aftenkampen

Archive for 2015|Yearly archive page

Et helt vanlig liv

In Løse tråder on 16/09/2015 at 19:59
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det var søndag kveld i den lille gatestubben vår, og småbarnsfedrene i gata hadde fått beskjed om å melde opp til høstens store hendelse: Innsanking og veiing i forbindelse med nabolagets store squash-konkurranse.

En digital vekt var plassert på et bord rett utenfor carporten, omkranset av norske flagg. Rundt bordet sto et alvorlig antrukket følge i dress og slips.

Rett før den første squashen ble lagt på vekta, ble det lest høyt fra FNs menneskerettighetserklæring. I bakgrunnen kunne vi se høstens første fullmåne stige opp over Kanthaugen. Det var et vakkert øyeblikk.

Vinneren ble naboen tvers over gata. Han hadde avlet fram en premiesquash på 1.329 gram. Han hadde til og med gitt den et eget navn, «Kjell», og nå sto han fornøyd og klappet squashen sin, som om det var et nyfødt barn han holdt i armene sine.

Min egen squash, «Desirée» (1.277 gram), måtte nøye seg med en andreplass, mens naboen på den andre siden stilte opp i finalen med to degenererte bidrag, blant annet en squash som hadde vokst i en slags bue.

En lokalt bosatt deltaker fra Nord-Norge stilte opp med en knøttliten squash som mest av alt så ut som den hadde fått en seksuelt overførbar sykdom.

Sistemann i konkurransen, mannen som nettopp hadde lest fra FNs menneskerettighetserklæring, ble diskvalifisert, siden squashfrøene han hadde plantet i vår ikke hadde ført til noen plante, men i stedet en slags blomsteroppsats på speed. Så takket vi for oppmøtet og gikk hjem, hver til sitt hus.

Vår gate er ikke unik. Det fantes sikkert slike gatestubber i Aleppo og Homs og Kobane, også. Nabolag der folk kjente hverandre og slo av en prat borte ved postkassene, nabolag der folk fulgte med på hverandres unger når de var ute for å leke.

Nå leker ikke ungene lenger. Gatene er fulle av kratere, husveggene fulle av kulehull. Det som inntil nylig var et nabolag, er i dag et kadaver.

Og naboene, hvor er de?

Noen i en kjeller, noen i en gummibåt.
Noen i et land langt unna, noen med ansiktet ned, livløse på en strand et sted.

Man trenger ikke alltid komme trekkende med verdens urett når man står der og veier squash og koser seg med naboene. Men det er heller ikke til å unngå å tenke på: Det vi har, er hva hele verden ønsker seg.

En kveld i fred, i krokbøyd latter sammen med naboene, til knes i squash og akevitt, i en gatestubb uten særlige bekymringer.

Et helt vanlig liv. Det er visst ingen liten ting, viser det seg.

*

Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 12. september 2015.

Advertisements

Ute av verden

In Artikler on 02/09/2015 at 00:32
Foto: Privat

Foto: Privat

Med sopp og kjærlighet forholder det seg likt: Den setter sporer over alt og er vanskelig å bli kvitt.

Det har vært folk her før oss. Overalt står det igen tause vitnesbyrd om et liv som er over: Ljåer med hjemmelagde håndtak, plastposer fra nedlagte handelslag, grillkull kjøpt på 80-tallet, gamle utgaver av Gudbrandsdølen stappet oppunder takbjelkene i fjøset, der lukta av bølingen fortsatt sitter i veggene.

Både steinhella på trammen og stallveggen er fulle av initialene til de som har gått her før. Årstallene er skåret sirlig inn overalt rundt oss:

1894, 1904, 1922.

«Det lever enno folk som har opplevt det gamle seterbruket. Men dei blir færre og færre» skriver Lars Reinton i «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell» fra 1976.

På Lykkjomsetra holdt de ut i enda 10 år før det var slutt. Den sommeren Maradona herjet med England i fotball-VM i Mexico, tok den gamle verden slutt her oppe. Og senere, samme høst, da bilen fra Hed-Opp kom og tok med seg de siste dyra – troppet budeia fra Lykkjomsetra opp i fjøset i bunad.

Tider skal komme. Tider skal henrulle.

Det må ha vært så stille her inne før vi kom skramlende, med våre frysebagger og sparkesykler og barnebøker og bittesmå crocks. Nå ljomer barnelatteren og de endeløse kravene og den plutselige gråten mellom bygningene på setra, alt sammen framført i et slags brus av ungt, utålmodig liv.

Har vi tatt med ipaden?
Hvor er ipaden?
Bodde det dinosaurer i Norge før?
Jeg må på do.

Før oss fekk traktor i 1957, var det hesten som drog seterlasset med mat og klede. Flatbrødkasse, spekeskinke, ein potetsekk, mjølboksar og liknande. Mjøl og salt til kyrne, klede både for kalde og varme dagar i fjellet. Oss laut ruste oss til for tre månader. Anton fekk sitta på kjerra og passe kattkassa. Katten laut ôg vera med på turen.

Ola sprang etter bølingen med ein stav i handa og prøvde å halde styr på kalvane. På dørhella heime stod ei gammal bestemor att og vinka adjø og god tur og sommar. Ho mintes sikkert mange slike seterreiser frå åra som hadde fare. Ho laut vera heima nå, dei yngre hadde teke over. Slik var det på ein gard, og slik laut det støtt vera.

Ordene tilhører barnas oldemor, min kones bestemor, et kvinnfolk alle jeg møter fortsatt snakker varmt om: Margit Lykkjom.

Et sted finnes det en hel skuff med kassettopptak der hun forteller om gammeldågåverdn. Nå er Margit borte for lenge siden, men avtrykket etter budeia på Lykkjomsetra er her fortsatt. Barnebarnet lukker opp den gamle grinda igjen, denne gangen som voksen kvinne, mens hun nesten sukker.

– Okei, sier hun. – Ska oss sjå.

