På vinnerlaget

Lykken er å være hvit. Og mann. (Det vil si: Normal).  Foto: Wikimedia Commons

Jeg har ikke tenkt å gni det inn, men jeg er altså en hvit, norsk, heterofil mann. Og blir jeg noen gang bedt om å ta avstand fra noe? Aldri.

Til alle dere som ikke har prøvd det: Å være hvit, norsk, heterofil mann er omtrent som å være usynlig. Eller, enda bedre: mektig, men anonym. Jeg tror det burde dekke det ganske greit. Hvite, norske heteromenn har det fett.

Skulle jeg valgt om igjen, som den amerikanske komikeren Louis CK sa, hadde jeg valgt akkurat det samme: Det er utrolig lite stress å være hvit, jeg er velkommen overalt. Og som mann trenger jeg heller ikke bekymre meg for hvor jeg kan ferdes på kveldstid, hvor mye hår jeg har på kroppen eller om jeg kommer til å komme inn i badetøyet til sommeren. At jeg er hetero i tillegg, gjør at jeg aldri trenger å forklare folk hvordan det føles å oppdage at man liker damer, eller når jeg fant det ut, eller om jeg er redd for at kollegene skal finne det ut.

Å være hvit og heterofil mann er det nærmeste plante- og dyreriket kommer en betalt ferie. Svarte, derimot, blir alltid gjort oppmerksom på at de er svarte. Muslimer blir forhørt om de er synes det er greit å drive og styrte passasjerfly inn i bygninger i hver ledige stund. Kvinner blir spurt om hvordan de opplever å være kvinne. Spurt om hvordan er det å ha denne jobben, som kvinne, hvordan er det å være så mye borte – som kvinne? Hvis en moderat muslim blir spurt om egen shariakåtskap åtteogsytti ganger på rad, kan det tenkes at vedkommende ikke bare blir lei og sur, men også radikalisert. Men dem om det. Sånn går det når man velger å komme til verden som spesiell, og ikke som hvit og vanlig – som meg.

Hvite, menn som meg, vi bare er. Vi er like nøytrale som vann. Vi er like selvsagte som fjell. Vi har alltid vært her, det er dere andre som avviker fra normalen. Og nå skal jeg fortelle om en av fordelene med akkurat det opplegget der: Det er så mye vi slipper å ta avstand fra.

Tenk bare på Wolfgang Priklopil, som holdt Natasha Kampusch fanget i et hus i Østerrike i åtte år. Eller Josef Fritzl, som holdt sin egen datter fanget i 24 år. Eller den tredje østerrikeren på lista, han som holdt sine to døtre innesperret i 41 år og brukte dem som sexslaver. Den polske mannen som i 2008 ble arrestert etter å ha holdt datteren sin fanget i seks år. Ariel Castro i USA. Sånn kan vi jo holde på, mens kvalmen stiger.

Men skal vi begynne å trekke noen slutninger omtrent her, så tyder jo relativt mye på at nettopp sånne som meg – hvite, heterofile, kristne menn med røtter i Europa – har hang-up på å holde kvinner fanget, gjerne i kjelleren, og helst i årevis, og bruke dem som sexslaver.

Men blir jeg bedt om å ta avstand fra noe av dette? Neppe. Blir jeg møtt spørsmål om hva jeg egentlig synes om det å holde kvinner fanget i kjellere? Er det noen som snakker til meg på bussen og advarer meg mot å tro at også jeg kan holde på sånn, bare fordi andre som kommer fra samme sted som meg (omtrent) driver på slik?

Nix pix. Det er jo det som er så deilig med å være hvit mann: Ingen ber deg om å ta avstand fra noe som helst. Verken fra de britiske koloniene eller kong Leopolds torturregime i Belgisk kongo eller Nazi-Tyskland eller sex-overgrepene i den katolske kirke eller, for å ta et mer hjemlig eksempel, alle de tusener av vanlige, norske menn som banker kjerringene sine. Av en eller annen grunn har noen funnet ut at ingenting av dette er noe jeg egentlig trenger å svare for. Og det opplegget der må jeg si at jeg synes er helt nydelig.

Så til alle dere homoer, afrikanere, muslimer og kvinnfolk der ute: Test heller livet som hvit, heterofil mann, ikke hold på med det der minoritets-surret deres. Prøv heller å bli mest mulig vanlige, som oss gutta.

Jeg garanterer dere: Dette kommer dere ikke til å angre.