aftenkampen

Archive for januar, 2015|Monthly archive page

Forsete

In Løse tråder on 28/01/2015 at 12:30
Foto: Joe St. Pierre / Flickr.com

Foto: Joe St. Pierre / Flickr.com

Etter å ha mottatt klager fra naboene i lang tid, rykket en tjenestemann fra lensmannskontoret ut til en adresse ved Baksidevegen, på den andre siden av dalen, høyt oppe i lia, på et sted der selv plogbilene kjører seg fast om vinteren.

På den angitte adressen fant politiet et sterkt opphisset festfølge, og restene av det som så ut som swingersparty som hadde gått fullstendig over styr.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Forsete, kom til plassen omtrent samtidig, eller like før. Han ble tilkalt av sin ikke helt nære slektning Frøy, som hadde arrangert partnerbyttekveld sammen med sin søster Frøya. Søskenparet hadde i likhet med Forsete nylig flyttet til bygda.

De øvrige parene som deltok på swingerskvelden var hjemmehørende i distriktet, og fikk lov til å returnere til sine bopæler etter en kort samtale med politiet.

Selv ble Forsete stående på tunet og se bilene til de andre swingerskveld-deltakerne forsvinne ut i den mørke vinterkvelden. Det var tjue minus, men fortsatt insisterte Frøya på å stå i døråpningen og røyke en av sine lange sigaretter, kun iført en tynn silkebadekåpe. Hun gjorde ingenting for å dekke seg til, verken for polititjenestemannen eller Forsete, og særlig ikke for broren sin, Frøy.

Tvert imot så det ut som hun nøt det: Hun så hvordan blikkene deres ble sugd mot kroppen hennes, halvt opplyst av en slarkete utelampe og det duse lyset fra månen, som akkurat hadde tittet opp bak grantoppene langs åskanten.

En gang hadde Forsete hatt et godt øye til Frøya. Mer enn bare et godt øye, faktisk. De hadde ligget sammen, eller noe som lignet veldig – en gang da de begge to fortsatt var veldig unge. Frøya hadde til slutt skjøvet ham fra seg og satt opp en rungende latter. «Dette er du ikke klar for ennå» hadde hun bare sagt, før hun reiste seg og gikk, mens Forsete ble liggende på ryggen i gresset og kjenner hjertet hamre og slå.

Men det begynte å bli lenge siden nå. Nå var ikke Frøya en gang en skygge av hva hun hadde vært den gangen. Nå hadde seksualiteten hennes fått noe så voldsomt over seg at den ble helt fremmed. Det var desperat, nærmest utrøstelig form for kåthet, nesten som den sangen han hadde hørt på radioen en gang han kom ut av en tunell nord for Øyer.

Fuck the pain away.

Spesielt ille hadde det blitt etter at Frøya hadde begynt å ha seg med broren sin, Frøy. Først hadde alle tenkt at de bare var ute etter sjokkeffekten, men etter hvert virket det faktisk som at verken Frøy eller Frøya lenger hadde øyne for andre enn hverandre. Det var som om verden ikke angikk dem. All energi gikk med til å stille sulten de hadde mellom beina.

Inne i stua sto Frøy i en pent brukt silkeboxershorts og prøvde å tørke opp alt sølet i skinnsofaen. Han løftet ikke en gang hodet da Forsete kom inn. «Gjør det du skal» sa han bare. Som om Forsete var en slags tjener, og bare hadde å gjøre som han fikk beskjed om.

Forsete hadde aldri forsonet seg med sitt lodd her i livet: Han var født inn i en dyrehage av en familie. En gjeng brølaper, skrytekopper og kåtsekker som stort sett ikke gjorde annet enn å slåss og pule. Hver gang måtte Forsete ut og ordne flokene.

Han var så vis og smart, mente de. Familien, også fjerne slektninger, brukte ham til å ordne forlik i alle saker. De mente det godt, men han følte seg bare ensom. Han fikk respekten deres, men heller ikke noe mer.

– Jeg kan ta over herfra, sa Forsete til lensmannsbetjenten.
– Problemet er, sa lensmannsbetjenten. – At enkelte av gjestene opplevde det som skjedde her i kveld som… hva skal vi si? Ikke helt frivillig?
– Hør her. Dette er privat eiendom, sa Forsete. – Det der blir rene påstander inntil det motsatte er bevist, uansett hva naboene måtte mene.
– Men jeg skulle gjerne tatt en prat med dem, sa polititjenestemannen.
– Da er vi to, sa Forsete. – Men du får smøre deg med tålmodighet.
– Spør om han har lyst til å bade, kom det fra Frøya.
– Gå på rommet ditt, Frøya, sa Forsete.

Forsete kastet et blikk inn i stua. Der satt Frøy med boxershortsen mellom knærne, mens han spiste ostepop fra en stor bolle midt på bordet og tok på seg selv. Han satt og så på et filmklipp av de tsjekkiske homofile tvillingbrødrene Milo og Elijah Peters, som dreiv og rævpulte hverandre på et kjøkkenbord.

De to kroppene deres var så like, man nesten kunne tro at de tilhørte en og samme organisme, at det ikke egentlig var incest som rullet over skjermen, men en eller annen veldig avansert form for onani.