Synet som møter oss inne i huset er, som ventet, nedslående: I fjor sommer tittet et trivelig, lite fruktlegeme på oss fra oppunder kjøkkenbenken og i vår ble våre verste mistanker bekreftet: Vi har fått ekte hussopp, verst tenkelige variant.

– Ekte hussopp, ekte kjærlighet. Vanskelig å bli kvitt, små sporer sitter i både her og der, skriver Anne Maries onkel Anton til oss noen dager senere. Han får alt til å høres så lovende ut.

Anton har vært med oss og tømt selet: Gulvet på kjøkkenet forsvant ut seterdøra, sammen med stubbloft og gammel isolasjon. Også den ene veggen har måttet finne seg i å bli skrelt av og hivd ut. Rommet som i fjor sommer å ut som et postkort, ser i år ut som en krigssone.

Og slik er det: Alt rundt oss, alt liv og all materie, er under et stadig pågående og endeløst angrep. Alt mennesker driver med er en fånyttes kamp mot tiden, og naturen krever alltid å få tilbake det som er sitt. Men inntil videre er generalen i dette slaget min svigerfar. Og nå kjemper svigerfar for å beholde det som har vært, han har vært på Gausdal Land og rustet opp for framtidige angrep langs frontlinjen.

Og frontlinjen, den går tvers igjennom det som fram til i fjor sommer var Sødorpfjellets triveligste kjøkken.

Det var alltid eit trygt og godt syn som møtte ein oppå Nyseterhauga. Seterstulen låg der som før, kanskje rauk det i ei seterpipe her og der. Ho Anna og ho Marit var truleg alt på plass.

Ved Nulgardssetra gjekk det eit hestefølgje og beitte, ved Lykkjomsetra låg ein flokk med sau i skuggen ved fjøsdøra. Og oppå fjøstaket trippa linerla, ho hadde i alle år hatt reir under steinen på taket. Det var støtt så godt å kome innpå fjellet. Sjøl om det var liv rundt seterhusa, var det samstundes så trygt og roleg her.

Fra rideleiren ser vi grupper av hester som går etter hverandre bortover grusveien. Det lukter intenst av jord, det skarpe lyset spretter mellom husveggene og fletter seg sammen rundt oss. I fjor senket vi oss forsiktig ned i fjellbekken som renner forbi, borte ved enden av eiendommen: Fire kritthvite kropper i midten av en stor jettegryte, omgitt av vierkratt og røsslyng.

Klart, kaldt vann som slo gnister av gull mot steinene. Så gikk vi inn på det gamle kjøkkenet, tente parafinlampene og lagde fleskepannekaker og rabarbrasuppe til kvelds.

Og lyden? Jo, det summer i det knehøye gresset og det klinger i bjeller. Men mest av alt er landskapet rundt oss innhyllet i en enorm presenning av stillhet. Verden står på lydløs, dagen er uten krav.

Vi har hele sommeren foran oss.
Vi er svært entusiastiske.
Vi aner ikke hva vi driver med.
Vi er hjemme.

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Ting som var

In Artikler on 01/09/2015 at 20:34
Foto: Privat.

Foto: Privat.

Hvor lenge skal man holde liv i det som er borte?

Lyden av hammerslag og elektrisk drill triller ut på tunet. Hvis vinden står riktig kan vi høre bjellene fra kyrne på nabosetra. Hittil i sommer har vi derimot ikke sett noe til de tre harene som bodde under låven sist. Kanskje tar de ikke sjansen lenger – låven har begynt å bule faretruende.

Hva var det som sto i landbrukstaksten, igjen? Noe med «delvis kondemnabel bygningsmasse»?

Ifølge fersk statistikk fra FN bor nå mer en halvparten av jordens befolkning i byer. Det er første gang i menneskehetens historie at det forholder seg slik. Flukten bort fra jordbrukssamfunnet er ikke bare en lokal trend i Gudbrandsdalen, men noe som foregår i hele verden. Innen 2050 vil 2/3 av verdens befolkning bo i byer.

Kanskje er det ingen tragedie, for mange av dem som flytter er det sikkert det beste som har skjedd. Men like sikkert er det at verden står overfor en potensielt nokså dramatisk utradering av uformell, lokal kompetanse knyttet til jord, buskap og mat.

Kast et blikk rundt deg. Hvem skal huske alt dette, forklare alt dette, når behovet en gang igjen oppstår?

I alle de somrene mine barns oldemor var på setra trengte hun aldri google en eneste gang.

Kyrne gjekk og beita der dei sjølv ville, vidåtto var det nok av. Oppå måsårabbom voks det stor fin, kusopp, inni Glupa fann dei myrvekster av ulike slag. Dei åt det dei likte best, og dyrlækjar var det aldri bruk for.

Dersom kyrne kom tidleg åt seter’n att om kvelden, vart det støtt fint vêr dagen etter. Ville dei ikkje lyde når oss lokka, kunne du vera sikker på at det vart styggvêr.

Når røken utur pipun sto ende til vers, da var kjerringa blid, heitte det seg. det tykte eg var morosamt å leggje merke til. Det rauk i mange pipo på Sulseter’n den tida eg var budeie oppå der. Og som oftast sto røyken rett til vers.

Jo da. Men etter en sommer på setra, stappfull av spredt regn, arbeid og utgifter, dukker spørsmålet opp: I godt vær og i møte med gamle fotoalbum er det lett å bli rørt, men hvor lenge skal man holde minnene levende?

Er det noe poeng å knytte seg til et sted, en plass som denne – der det riktignok har skjedd betydningsfulle ting for en generasjon eller to siden, men som i dag mest av alt er upraktisk og full av oppgaver? Hvor lenge skal husene få stå? Hva skal vi med sentimentaliteten?

På nettstedet «Spør en biolog» lover naturvitenskapen å gi svar på det meste av det man lurer på. Så hva er de egentlig de evolusjonsmessige grunnene til at vi føler savn? Hvorfor er vi sentimentale – også i forhold til gamle fjøs?

