Foto: Aftenkampens redaksjon
Hva trenger man for å fortelle den perfekte historien? Fire gater og et torg. Resten er ren bonus.
Få ting er så egnet som utgangspunkt for en historie som en vanlig småby.
Et par gater med hus på begge sider, der forbipasserende kan se familier gå til bords, reise seg, trekke inn i stuen. Kanskje en liten bypark og et torg med en vannpost. En apotekergård. Noen trange smug som leder ned til havnen.
Handlingen foregår i konsul Bernicks hus i en mindre, norsk kystby, heter det for eksempel hos Ibsen. Han hadde det med å legge handlingen i skuespillene sine til nettopp slike småbyer: Det er noe fortettet ved dem, både geografisk og mentalt.
Dessuten er de som regel utstyrt med et typegalleri som er lett å benytte på en effektiv måte: Her har vi byens lege, og der borte kommer konsulen gående. Han har nettopp vært og levert en rasende monolog hos den nye, unge redaktøren som har kommet til byen.
Hvis du ser rundt deg, ser du dem alle sammen: Byens borgere og andre innvånere, fremmede sjøfolk og dampskibspassasjerer osv., slik Ibsen selv ramser dem opp på en av sine rollelister. I småbyen har du det du trenger.
Ikke bare hos Ibsen, forøvrig. Tenk bare på Kardemomme by – eller Homer Simpsons hjemby Springfield, for den del. Skomaker Andersen manøvrerer i et slikt univers, han også. I disse byene spiller byorkesteret på torget, mens en trikk går sakte forbi i bakgrunnen. Viserguttene piler fram og tilbake med pakker og politikonstabelen studerer sine bekkenbarter i gjenskinnet i barberens butikkvindu. Nede på dampskipskaien går en mann i gul dress i land, og på en slette utenfor byen ligger huset til røverne.
Jeg har alltid likt det avgrensende ved disse småbyene, det strammer narrativet og gjør situasjonen fortellingen utspiller seg i mer….hva er ordet? Det er noe avklart over det hele. Noe håndterlig og naturlig avgrenset.
Jeg bor i en slik by selv, nå. Etter mange år i Oslo, bestemte jeg meg til slutt for å ta med kona og ungene og bosette meg i en liten, norsk småby. Det er her jeg har skrevet fra det siste året. Jeg har skrevet om livet i småbutikkene, og om kveldstomme gater. Jeg har skrevet om skogen som ligger rundt byen og om stjernehimmelen over boligfeltet her vi bor. Jeg har flyttet på meg, kjørt til og fra svømmehallen og opp på fjellet – men det har alltid vært småbyen jeg har beveget meg i.
Særlig godt liker jeg meg i utkanten av den lille byen. Landskapet rett på utsiden av byporten i Kardemomme, for eksempel. Hvor langt ut må man for å ikke lenger høre klarinettspillet til barberer Sørensen eller det lille plinget fra trikkens bjelle, i det den kjører til Kardemomme bru for å snu. Og hvordan ser det ut i utkanten av skomaker Andersens hjemby? Eller i heia rundt den lille sørlandsbyen der Ibsen lar sine middagsgjester møtes til et skjebnesvangert aftenselskap?
Nok en gang setter jeg meg i bilen og kjører til utkanten av byen. Det er fort gjort. Den slutter plutselig der, nemlig, rett etter håndballhallen og Shell-stasjonen. Et vegskilt, og så er det over. Der blir jeg sittende med motoren på og tenke på episoden av RadioLab der de snakket om blueslegenden Robert Johnson, som en kveld vandret ut av småbyen og fant djevelen ventende i et veikryss omtrent som dette.
Nede ved Highway 61. Det er der de sier at det skal ha skjedd.
Fylkesveg 61 har ikke helt den samme magien. Ingen har sett djevelen på en lang stund, her ute. Det eneste som har skjedd her, er at et par hester har rømt fra en innhegning. Og ellers? En stille og rolig kveld, melder Gudbrandsdal politidistrikt.
Jeg snur og kjører hjem igjen. Gjennom byporten og over torget. Forbi skomakeren og pølsemakeren, forbi den lille trikken som står parkert, og eslene, og tårnet, og de gamle OL-anleggene fra 1994 og hjem til min egen seng. En stor, gul måne henger over byen og varsler godt vær.
Jeg er hjemme.
Midt i historien.
Denne teksten ble først publisert på forlagsliv.no. I januar 2014 utkommer «Kjedet enebolig – rapport fra provinsen» på Cappelen Damm.
Aftenkampen 