Morgenstemning ved Vågåvatnet. Foto: Steve Selwood / Flickr / Creative Commons
Kameraene er skudd av, lampene rigget ned og pressekorpset har for lengst dratt hjem til Oslo. Utenfor tinghuset på Lillehammer blåser gult løv bortover asfalten, utenfor rettslokalene i Hamar er det hverdag og oktobervær, i Vågå kan man atter gå på butikken uten å bli løpt ned av innpåslitne TV2-reportere.
Saken er over. Høyesterett har sagt sitt. Hverdagen er tilbake.
Kanskje burde man ikke snakke mer om det som skjedde. Kanskje skulle man heller bare slå en strek over mannens navn, og la hele den tidligere Vågå-ordføreren få lov til å synke ned i glemselens myrmørke.
Dessuten snakker vi faktisk om en mann som har tapt alt allerede. En mann som ligger nede. Og som har måttet tåle mer juling i norsk presse enn de fleste av oss hadde klart å leve med. Kanskje er det greit å gå videre?
I Vågå går debatten, ikke om eks-ordføreren, men om man bør innføre fem dagers skoleuke. HiL-professor Håvard Teigen brukte den pågående skolekrangelen som bakgrunn for sin spalte i Gudbrandsdølen Dagningen før helgen, og mener konflikten belyser hvor kort likestillingskampen har kommet i bygda:
«Det handlar om likestilling i heimen, i arbeidslivet og i samfunnet. Onsdag som fridag kviler på at det store fleirtalet av mødrene er i deltidsarbeid og får organisert det slik at dei kan vere heime og passe barn på onsdag. Heile bygdesamfunnet blir påverka av dette. Det deltidsarbeidande kvinnene søkjer seg fri på onsdagen med barnepass som legitimt argument.»
Da kommunestyret i Vågå på 70-tallet diskuterte hvorvidt det skulle opprettes et likestillingsutvalg i kommunen, konkluderte ordføreren med at «kvinnesaka er best tent med at det blir ro om ho», i følge Teigen. Få år senere etablerte et nyutdannet ektepar seg i Vågå, men ble møtt med motstand av bygdefolket: «Kona søkte stillingar og vart forbigått i eine saka etter den andre. Til slutt fekk ho jobb gjennom at to som var innstilt først, overraskande nok ikkje tok jobben. Da skreiv ei sint kjerring anonymt lesarinnlegg om kvinnelege innflyttarar som tok arbeidet frå hovudforsørgjarar.»
Hvor mange av disse holdningene som fortsatt henger igjen, har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Selv flyttet jeg tilbake til Lillehammer og Gudbrandsdalen akkurat idet Øygard-saken startet.
Hver morgen kunne jeg se hvordan TV-teamene rigget seg til utenfor byens gamle svømmehall, klare for formiddagens live-sendinger. I ettertid ser man at rapportene fra Oslo-journalistene tegnet et usedvanlig karikert bilde av livet i Gudbrandsdalen. At det sjelden er smart å leke hobbypsykolog, særlig når det dreier seg om hele befolkningsgrupper, tør være åpenbart. Men hva om det likevel er noe i dette, at det i enkelte avkroker av Gudbrandsdalen fortsatt lever en patriarkalsk bondekultur de fleste av oss trodde var parkert på museum for lengst?
Steder der det finnes familieære, og familier uten. Steder der det finnes mannlige impulser, og kvinnelige plikter.
Hva var det broren til Rune Øygard sa? At det sjelden var noe røyk uten ild? Disse uttalelsene – som altså impliserer at et barn må ta sin del av ansvaret for en voksen manns grenseoverskridende seksuelle adferd – var det ord som falt midt i kampen, hodeløst uttalt av en mann som kjempet desperat for sin egen bror? Var han feilsitert? Eller var det et uttrykk for holdninger med dypere rotfeste i deler av den lokale kulturen, til tross for at bygdefolket til slutt tvang ham til å rygge ut av hele sitatet?
I hovedstaden, på sin side, har debatten om seksuelt aggressive taxisjåfører endelig kommet opp, etter at flere og flere kvinner har begynt å si ifra om det forstemmende kvinnesynet som åpenbart hersker i deler av bransjen.
Det er ingen hemmelighet at taxibransjen i Oslo i stor grad kontrolleres av norsk-pakistanere. De fleste av dem har sine kulturelle røtter i dypt patriarkalske landbruksregioner, de også – steder der blod, ære og familiebånd fortsatt står høyt.
(Slikt bør man, for husfredens skyld, selvfølgelig ikke påpeke. Det regnes ikke som progressivt å snakke om norske menns kvinnesyn, i hvert fall så lenge de har en eller annen minoritetskonto å sette oppførselen sin på. Tvert imot: Å overse det som skjer i taxiene er et tegn på raushet.) Forøvrig tyder mer og mer på at det kun er en kort taxitur fra Punjab til enkelte grendelag i Gudbrandsdalen, uansett.
For det viser seg, nemlig, at det fortsatt finnes mange – både kvinner og menn – som mener at en kvinne per definisjon løper en seksuell risiko ved å oppholde seg i nærheten av en mann. At mannen nær sagt er disponert for å benytte seg av sjansen når den byr seg, og at man som kvinne har et ansvar for å ikke stille seg i akkurat den skuddlinjen.
Oversatt til urdu: Pene piker tar ikke taxi alene.
Oversatt til døl: Pene piker blir ikke med voksne menn på hotell.
Men litt sjokkerende er det jo. I hvert fall for alle oss velutdannede, velmenende Audun Lysbakken-lookalikes, som en lang stund satt der og faktisk hadde en følelse av at samfunnet hadde kommet lengre. At vi delte de samme progressive verdiene, alle sammen – verdier klippet rett ut fra den siste brosjyren fra Direktoratet for Sunne Holdninger.
Ubehaget blir derfor tilsvarende større når den ene mediesaken etter den andre viser oss at 1800-tallet lever i beste velgående midt iblant oss, både på Veitvet og i Vågå, på Stovner og i Skjåk. Muligens på nabokontoret også.
Og da er det ikke lenger bare dem det handler om, men oss alle.
Kanskje er dette godt nytt for hele integreringsprosjektet: Vi er likere enn vi ante.
Bare synd at dette var måten vi fant det ut på.
Aftenkampen 