Biologen svarer: Biologisk sett brukes følelser til å «belønne» nyttig atferd. Vi blir sultne for at vi skal huske å spise. Et enslig menneske i et evolusjonært perspektiv lå dårlig an. Selv i et moderne samfunn er det ikke helt kostnadsfritt å være fullstendig alene.

Er det derfor vi forsøker å holde fast i tiden – for å dempe følelsen av at vi står i dette alene?

Snorre skriver at Olav den Hellige en gang måtte overnatte på en seter i Valldalen på Sunnmøre, mens han rømte til Gardarike i 1029. Scenen er godt beskrevet, siden en underjordisk vette plutselig rømte seterbygningen og ga seg til å hyle avskremmeleg stygt ute på stølen, den natta da helgenkongen overnattet.

Lars Reinton, forfatteren bak «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell», besøkte selv stedet i 1948. Han sier at forholdene på stedet er «plent slik som Snorre så nøye, med riktige namn, skildrar dei, at ein må tru at han sjølv har vore på staden under studiferdene sine i Noreg i 1218». Det er med andre ord ikke mye som forandrer seg på setra i løpet av 730 år.

Kanskje er det her setra har sin funksjon, også for oss: Setra er en osteklokke, en boble, et sted utenfor de turbulente og omskiftelige tidene nede i bebyggelsen. Et sted med helt andre tidsfrister, helt andre linjer i treverket enn der nede.

Regnet har kommet og gått, dagen er allerede godt i gang og kaffen er drukket opp. Det er fortsatt nok av oppgaver å ta fatt på.

Margit Lykkjom, barnas oldemor, hadde ingen formell utdannelse utover grunnskolen. Budeia på Lykkjom-setra pleide å spøke med at hun var cand.jur.

Men hun visste at når kjerringkjørrbladet var på størrelse med et museøre, så var det på bergelig med mat til dyra oppe på setra. Hun kjente femten ulike værtegn og visste hvor kua kunne gå for å få i seg nødvendige mineraler.

Hun visste at når hun stilte seg opp for å lokke om kvelden, var det bare Lykkjoms-kua som letta på huggu og kom. Hun visste at man ikke skulle slå varmt vann på bakken, og hun visste når sommeren var over.

Buferdsdagen var støtt litt vemodig. Det var slik klår og fin luft om hausten. Fargane var så fine. Eg plukka ofte med med kjerringkjørr og andre planter heim. Eg likte godt å binde kransar med fargerike haustvekster i når det var gravøl etter folk ein kjende.

Høsten er fortsatt noen uker unna, men vi har likevel begynt å samle sammen byggematerialene og sette de vaklevorne campingstolene inn i det gamle fjøset igjen.

Det finnes en hverdag etter dette…

Og en ny sommer etter den igjen.

*
(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

 

Uro i småsko

In Artikler on 20/07/2015 at 20:30
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det finnes kortere veier til mindfulness enn å pusse opp gamle hus med småbarn i hælene.

Pappa skal bare ordne noe sammen med bestefar. Pappa skal bare hjelpe bestefar med noe. Nei, ikke hammeren. Legg hammeren tilbake. Du! Nei! NEEI!

Dagen er godt igang, men arbeidet på setra har bare så vidt startet. Rundt buksebeina våre herjer to små unger, rastløse og proppfulle av behov.

Planen for sommeren var å foreta en kraftig oppgradering av kjøkkenet i det gamle selshuset, men i den planen inngikk ikke langvarige leteaksjoner etter dinosaurer eller en innsats som konfliktløser som ville fått selv FNs fredsmeglere til å se ut som en gjeng slappfisker.

Et melkeglass velter.
En brødskive får et pålegg noen ba om, men ikke vil ha likevel.
En lurer på når vi skal hjem.
En hadde noe først.

Hvorfor fikk vi ikke gjort mer før vi fikk barn? Og hvordan fikk man i det hele tatt gjort noe som helst her oppe i gamledager?

Dagane på setra gjekk fort for både store og små. Ungane fiska i åa, passa kalvane den fyrste tida, “sette på kakkein” med mjøl og salt til kyrne og hjelpte til med anna småarbeid.

Det er barnas oldemor som forteller. De traff hverandre aldri, og livene deres kunne like gjerne utspilt seg på to ulike kontinenter, selv om bygningene rundt oss og plassen de står på er den samme.

Det er my godt å tenkje attende på. Sjøl om det var arbeid frå morgon til kvelds, både i ørken og i helgene, var alt arbeidet meiningsfullt. Oss var ein del av ein lang og viktig tradisjon .

Fritid og arbeidstid hekk liksom i hop. Det var aldri spørsmål om kor lang tid alt arbeidet tok, ein laut bruke den tida som trongst. Og heile familien, gjerne fleire generasjonar, arbeidde saman, fortalte barnas oldemor Margit Lykkjom til sønnen Anton, gjengitt i boka Fronsbygdin 2003.

Men gamle bygdebøker er noe ungene ikke ser ut til å interessere seg for riktig ennå. For dem er verden ny og full av skarpe, farlige sager og verktøy de jublende kan løpe avgårde med, mens de voksne står i gjen i bakgrunnen og brøler NEEI!

En eller annen gluping har kommet fram til at man mislykkes som forelder dersom man ikke ser barnet sitt hele tiden, hele dagen.

Når barnet henvender seg til den voksne, skal man vennlig slippe alt man har i hendene og svare: «Ja, kjære? Hva er det du vil fortelle meg?»

Slik var det ikke på setrene her i området tidligere. Det finnes en bunke bilder av akkurat det der, og jeg har sett dem: Ungene måtte være med og jobbe, og om høsten måtte de være med å gå ned fra fjellet, sammen med kyrne, på føttene.

