham inn som keiserlig tjener i hans eget barndomshjem – en historie som kun gjorde moderat inntrykk på oss mens det stod på.)
Nei. Det å bo på Lillehammer i årene fram mot 1994 var som å vokse opp i en dommedagssekt. I nesten seks år handlet alle samtaler, alle avisartikler, alle debatter og tiltak plutselig om én eneste dato: Alt handlet om 12. februar 1994, dagen da de utenomjordiske kom til å lande på Stampesletta og ta lokalbefolkningen med seg opp til moderskipet.
Det var ingen tvil: Verden kom til å stoppe der, langt der framme, i 1994. Vi var de utvalgte. Noen reagerte med fornektelse, andre holdt på å forgå i entusiastiske OL-spasmer, fem år før det hadde dukket opp så mye som en eneste vette. Men det var altså der vi var, mentalt, i nesten seks år av min oppvekst.
I dag ser tv-opptakene fra den dagen vi fikk OL mest av alt komiske ut. 1994 har for lengst både kommet og gått, det også. Eller, gått er muligens å ta litt i: Fortsatt selges det OL-effekter i butikkene. Fortsatt snakkes det opprømt om Dæhlie og Ulvang. Og fortsatt brenner ilden som ble tent 12. februar det året, i hvert fall på postkortene i byen. Lillehammer er fortsatt i post-coital modus; bustete på håret, med et smil om munnen, som om lakenet ved siden av fortsatt er varmt etter kjærlighetsaffæren i 1994.
Og slik føltes det vel også den gangen, det Patrick Swayze synger om i soundtracket til Dirty Dancing og som gjorde at hele byen har gått rundt i en permanent tilstand av stolthet og kjærlighetssorg i nitten år nå: «She’s out of my league». Slik kjærlighet opplever man bare én gang i livet.
Lillehammer er fortsatt en av de aller minste byene som noen sinne har arrangert et OL. Det er neppe sannsynlig at noe slikt vil skje igjen. Størrelsen og kompleksiteten rundt arrangementet er et helt annet i dag: Lillehammer ’94 ble avholdt på et tidspunkt da det foreløpig ikke hadde blitt fyrt av så mye som en eneste e-post innenfor fylkets grenser, ingen hadde hørt om al-Qaida (Skal vi prøve å ordne en plass til dere oppe i deltakerlandsbyen?) og Thor Heyerdahl fortsatt var den beste i landet til å snakke engelsk.
Og hva mer? Jo, Norge var ennå ikke styrtrikt. Norge var ennå ikke selvsikkert. Norge var ennå ikke fullt av flatskjermer, SUV-er, filipinske au pair-er og polske vaskedamer. Faktisk var boligprisene på et bunnivå, bankvesenet vårt hadde akkurat fått juling og det kom dystre meldinger fra industrien i både Sverige og Finland.
Så da Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992 uttalte at «Det er typisk norsk å være god», var det ikke et utslag av sjåvinisme. Faktisk var det det motsatte: Hun talte til et folk som trengte å høre at de var bra nok – at også vi kunne klare å få til ting, selv om vi var små. At den lille byen skulle lykkes såpass med det store arrangementet var derfor både overraskende og morsomt – omtrent som når et barn tar ordet under foreldrenes middagsselskap og sier noe både sjarmerende og klokt.
Men alt dette er lenge siden nå. Barnet har for lengst vokst opp, oppholdt seg utenlands, flyttet hjem igjen og installert seg i egen leilighet på Tjuvholmen i Oslo. Nå snakkes det om å få til en fest der nede også, i 2022. Bare større denne gangen. Fräschere. Mer av alt.
Nitten mil nord for alt dette ligger fortsatt den lille byen jeg vokste opp i, med sine bakker og trehus, med sine småbutikker og lysløyper, med sine ubrukelige samlinger av filthatter stappfulle av pins og sine fasttelefoner med OL-emblem fra Televerket, og lurer litt på hva som skal skje nå.
Jovisst er det ungdoms-OL på gang i 2016. Jovisst er det fullt liv på Høgskolen, med filmstudenter og tv innspillinger og Little Steven på Kiwi. Mye kunne ha vært verre. Men vi trenger en større plan: Turistbussene stopper ikke like ofte som før, og på gatehjørnene lyser «ledige lokaler» mot en, akkurat så hyppig at en hjemflyttet lillehamring rekker å bli en tanke urolig. Distriktet nord for byen, Gudbrandsdalen, utpeker seg nok en gang på den dystre statistikken over antall konkurser, fraflytting og negativ vekst. Det eneste som ser ut til å øke, er antall tannproteser.
Ellers står det meste i ro. Altfor mye i ro. Lokalt går diskusjonene om det planlagte storsykehuset i nabokommunen, som dessverre kommer, og om dobbeltspor på jernbanen, som dessverre ikke kommer. I 2013 er de siste pengene fra Etterbruksfondet brukt opp også, midlene som skulle sikre drift av de kostbare OL-anleggene også inn i et nytt årtusen. Rådmannen teller penger, mens ordføreren teller venner. Alt er en kamp og nå gjelder det å slåss for det man har, særlig når mer og mer i dette samfunnet ender opp i Oslo uansett.
Oslo, som allerede har alt. Oslo, som ikke engang aner hvor heldige de er som får søke. Oslo, som sitter der i den minimalistiske drittleiligheten sin og som til alt overmål kanskje kommer til å ta seg råd si nei til hele OL. Hummus- og øko-Oslo, stappfullt av romfolk og eiendomsmeglere, hva vet vel dere om flammende kjærlighet i tjue minus?
Men Lillehammer sier ikke noe av dette høyt. Lillehammer sier ingenting. Lillehammer bare fortsetter å måke gårdsplassen med sakte bevegelser, til langt uti april, mens tankene går til alt som var og alt som likevel ikke ble. Lillehammer er en nykter heroinist som vet så altfor vel hvor fantastisk godt det er, det han aldri mer skal få.
Men håpløs? Nedslått? Lillehammer har klart større ting før, og er klar for framtida. I hvert fall hvis framtida kan få lov til å være 1994.
Vær så snill? Bare en gang til?
(Første gang publisert som kronikk på http://www.nrk.no/ytring 22. mars 2013.)
Aftenkampen 