Hjemmeseier

Dylan Thomas. Foto: Wikimedia Commons

Aller først: Spol tilbake.

For å begynne med begynnelsen. Det er vår. Måneløs natt i den vesle byen. Stjerneløs, bibelsvart natt, sier stemmen på opptaket.

Ingen lyd fra de humpete gatene. Den sammenkrøpne kjærlighetssti- og kaninhullskogen, Milk Wood, halter usynlig nedover mot den blåsvarte, dovne, kråkesvarte, fiskebåt-duppende sjøen.

Alle hus ligger blinde som muldvarper (enda muldvarpende ser fint i natt i de trange, fløyelsmyke dalsøkkene), eller blinde som skipper Cat midt inne i den svarteste stillheten ved siden av vannposten og rådkusklokken. Butikkene er i sørgeflor, velhuset i enkedrakt.

Og alle mennesker i den stumme og blinde byen ligger og sover.

*

Det må ha vært på nyåret i 1997 en gang. En dag lå teksten der plutselig, foran en 19-årig utgave av meg selv, et halvt år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var et av de øyeblikkene man aldri glemmer: Øyeblikk der rommet plutselig fylles av fiskebåt-duppende sjø og sankthansormopplyste kjærlighetsstier, og man plutselig skjønner hvor man kommer fra.

«Våren i Milk Wood» var egentlig et teaterstykke skrevet for radio, og tar oss med inn i en liten walisisk fiskelandsby, idet sola står opp over den sandflyndrefylte bunnen nede i båthavna, og postbudet, begravelsesbyrå-agenten, politimannen, skolebarna og den pensjonerte kapteinen sakte, men sikkert, kryper ut av sengene sine, trekker fra gardinene og gjør seg klare til å gyve løs på nok en dag.

Det er helt lite lokalsamfunn som skildres, med sine hemmelige forelskelser og sitt sladder, med sine strenge naboblikk og sine uforbederlige fyllebøtter, med sine gamle gravsteiner og sitt yrende, mangfoldige liv.

Teksten er skrevet av en mann man gjerne ville beskrevet som en kjenning av politiet. Den walisiske fyllebøtta Dylan Thomas døde i New York, bare et par år eldre enn jeg er nå. Han drakk seg ihjel, bare noen måneder før BBC sendte urpremieren på hørespillet hans.

Et manus han forøvrig hadde rotet bort på en pub rett før han dro til New York og det som skulle bli hans siste reise.

*

Hysj! Småbarna sover, og bøndene, fiskerne, handelsmennene og pensjonistene, skomakeren og skolelæreren, postbudet, kroverten, begravelsesbyrå-eieren, gledespiken og drankeren og skredderen, presten og politibetjenten, de surøyde sladrekjerringene og de ferme husmødrene.

De unge pikene ligger i myke bølger av søvn eller flyter avsted i sine drømmer med giftering og utstyr, mens Sankthansormene lyser dem opp mot Milk Woods orgelbrusende alter.  

*

De siste 17 årene har «Våren i Milk Wood» vært med meg på hvert eneste flyttelass: Magnus Barfots gate, Strandgaten, Vikebygdvegen, Motzfeldts gate, Dælenenggata, Jernvinna. Nå står den formodentlig der den skal stå i uoverskuelig framtid, klemt inntil en bok om hagestell, skrevet av en langt mer edru forfatter enn Dylan Thomas.

Selv kom Dylan Thomas hjem i kiste. Personlig har jeg valgt en litt annen variant.

Det siste året har jeg nemlig blitt en slags profesjonell hjemflytter. En av dem de ringer til når fylkeskommunen eller næringslivet skal arrangere seminar om befolkningsvekst og næringsutvikling, utflytting og tilflytting.

Og jeg innrømmer det: Jeg er blant dem som skjønner omtrent hvordan en dørgende full og døende Dylan Thomas må ha hatt det, der han lå i  en hotellseng i New York og tenkte på lyset i Wales, på lukta av sjø og de kronglete gatene i hans barndoms by Swansea.

For i likhet med ham, kommer jeg fra et sted. Og i likhet med ham har jeg kommet fram til at enkelte steder aldri går over.

I boken «Unruly Places. Lost Spaces, Secret Cities and Other Inscrutable Geographies» skriver den britiske sosialgeografen Alastair Bonnett om stedets manglende prestisje i vår tid.

«Most modern intellectuals have hardly any interest in place, for they consider their theories to be applicable everywhere. Place was demoted and displaced, a process that was helped on its way by the rise of its slightly pompous and suitably abstract geographical rival, the idea of «Space». Space sounds modern in a way in a way place doesn’t: it evokes mobility and the absence of restrictions; it promises empty landscapes filled with promise» skriver Bonnett.

Dylan Thomas’ «Våren i Milk Wood» er i tilfelle det motsatte av alt dette: Over noen ganske korte boksider, makter han å mane fram en hel fiskelandsby, fra solen står opp til den går den i havet igjen – uten at særlig mye har skjedd, annet enn alt det vanlige spetakkelet som alltid skjer.

Teksten er en hyllest til stedet, til det å være omgitt av barndommens åser – en sang om håpløst forelskede manufakturhandlere, små og store løgner, utenforskap, druknede sjømenn, gamle enker og nysgjerrige postansatte – men mest av alt dette: En sang om det å være hjemme, tross alt.

Kanskje er det Dylan Thomas beskriver mest av alt selve lengselen tilbake til et samfunn der man hører til. Ikke i et tomt landskap, fylt av muligheter, slik Alastair Bonnett beskriver, men på et sted.  Sammen med andre mennesker.

*

Du kan høre duggen falle og den lydløse byen puste. Bare dine øyne er så åpne at du kan se den svarte, innhyllete byen som sover i seig ro. Bare du kan høre det usynlige stjerneskuddet og det blikksvarte før-demrings-sukket som hvert minutt stiger opp fra den sandflyndrefylte sjøen, der Arethusa, Curlew og Skylark, Zanzibar, Rhannon, Rover, Cormorant og Star of Wales dupper opp og ned.

Hør! Natten tasser rundt i gatene. Den salte, langsomme, syngende vinden vandrer med sprikende tær over Coronation Street og Cockle Row. Gresset gror på Llaregub hill. Det er duggfall, stjernefall, fuglesøvn i Milk Wood.

*

Og dagen kan begynne.