Resten av tida fikk de prøve å finne på noe på egen hånd. Så merkelig det enn høres ut for dagens småbarnsforeldre.

«Barn som blir lagt merke til, lærer at det er fint å ha et mål» står det i en av bøkene nede på Nord-Fron bibliotek. Men kan det ikke også være noe å hente i å ikke bli lagt merke til, i hvert fall ikke hele døgnet?

«Det er ikke vanskelig å legge merke til barna våre. Det er rett og slett snakk om å ta seg tid til å være oppmerksom. Oppmerksomheten i seg selv nærer og trøster og stimulerer og oppmuntrer dem» skriver Dorothy Law Nolte og Rachel Harris i «Kunsten å oppdra barn» (2004).

Spørsmålet er om man må nære og trøste og stimulere og oppmuntre dem akkurat mens man legger nytt gulv?

En venninne skrev noe på Facebook, om at norske barn i skolealder ofte har lenger arbeidsuke enn arbeidsmiljølovens 40 timer skulle tilsi: I løpet av en vanlig uke har mange norske barn ikke mer enn 15 timer våken fritid, og det er før leksene er unnagjort.

«Noen syns det er rart at tallene på tenåringer med angst og depresjon øker, noen syns ME og fibromyalgi er tøys. Jeg syns vårt system er farlig.» skrev min Facebook-venn og lot tallene henge i lufta.

15 timer våken fritid. Det er vel omtrent hva ungene på setrene her oppe hadde i løpet av én god dag i gamle dager. Kanskje ikke når det skulle onnes og hesjes, riktignok, men likevel.

Det andre livet, derimot – det som finnes her og nå, der nede i bebyggelsen, på den andre siden av sommerferien – får visst bare trangere og trangere rammer. Og hvem vet hvor den kommer fra, denne uroen som vrimler mellom beina våre – om den stammer fra barn av en overstimulert tid, eller om unger alltid har vært sånn. Men uroen er med oss i kofferten, også opp hit.

Flere steder har man nå begynt å tilby mindfulness- og yogaworkshops for hele familien, der man sammen med fireåringen kan finne tilbake til sin opprinnelige ro. Helt gratis er det ikke, men muligens en god investering likevel.

Hva kan man si? I tidligere tider hadde man andre problemer.

Og andre svar.

 

For ungane var det stor stas å få besøk av hestefølgje. Det hendte det gjekk an å ri litt på dei rolegaste av hestane. Eg var sjølsagt redd, men ungane likte det godt.

 Oss var i grunnen priviligerte slik. Arbeidet vårt var heime, heimen vår var arbeidsplassen. Og arbeidet vårt fylte livet vårt på ein slik måte at arbeidet gav livet meining.

 

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Huggulaust

In Artikler on 14/07/2015 at 20:37
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Drømmen er å legge fra seg hjernen hjemme i ferien. Sånt får man ikke til uten større inngrep.

Et hestefølge går forbi gjerdet. På sitt beste er livet på Lykkjomsetra helt fantastisk på sommerdager som denne: Lukt av jord, mild bris gjennom høyt gras, varme fra tjærebredde husvegger, morgenbad i Sula, kafferast på steinhella. På bildene vi tar er det stort sett alltid slik.

Men det er ikke alltid vi tar bilde. Enkelte dager er motivene uskarpe.

Hva er det det pleier å stå i hyttebøkene? Noe om hvor deilig det er å slappe av. Nyte stillheten. Men hvor stille er det egentlig?

Ikke ta på gjerdet!
Nå er det noen som har ringt her. Skjult nummer.
Hvor er solbrillene hennes?
Er det ikke opptrekker her?
Var det ikke du som skulle ta med den?

I boka «Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv» (Spartacus forlag, 2014) skriver Bjørn Grinde at stress er en sammensatt tilstand, som grovt sett kan beskrives som en forstyrrelse i kroppens homøostase, eller likevekt.

Vi er født med en iboende fornøydhet over livet, skriver Grinde, men evolusjonsprosessen har utstyrt oss med en straffemodul som er lett å utløse. Fysiske smerter er den klassiske straffereaksjonen i hjernen (du får vondt i hånden når du holder den over åpen flamme, slik at du raskt skal trekke den til deg). I tillegg til fysisk smerte, deler også ut hjernen frykt og nedtrykthet av samme grunn. Problemet oppstår i møte med det moderne samfunnet, skriver Bjørn Grinde.

«Evolusjonsprosessen formet oss ikke med tanke på å nyte tilværelsen». Det er, skriver forfatteren, artens overlevelse det støtt har handlet om – ikke følelsen av å endelig kunne slappe av på hytta. Den voldsomme, kjemisk utløsningen som foregår i hjernen har mer for seg om du er et steinaldermenneske som står tvers overfor et stort rovdyr, enn om du sitter i en bilkø eller plutselig har glemt å svare på en mail.

Uten evnen til å føle stress, hadde vi dødd ut som art for lenge siden. Problemet er bare at vi ikke trenger de samme sterke alarmsystemene lenger. Vi bor i hus, ikke i huler.

Men stressa er vi fortsatt. I alle turistreklamene, i alle bolystkampanjene, er det denne straffemodulen i hjernen som slås av når folk flytter til Gudbrandsdalen og endelig kan puste med magen.

Legge beina på bordet. Nyte livet.

Alternativt: Kjøre inn på tunet på en gammel seter som har vært i familiens eie i hundrevis av år og endelig ta ferie.

I alle de brosjyrene, reklamefilmene og holdningskampanjene er derimot ikke familiens seter utstyrt med ekte hussopp. Og nå står svigerfar der og banner og røsker ut gamnmel isolasjon og det som virker som 14 kilo muselort fra veggen. Hva er det vi driver med? Hvordan kom vi på at vi skulle bruke sommeren på dette – og hva kommer det egentlig til å koste?

Stresset finner visst god næring i de fleste miljøer, så lenge luftingen er dårlig nok.

