Ithaka

Foto: Flako / Creative Commons

38° 22′ 0″ N, 20° 43′ 0″ E
117.8 km² (45.5 sq mi)

Egentlig, når jeg tenker meg om, finnes det i grunnen bare én historie i verden. Én grunnleggende historie, og den handler til alt overmål om verdens lengste tur hjem fra jobben; en ferd over fiskerikt hav – mot hjemlandet, mot Ithaka, den legendariske øya som hele tiden underveis i historien ligger og glitrer i det fjerne.

Det var Odyssevs som skulle hjem, koste hva det koste ville – alt som har kommet etterpå, er bare versjoner av den historien.

Når vi først er inne på gamle bøker, er det jo sikkert mulig å nevne Bibelen, men den utspiller seg alltid i ørkenlandskaper og hager, fruktbare daler og rundt innsjøer, men så og si aldri ute til havs.

Heller ikke i norrøn mytologi går man nevneverdig uttaskjærs. Tvert imot ser verden ut som en bondegård, med et digert tuntre i midten og griser og nisser og lafta trehus fulle av øl. Selvfølgelig sitter også Odyssevs i slike saler, kveld etter kveld, han også – med nystekt pattegris på tallerkenen og ansiktet halvt opplyst av fakler. Men i tankene sine er han alltid ute på havet, ved reisens ende, ved det punktet der han igjen får øye på sitt hjemland i horisonten, øya Ithaka – med sine skogkledte åser.

Odyssevs finnes ikke i virkeligheten, men det gjør Ithaka. I en feriekatalog beskrives øya som liten og oversiktlig, med strender av sand og grus og en rekke mindre landsbyer der du for eksempel kan nyte en herlig fiskelunsj på en av de mange tavernaene eller rusle rundt blant småbutikkene.

Det var smått med småbutikker på Odyssevs tid – han hadde andre ting å tenke på enn shopping. For da han etter ti år på havet omsider kom hjem, var det første han gjorde ikke å leie bil for å oppleve de lokale fjellene, slik Star Tour foreslår, men for å massakrere frierne som hadde samlet seg på borgen hans, og som ikke nøyde seg med en herlig fiskelunsj, men ville ha dama hans attpå.

Odyssevs drar fram sverdet og lager kebab av frierne. Etterpå er det tjenestejentenes tur, de som har ligget med frierne og oppført seg skamløst og frekt mot sin arbeidsgiver. Odyssevs spenner opp et tau og henger dem, hode ved hode, som en flokk troster som har flydd inn i et nett: «Føttene sprellet ei lenge, ti kort var dødskrampens kvide» står det i Odysseens nest siste kapittel.  «Hit kommer du for å koble av og nyte den behagelige stemningen» står det i Star Tour-katalogen. Beskrivelsene av kveldene på Ithaka er med andre ord noe avvikende.

Kanskje hadde det vært bedre for Odyssevs å aldri komme hjem. Kanskje var det ute på havet han hadde det best, der hvor Ithaka fortsatt bare var en fjern mulighet.

I stedet blir skjebnen hans blir å sitte der, på øya si, og stirre fåmælt inn i peisen og tenke på lyden av sirenenes sang, tenke på lyden av menn som faller til jorden, gjennomboret av piler, tenke på de tre tusen nettene han delte seng med den skjønne Calypso, på turen ned til dødsriket og kampen med Kyklopen.

Hva er det du tenker på, Odyssevs, du er så stille?

Ja, hvor skal man begynne?
Odyssevs, verdenslitteraturens første turist, skjønte det med en gang: Som regel er det å komme fram det aller minst interessante.

Floreana

Foto: Wikimedia Commons

1°17′51″S 90°26′03″W
173 km² (66.8 sq mi)

Denne sommeren har jeg oppholdt meg langt ute på havet. I hvertfall på papiret: Jeg har lest i et gammelt atlas jeg fant på fjellet, fullt av rifter og forsvunnede sider.

