aftenkampen

Archive for april, 2014|Monthly archive page

K-ordet

In Løse tråder on 16/04/2014 at 11:21
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Spørsmålet kommer fra naboen, som en lørdags kveld har klatret over gjerdet og dumpet ned i sofaen for å ta en øl.

I etasjen over sover ungene. Slik er det i nabohuset også: Hele gata har det slik. Det ligger unger og sover på alle kanter i det bedagelige lille boligfeltet vi har valgt oss. Det er sent lørdag kveld, og hundre trampoliner står forlatt og hviler i vårluften.

– Tror dere våre barn kommer til å se krig? spør han igjen.
 
Jeg husker luftvernsirenene fra oppveksten. Bomberommene. Et alvor som, uansett hvor lite og fjernt det føltes, likevel hadde en kjerne.

Eller kanskje heller: Det hadde et fiber av minne i seg. Også i bomberommet på skolen, der ingenting hadde skjedd siden foreldrene våre var små. Men likevel: Det hadde skjedd. 


I dag er tanken på en konvensjonell bakkekrig omtrent like fremmed som tanken på Den spanske inkvisisjonen. Og, som kjent,  det er ingen som  venter Den spanske inkvisisjonen. I hvert fall ikke en sen lørdag kveld der naboen skritter over hekken og dere setter på en plate ingen har hørt på siden 1998.  

Det er ingen som går til krig med bob hund på øret.

Kanskje skal man passe seg for å pynte seg med uhyggen som plutselig har dukket opp på skjermen. Kanskje er det slik forsker Steven Pinker og andre påstår, at verden aldri har vært tryggere eller bedre å leve i.

Men den generasjonen som sprang ut for alvor i årene etter at muren falt, sitter der nå uansett i sofaen en lørdag kveld og lurer på hvor det grenseløst optimistiske 90-tallet tok veien.

Om våre barn noen gang vil få se krig?

Vi som aldri klarer å slutte å ironiserer over fylkeskommunene som offentlig forvaltningsnivå, hva skal vel vi si når fremmed aggresjon ikke lenger bare handler om å ta av seg beltet og legge det i en plastboks under sikkerhetssjekken på Gardermoen, men like gjerne kan handle om soldater fra en fremmed makt som plutselig ruller inn på ringveien rundt byen?


Store ord.
Alt for store.

Slike ord som ytres av rødmussede plasskommandanter med livstidsabonnement på Forsvarets Forum. Ord vi ikke lenger tror på, ord som ikke hører til det århundret vi tross alt befinner oss i nå.

K-ordet.

Krig.

I vår tid?

Det mest interessante med mellomkrigstiden, var at ingen som levde den gangen, levde i mellomkrigstiden. De levde i etterkrigstiden, så vidt dem bekjent.

Slike som Wilfred Sagen og hans sorgløse svirebrødre, i starten av Johan Borgens roman «De mørke kilder» (1956), der de sitter og tyller i seg champagne og skåler for god bør og godt vær, som om verdens mørke lå bak dem og hadde blitt brukt opp, en gang for alle.

De visste ikke hvor de var på vei hen.

Det gjør ikke vi heller.


Det er ikke slik at krigen er uønsket når den kommer. Tvert imot: Mennesket higer etter den, særlig de som ikke vet hva den er. Og det vet de færreste.

Likevel vil det alltid være tapt ære og indignasjon nok, et eller annet sted på kloden, til at det er verdt å  sette i gang kjøttkverna på nytt og prøve en runde til.

Tapt ære er en av de største fornybare ressursene vi har. Det, kombinert med muligheten til å tjene gode penger.

Strategisk sårbarhet. Bakkestyrker. Troppeforflytninger. Ord og begreper vi trodde vi hadde parkert en gang på slutten av forrige århundre. Nå står de der og kikker inn igjennom vinduet på oss, der vi sitter med hver vår øl og hver vår smarttelefon og ser fascinert på noe som umulig kan være virkelig.

Særlig på kvelder der man sitter der med en nabo på øl-besøk og hører ungene sover i etasjen over, kan man legge bort telefonen, ta en slurk India Pale Ale og tillate seg å tenke tanken: At her stopper verden, nå er vi framme.

Dit kommer visst verden aldri.

 

Advertisements