Hvor mye stress følte folk i høymiddelalderen? Sannsynligvis mer enn oss.

Avlingene kunne slå feil. Svenskene kunne komme. Det kunne komme pest og farkskap til gards. Og hvis vi klager over at det er mye å gjøre på jobben, kan man jo tenke seg hvordan det må ha vært å ha bankende, dundrende tannpine fem år i strekk. Eller løs mage helt fram til konfirmasjonsalderen.

«Uten mørket kan ikke det førindustrielle mennesket forstås» skriver den svenske forfatteren Peter Englund i et essay. Ikke bare gjorde den totale mangelen på kunstige lyskilder mørket langt mørkere den gangen. Mørket hadde også større kraft, det gikk svangert på en helt annen måte enn i dag.

Verden var et skremmende og uforutsigbart sted, særlig når man satt der i et mørke som var så ugjennomtrengelig og absolutt, på grensen til håndgripelig, at det for moderne mennesker nærmest er umulig å forestille seg det, skriver Englund.

Går vi fem generasjoner tilbake, hadde ei av budeiene som gikk her oppe for vane å alltid si «I Jesu namn» når hun gikk fra dyra om kvelden. Man kunne aldri vite hva som lurte der inne i fjøsmørket.

Men på 50- og 60-tallet? Da det var ku på hver en seter her oppe, og gamledågåverdn fortsatt levde i beste velgående – men denne gangen i den litt mer opplyst versjon? Da det ikke var riktig så lenge siden mine barns oldefar hadde hoppet i Kollen på treski og himmelen var blå og hesjene høye? Var de fornøyde? Det ser sånn ut på bildene.

Det var så triveleg å stå oppå hauga ved Litlgardsseter´n og lokke innover mot Vetlfjell og Avstjønn, eller innover mot Glupa. Anna og Marit stod der ofte au. Kyrne hørte forskjell på stemma og lokkinga vår, er eg heilt sikker på. Når eg lokka, var det berre Lykkjoms-kua som letta på huggu. Slik var det au når ho Anna og Marit lokka. Dyra kjende att både målet, melodien og namna.

I 2015 er det en annen melodi som strømmer utover setervollen.

Ikke ta på strømgjerdet, har jeg sagt!
Ikke leke med øksa!
Husket vi å låse verandadøra?
Jeg lurer på om det er noen fra jobben som prøver å få tak i meg.

Vi er en familie på fire, men det er arbeid nok for sju. Og vi er bare to som jobber. Håpet er bare at hjernens straffemodul snart kommer på at den kunne trengt et par avspaseringsdager, den også. Gått seg en tur. Tatt seg et bad.

Mulig det kommer.

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Voksensmerter

In Løse tråder on 13/05/2015 at 20:41
Foto: Aftenkampens red.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Jeg kunne like gjerne kjørt rett forbi. Latt dem leke der, midt i veien. Men jeg måtte stoppe og kjefte. Måtte irettesette. Først da jeg kom hjem innså jeg hva jeg hadde gjort.

Hvor gamle kan de ha vært? Fjorten? Femten? I hvert fall gamle nok til å vite at det ikke nødvendigvis er en gullidé å rigge opp en hel jævla hockeybane midt på en trafikkert vei. Det verste var at de så så suverene ut da jeg kom kjørende. Det så ut som de eide hele vegen.

Og det, mine venner, aktet jeg å fortelle dem at de ikke gjorde. At de faktisk burde passe seg for bilene. Resultatet var at en av dem spyttet etter bilen min, før jeg selv bråstoppet, hoppet ut og begynte å vifte med armene.

Hva vil det si å være en voksen? I våre dager handler det ikke lenger om å gå med hatt og sove middag. De voksne har blitt en diffus størrelse, et befolkningssegment i hvite sneakers som forsøker å høres ut som attenåringer mens de betjener et boliglån på størrelse med et lite, afrikansk land og ironisk snakker om «voksenpoeng».

Stasjonsvogn? Voksenpoeng.
Pensjonssparing? Voksenpoeng.
Krematorium? Ueeehm. Det stopper vel kanskje der.

Å være voksen handler for enkelte av oss mer om den plutselige følelsen av ansvar, ikke bare for seg selv, men også for omgivelsene. At man plutselig ser på seg selv som en representant for voksensamfunnet, alt i denne verden som regnes som alvorlig og oppbyggelig, en skikkelighetens ambassadør i en verden fylt til randen av rot, slurv og grøtrester.

Vi voksne har ingen store drømmer lenger. Vi ønsker bare at alle skal gjøre sitt, bidra på sin måte, følge de oppsatte regler, opprettholde et minimum av orden.

Høy musikk? Farlig ballspill? Spyttklyser på fortauet? Alt sammen representerer de samme kaoskreftene som vi voksne forsøker å demme opp for. Hver dag. Hver uke.

Dette er vår arbeidsinstruks: Uten oss faller sivilisasjonen.

Og jeg hadde jo rett: Det er ikke spesielt lurt å rigge seg til med en full hockeybane midt på en trafikkert vei.

Men hvem har sagt at bilene eier veien? Tilhører ikke veien like gjerne alle som bor rundt den, enten de er 1.30 eller 1.80 centimeter høye?

Jeg husker fortsatt campingplass-eieren i 1989, han som beskyldte broren min og meg for å sprenge kinaputter over hele området, helt uten å gidde å sjekke om vi faktisk hadde gjort det. Hvor urettferdig vi syntes det var.

Jeg husker lærere som brøt opp slåsskamper i skolegården og kjeftet på oss, helt uten å skjelne til hvem som faktisk hadde gjort hva og hvordan det hadde begynt.

Ingen voksne hadde funnet seg i å bli behandlet slik: Som del av en gruppe som allerede er stemplet som uansvarlig, uansett sak.

For meg tok det noen tiår å glemme hvordan det var å være der. Men bare et halvt sekund å bli den kjipe voksne jeg sjøl hadde møtt som barn.