På de aller mest øde sidene i atlaset, langt ute i det blå havet, røper navn på banker, berg, nes og odder historien om misfornøyde sjøkapteiner og generelt elendig stemning om bord: Cape Disappointment, Comfortless Cove, Deception Island, Point Goodenough.

En gang må havet ha vært inni helsikes stort og deprimerende. Å ha håp om å finne land når man flyter omkring der ute, lenge før GPS og moderne kart var oppfunnet, vitner om at 16-, 17- og 1800-tallets sjømenn ikke bare var optimistiske inntil det stupide, men de sannsynligvis hadde ad/hd i tillegg. Man må ha en eller annen form for adferdsvansker for å orke å krysse verdenshavene i ei 14 kvadratmeter stor balje uten å ha noen helt klar plan for det man driver med.

Likevel var det det folk gjorde. Og de tok seg i land, overalt hvor de kom.

Fast grunn under føttene gir alltid løfter om en ny start. Merk her at vi snakker om ubebodde øyer. En ting er å komme i land på en øy med tvilsom lokalbefolkning, enda verre er det å komme i land på en øy der skipbrudne allerede har blitt vasket i land før deg.

Et parti med eiendomsmeglere, for eksempel, som har blitt skylt i land og startet sitt eget samfunn, desperate og utmagrede, der de etter noen generasjoner har lykkes i å etablere en høykultur sentrert rundt spisse sko og budrunder. Er ikke da drukningsdøden egentlig å foretrekke?

Andre ganger er man heldigere: Mannskapet på Bounty fant Pitcairn, en øy på størrelse med en parkeringsplass og der trakk de seg unna verden i noen hundre år, mens de satte barn på sine polynesiske koner og etter hvert også satte verdensrekord i pedofili. Av og til blir planene ikke helt som man har sett for seg, selv om det er palmer der og hvite strender nok til alle. Av og til blir man stående og se ut i horisonten, etter at skuta med resten av mannskapet har seilt videre – slik det må ha vært på 20 kvadratkilometer store Ensomheten, navngitt av en sjøkaptein fra Tromsø og i dag russisk territorium.

Tyske Judith Schalansky skriver om dette i sin bok Atlas of Remote Islands, om hvordan forsøkene på å ta seg fram til verdens mest øde punkt og derfra forsøke å bygge et nytt og bedre samfunn, alltid havarerer.

På den equadorianske øya Floreana, for eksempel, gikk den tyske tannlegen Friedrich Ritter i 1929 i land sammen med sin elskerinne Dore Strauch for å bygge et drømmesamfunn opp fra grunnen. Et samfunn skreddersydd tyske tannleger, helt uten innbyggere, med fokus på nudisme – hva kan gå galt, liksom?

Det meste. For snart dukker den østerrikske selvtitulerte baronessen Eloise Wagner de Bousquet og hennes to elskere opp. Baronessen har hestetenner og liker å plage dyr. Kort tid etter har hele eventyret smuldret opp i en tåkete blanding av grov vold, forgiftninger og brå død, og tannlegens elskerinne flytter hjem til Tyskland og nekter for all ettertid å snakke om hva som egentlig skjedde på den øya.

Det er kanskje ikke noe sjakktrekk å slippe alt man har i hendene, seile over havet og finne seg en bortgjemt øy og tro at man blir lykkeligere der. Det er tross alt grenser for hvor mange kokosnøtter et menneske klarer å trøkke i seg i løpet av et liv. Likevel består forestillingen om en øy som et symbol på muligheter.

Vi er nødt til å ha det sånn: For uansett hvor langt vi kommer, vil vi alltid være avhengige av følelsen av at det fortsatt finnes uutforskede områder på kloden, selv i 2011. Vi går med macheten løftet og hugger oss innover i jungelen, inn til midten av øya, i håp om å finne en foss eller en kilde. Noe å leve av. Men hva finner vi?

En femtegenerasjons naken, tysk tannlege som blir sur for at vi kommer. Det er svaret.
Kanskje er det like greit å bli hjemme?