Alt jeg trengte var å sette meg inn i en bil.
*
Først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen lørdag 9. mai 2015.

Frigjøringsdagen

In Løse tråder on 29/04/2015 at 21:05
Foto: Aftenkampens red.

Foto: Aftenkampens red.

Jeg forventer ikke lenger at noen blir imponert av å høre at jeg kan knytte mine egne sko, men likevel: Innimellom er det lett å glemme hvor mye vi faktisk har lært, de aller fleste av oss. Hvor nakne vi var da vi først kom hit.

Det er så mye vi skal kunne. Riktig dresskode, B-språk, betalingsfrister, forenklet selvangivelse, lukeparkering, oppbevaring av mat, kommunale søknadsprosesser, studieteknikk, håndhygiene, personlig økonomi, pussing av vinduer, avslag på jobbsøknader, vanning og luking, egne grenser, andres grenser, muntlig eksamen, ryggsvømming, vatring, fuging, listing, køkultur, algebra.

Listen over hva et menneske skal kunne er endeløs, og mesteparten rekker vi bare så vidt å lære oss før det er for sent.

Men enkelte ting. Enkelte ting.

Nå kan du det, nå kan du det,
jeg holder ikke nå
jeg stopper opp, du ruller vekk,
og himmelen er blå.

Der sykler du, du sykler nå!
Blant lavblokker og stein
i junisol, med vinglefart,
og tynne, brune bein.

Det er så mye vi skal være. Voksne, lekne, lydhøre, rolige, foresatte, svigersønner, fotballmødre, ansatte, tillitsvalgte, selvstendige, studiekamerater, borgere, velgere, opplyste, ansvarlige, naboer, medmennesker, selvsikre, ydmyke, ektefeller, medarbeidere, ryddige til rett tid. Mest av alt gjelder det å være fri.

Men blir noen av oss friere enn vi var i det øyeblikket da vi trillet av sted på egen hånd for første gang, med små føtter plantet på et par pedaler, vinglende gjennom vårkvelden?

Der ruller du så fint av sted
så svinger du, du klarer det
og smilet ditt er veldig bredt
alt ble med ett så veldig lett:

Det er vår og sol og tidlig kveld, og de asfalterte gatene i Fagstadlia er fulle av unger. Du kan se dem på trampolinene i nabolaget, eller lurende bak hushjørnene. Små føtter i lette sko springer over plassen og mellom parkerte biler.

Et fugletrekk passerer på himmelen, på veg nordover, til kontinentets lyseste kvelder. Kanskje ser de oss ikke, kanskje se de oss likevel: Her nede på bakken, der vi fyker bortover gata – far og datter, den ene jublende, den andre syklende.

Fra lufta ser det sikkert lite ut. Men her nede føles det som at hele verden har åpnet seg.

Diktet «Nå kan du det» er skrevet av Ingvild H. Rishøi, og er hentet fra samlingen«Pling i bollen – fine og ufine barnerim», Cappelen Damm forlag 2011.

Frigg

In Løse tråder on 08/04/2015 at 20:13

Foto: Sigurd Rage / Flickr.com

Det hadde snødd i seks uker, og folk hadde fått beskjed om å måke takene sine.

Under et kommunestyremøte gikk diskusjonen høyt om manglende brøyting, og etter møtet ble journalisten fra lokalavisa dratt til side av en av de frammøtte, en middelaldrende kvinne som kalte seg Frigg. Hun hadde store ting å fortelle, sa hun.

– Han hadde kanskje lagt merke til at det hadde snødd uvanlig mye på Innlandet denne vinteren, spurte hun. – At det mye var kaldere enn normalt?
– Er dette et nyhetstips? spurte journalisten. – For dette har vi skrevet om allerede, mener jeg?
– Nei, sa Frigg. – Nei nei nei. Det er noe på gang. Det kommer bare til å bli kaldere og kaldere framover, før det til slutt smeller.

Lokalavisjournalisten så spørrende på henne.

– Klimaendringene?
– Noe mye større, sa Frigg, og skulle til å si noe mer. Så beit hun seg i det, tok ytterjakka si og gikk ut av kommunestyresalen.

I et av nabodalførene hadde de nettopp måttet avbryte et stort hundekjøringsløp. En av løypekjørerne, en kar med 26 års erfaring, sa at han aldri tidligere hadde sett så ekstreme værforhold.

– Det er Ragnarok oppe på fjellet nå, hadde han sagt til lokalavisa.

Ordvalget fikk Frigg til å grøsse. Hun dro jakka tettere rundt seg og krysset vegen borte ved Kiwi. Det snødde tettere enn noen gang. Mannen hennes hadde vært lenge borte nå. Om Odin ikke kom hjem snart, kunne man jaggu begynne å lure.

Den natta våknet Frigg opp med et rykk. Hun hadde glidd inn og ut av en voldsom søvn, en søvn der hun var omgitt av brokker av drømmer og bilder hun ikke forsto.

Hester i trær.
Trær i brann.

Hun sto opp og gikk ned, kikket ut bak gardina i gangen, og så at bilen til Odin fortsatt var borte.

Så brygget hun seg en kopp te og logget seg inn på et av nettforumene hun pleide å bruke. Hvor mye var klokka nå, egentlig? Halv fire?

03.32.

Jeg vet at de fleste drømmer er tilfeldige, men jeg har noen som går igjen som jeg føler «ligger dypere» om jeg kan si det slik, og hadde likt om noen kunne prøve å tolke det, skreiv Frigg.

1. Når jeg går i drømmene mine sliter jeg alltid med å gå, som om det ene benet er kortere enn det andre. Jeg sliter skikkelig med å få det til å se normalt ut, og skjemmes over at alle rundt meg ser hvor rart jeg går.

2. Jeg drømmer ofte om store bølger, ofte nærmest tsunami hvor vi må rømme fra de store vannmassene.

3. Som ung klemte jeg en periode kviser, men i drømmene ender jeg ofte med å klemme ut alt innholde i enten fjeset, eller benet eller hvor enn på kroppen og får panikk.

Frigg stirret på skjermen. Hvorfor hadde hun skrevet alt dette? Hvorfor skulle hun begynne å trekke inn andre folk i dette her? Hun fikk lyst til å slette hele innlegget.

Dessuten var det ikke sant heller. Ikke halvparten av det. Drømmene hennes handlet verken om kviser eller merkelig ganglag.

Tvert imot var drømmene hennes fulle av kråker og ravner og hester som var hengt i trær, lydløst vaiende i vinden.

Drømmene hennes var fulle av skrikende barn som ble lagt i myra, som et siste offer til gudene – mens mørke skyer samlet seg ute på havet og søkte seg mot land.

Drømmene hennes var fulle av gressvoller gjenomtrukne av blod, de var fulle av ild og mørke og snø, snø som føyka seg oppover husveggene og aldri så ut til å stoppe, og en kulde som la verden øde.

Frigg lente seg framover igjen. La fingrene forsiktig på tastaturet, og prøvde å  finne tilbake igjen til der hun hadde vært.

4. I natt hadde jeg en rar drøm som skapte samme følelse som drømmene ovenfor, bare at da fant jeg en liten utvekst i neseboret mitt som jeg prøvde å dra ut, det var som en lang stilk som var festet inne i hjernen min, og den røk og jeg fikk panikk igjen.. Ja jeg er klar over at drømmene mine er veldig rare, men hadde satt pris på om noen kunne tolket en eller flere.  

Snart ville det komme et svar på innlegget hennes. Hun var ikke den eneste som satt søvnløs i natt.

Men i motsetning til alle de andre, hadde hun en grunn til det.

Hun kom aldri til å få sove lenger.
Hun visste hva som kom.

Heimdall

In Løse tråder on 30/03/2015 at 19:52

Foto: jechstra / Flickr.com

Heimdall sto det, øverst på arket. Ikke noe etternavn. Det var i det hele tatt var det en nokså mangelfull cv han presenterte – i tillegg til en litt merkelig, man må vel egentlig kunne si nokså dyster, jobbsøknad.

Men siden rekrutteringsfirmaet som hadde fått oppdraget med å innkalle folk til intervju, syntes det ville være pinlig å bare snakket med de to som faktisk var kvalifisert for jobben, bestemte de seg for å innkalle Heimdall på jobbintervju også. Bunken ble litt tjukkere på den måten, hele prosessen litt bedre.

Det første de la merke til da Heimdall kom inn i rommet og la fra seg sverdet, var (bortsett fra det at han hadde med sverd på jobbintervju) at tennene hans var lagd av gull.
– Fortell litt om deg selv, sa de.

– Hva vil dere høre? spurte Heimdall, og så seg rundt i rommet.
– Nei, hva som helst, egentlig, sa de. – Hva er det ved deg som gjør at du tror at du kan passe til denne jobben?
– Jeg trenger mindre søvn enn en fugl, sa Heimdall.

Det var det første han kom på. Han burde ikke sagt det. Men det var jo sant. Men han burde ikke sagt det.

– Noe annet? spurte rekrutteringsfolka.
– Altså, begynte Heimdall og prøvde å tenke på hva som var lurt å si på et jobbintervju.
– Jeg liker å jobbe i team. Jeg er positiv og liker å sette meg inn i nye oppgaver. Jeg er en type som ikke tar et nei for et nei.

De to fra rekrutteringsfirmaet så på hverandre.

– Det står her at du kan gå femti mil hver dag, og femti mil hver natt? sa den ene.
– Ja, sa Heimdall.
– Femti mil er veldig mye? sa den ene.
– Ja, det er kanskje det, jeg har aldri tenkt så mye på det, sa Heimdall.
– Det står også at du kan se hundre mil og at du har så god hørsel at du kan høre gresset gro på enga og ulla vokse på sauene? spurte den andre.
– Står det det? spurte Heimdall og lente seg framover.
– Altså, det er ikke noe jeg…det er ikke derfor jeg søkte på denne jobben. Jeg er bare tenkte jeg kunne ta det med, sa Heimdall og pekte på CV-en sin.
– Hva slags arbeidserfaring har du?

Heimdall lurte på hva de egentlig var ute etter. Hvor mye han egentlig skulle lette på sløret.

Om han skulle nevne at han hadde voktet Bifrost, broen mellom menneskenes verden og gudenes bolig, Åsgard, eller om han burde droppe det. Det hørtes liksom så pretensiøst ut.

Alt hørtes pretensiøst ut nå. Hvorfor i helsike hadde han skrevet i søknaden at han kunne se 100 mil? Hvem er det som er ute etter den typen egenskaper i dagens samfunn? Nå gjelder det å ha master, hadde de sagt på jobbsøkerkurset. Eller i det minste skaffe seg gode kunnskaper innenfor IKT.

Dessuten visste han ikke hvordan han skulle forholde seg til en eventuell framtidig arbeidsgiver. Han hadde jo allerede denne oppgaven i bakhånd, jobben med å blåse i Gjallarhornet og samle æsene til strid i Ragnarok. Det var jo han som skulle gjøre det. Hva om han var på seminar med nyjobben eller ble invitert med på ledersamling eller sommeravlsutning på jobben et eller annet, og så måtte han plutselig dra hjem og blåse i Gjallarhorn for å starte Ragnarok? Hva ville de tro om ham på jobben da?

– Vi kontakter deg, sa folka fra rekrutteringsfirmaet.
– Uansett bra å ha deg i bunken.

To dager senere ringte kontaktpersonen hans på NAV og lurte på hvordan det hadde gått med jobbsøkningen. Om han hadde husket det de hadde snakket om på møtet, dette med å prøve å gjøre et godt inntrykk og ikke gå for hardt ut, samtidig som man viste at man var engasjert og seriøs jobbsøker.

Hun lurte på om Heimdall hadde hatt en bra selvfølelse underveis i intervjuet, om det var noe der han kunne ta med seg videre og bygge på.

Det gjaldt å ikke miste håpet. Det gjaldt å ikke miste troen på at forandring er mulig, at alle er i stand til å endre sin egen situasjon.

Den kvelden satte Heimdall seg tungt i sofaen hjemme, åpnet en øl og ble sittende, uten å drikke, mens han så på et haiprogram på TV.

I motsetning til annen fisk, har haien omtrent ikke utviklet seg på et par hundre millioner år. Den holder seg til det den kan. En gammel og enkel, men dødelig, oppskrift.

Heimdall reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede, på den andre siden av E6-en, lå elva – svart og stur, under tjukk is, og ventet på å en dag få fosse fritt igjen.

Man kan ikke holde noe fast, som skal videre, tenkte Heimdall.

Ikke i lengden. Det går ikke.

Heimdall kikket opp på Gjallarhornet på veggen. På TV-en svømte haien rundt i mindre og mindre sirkler.

En dag snart nå, tenkte Heimdall, når jeg har brukt opp arbeidsavklaringspengene mine.

En dag snart nå.

Nanna

In Løse tråder on 20/03/2015 at 19:51
9328600711_8eb0b08794_o

Foto: Robyn Lee / Flickr.com

På venteværelset satt det tre andre kvinner, en av dem med en seks måneder gammel baby på fanget. De så bort på Nanna alle tre.Det var noe ved henne. Noe som tilsa at hun ikke hørte til her. Ikke her på legekontoret. Ikke her i bygda. Hun hadde, hva kan man kalle det. Hun hadde en helt annen. 

Hun hadde klasse.

Nanna merket godt at de så på henne. På sett og vis hadde hun blitt vant til det. Og hun visste hva det handlet om.

Det handlet ikke om at hun hadde klasse, det handlet ikke om at hun hadde stil. Det handlet bare om at hun gikk og bar på noe som var mer verdifullt enn noe av kvinnne her inne noen gang vil komme til å komme i nærheten av.

Hun gikk og bar på noe som lyste opp hele ansiktet hennes, og fikk ryggen hennes til å rette seg, enda så tungt det var: Det hun gikk og bar på, var en sorg, så ren og så stor, at den nærmest var umistelig. En sorg så perfekt, at den nærmest var en slags gave.

Et sorgbinderi.

Da de kom flyttende til kommunen, var det fortsatt mulig å leie filmer borte på bensinstasjonen. Hun hadde tatt på seg pelskåpen sin og gått dit og spurt om de hadde en film på DVD. La belle historie.

Nanna husket godt den filmen der. 1992. Béatrice Dalle i hovedrollen. Plutselig forelsker Béatrice Dalle seg i en mann som nettopp har mistet hele familien sin. – Det finnes ingenting så vakkert som en mann i sorg, sier hun.

Nanna kikket opp fra hendene sine. Legesekretæren akkurat hadde ropt navnet hennes. Nanna reiste seg sakte fra stolen og fulgte etter legesekretæren bortover korridoren.

Hun visste godt hva de sa om henne: At hjertet brast da hun så Balder bli lagt på båten i bålferden sin. At Hermod forgjeves hadde ridd til Hel for å overtale ham til å slippe Balder ut av dødsriket, og at Nanna hadde falt død om da hun skjønte at livet for alltid kom til å være uten Balder.

En dør åpnet seg.
– Doktor Majeed kan ta imot deg nå.

Sannheten var at hun ikke lenger husket hvordan Balder så ut. Hun prøvde og prøvde, men ansiktet hans ble bare mer utydelig for hver gang hun forsøkte å mane fram ansiktstrekkene hans.

Hva var det med Balder igjen, hva var det som var så fantastisk? Hun husket ikke fascinasjonen. Hun husket ikke en gang hvordan de hadde hatt det sammen, hva de egentlig hadde snakket om, den gangen for alle de årene siden.

Tvert imot hadde hele Balder begynt å irritere henne. Den poetiske, vakre Balder framsto plutselig som en litt spedlemmet sivilarbeider med lys stemme og riktige meninger. Nanna skulle ønske hun aldri hadde møtt ham. Aldri hadde måttet kaste bort livet sitt på å sørge over en mann hun ikke lenger kjente.

– Det står noe i journalen din om hjertet? spurte fastlegen.

– Snakket vi om dette sist?

Nanna sa ingenting, og så ned.

Sorgen var fullstendig oppskrytt. Den sugde fargene ut av alt rundt seg, og la virkeligheten, de levendes verden, øyeblikket her og nå, dødt.

Øde, øde, øde.

Hvem har råd til sånt?

Men hva skulle hun egentlig si til den irakiske legen? Han som satt der med det uutgrunnelige, triste blikket sitt og hørte like lite til på det lille stedet som henne?

At hun bare hadde hatt lyst til å se ham igjen?

– Jeg lurte en stund på om jeg var i ferd med å utvikle cøliaki, men jeg har slått det fra meg, sa Nanna.

Ikke var det sant heller. Det eneste hun hadde kjent i kroppen i det siste, var hvordan sorgen snudde på seg og fant en ny hvilestilling, der inne bak bringa. Der lå den, sorgen, som et foster, og sugde kreftene ut av henne.

Vokste og sov.
Sov og vokste.

Sorgen hadde blitt en del av henne for lengst, som noe innkapslet og rent, et innsekt fanget i en klump med rav, en sensommerdag på en strand for tusen år siden.

Hva hun skulle med den, hadde hun glemt.

– Det er i hvert fall ikke hjertet, sa Nanna. – Ikke denne gangen.
– Så…? begynte doktor Majeed.
– Nei, jeg ville høre med deg, da.
– Ja?
– Nei, jeg vet ikke. Tror du kanskje det er laktose jeg reagerer på?