Forsete skulle til å si noe, fremføre et argument, legge inn en protest, gjøre det han var god på: Tenke klart, på vegne av andre. I stedet festet han blikket på månen og den blåsvarte skogen bak huset.

Tvillingene på skjermen, der inne i huset.

–  Vel, hørte han seg selv si. – Jeg får heller overlate deg til huseierne.

Lensmannsbetjenten banket snøen av skoene.

– Skjønner du hva det betyr?
– Ja, sa lensmannsbetjenten.

Men hvem har du, Forsete? Hvem har du, da?

– Nei, sa Forsete. – Det skjønner du på ingen måte.

Advertisements

Høne

In Løse tråder on 20/01/2015 at 09:30
Jeg gikk innom Tistasenteret

Foto: Jechstra / Fickr.com

Den aller første sikre observasjonen vi har av Høne, kom i midten av januar.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Høne, bror til Bor og sønn av Bure, ble sett gående litt rundt på måfå, på det lokale kjøpesenteret, tirsdag 20. januar 2015.

Høne ble beskrevet som godt voksen med normalt utseende, ikke spesielt utadvent og nærmest litt uinteressert av de som rakk å snakke med ham. Ved siden av ham gikk en gammel mann med ett øye, som gjorde seg adskillig mer bemerket der han spaserte rundt på kjøpesenterområdet iført bredbremmet hatt og en lang stokk.

Noen trodde mannen i den store hatten hadde noe å gjøre med markedsføringen av den nye Hobbiten-filmen å gjøre. Mannen som gikk ved siden av, var det få som la merke til.

Høne var vant med å ha det slik. Og selv om han egentlig hatet å være med Odin, hadde det sine fordeler også: Odin gjorde alltid så mye ut av seg, tok så mye plass – til tross for at han alltid snakket om hvor god han var til å gli inn i ulike miljøer og hvor lur og allvitende han var. Høne hadde sagt det mange ganger, at de ikke hadde sjans til å gli in noe sted, så lenge Odin insisterte på å gå rundt med den dumme kjeppen sin og den digre filthatten han hadde lagt sin elsk på.

– Dessuten har du bare ett øye, sa Høne, det er ingen som snakker om det til deg face to face, men alle ser det jo. Det er det første folk legger merke til det, at du har skjært ut det ene øyet ditt.

Men Odin holdt på. Høne hadde vært for lenge i gamet til å bli irritert. Odin fikk holde på som han ville.

Det var ikke alle som visste det, at Odin faktisk ikke var så gam mel som han ville ha det til. Høne var faktisk onkelen hans, men hadde valgt en mye mer nøytral stil. Nå så han rundt seg. Bæreposer fulle av billige topper og menn som gikk med mobiltelefonene sine i små lærfutturaler i beltet. Den gamle ensomhetsfølelsen trengte seg på igjen, følelsen av å være omgitt av skrik og skrål, men likevel være helt alene i verden.

Odin gikk bort til et kafebord, der en mor og en elleveåring hadde rigget seg til med hver sin pepsi max og et skolebrød på deling. Mora så ikke opp fra det bleke lyset fra mobilen sin, før den gamle enøyde mannen plutselig sto der  og begynte å snakke i gåter igjen.

Fint du tale
og fager gjeve
vil gjerne ei gjente du vinne, sa Odin og slo ut med armene.

Elleveåringen så på ham uten å si noe. Det var de tristeste øynene Høne hadde sett. Det bodde ingen kraft i dette barnet, bare halvtygd gjærbakst.

Eit lite bu, begynte Odin.

– Odin, vi driter i det, sa Høne. Men Odin bare fortsatte:

Eit lite bu er betre enn inkje.
Heime er kvar mann herre, sa Odin og blunket lurt.

– Det er fra Håvamål. Jeg kan det utenat.

Høne hatet situasjoner som dette. Han så nemlig det Odin ikke så, nemlig at folk ikke brydde seg noe særlig lenger. Han hadde ikke skjønt hva de hadde her på kjøpesenteret å gjøre i det hele tatt, men Odin mente det ville være godt å komme seg litt ut blant folk. Det gjaldt å slappe av litt før Ragnarok, mente Odin, prøve å leve litt.

Nå sto han og trodde moren og barnet og de andre kafegjestene ikke sa noe RETT OG SLETT FORDI de hadde blitt så IMPONERT over å få selveste HØVDINGEN blant gudene på besøk. Sannheten var at de sto og lurte på hvem av dem det var som skulle tilkalle vekterne.

Et kvinnfolk kom gående forbi med utringet genser hvor det stod Paris, Je T’Aime. Ansiktet lå i dype furer bak et tjukt lag av pudder og sminke, lik en pose mel som akkurat hadde gått over ende i en godt brukt skinnsofa. Dama satte øynene i Høne mens hun gikk forbi, så kikket hun bort på Odin, og så tilbake på Høne igjen.

I dette livet nøyer alle seg med for altfor lite, tenkte Høne for seg selv i bilen på veg hjem. Han husket den gangen han og Odin og Lodur hadde gått ned til stranden og funnet to trestokker som de blåste liv i. Det var Lodur som hadde stått i spissen for det: Tømmerstokkene ble fylt med liv, de ble til to mennesker, de første menneskene i verden. Ask og Embla.

Så unge de hadde vært den gangen, både han og Odin og Lodur. Så mange planer de hadde hatt. Men fortsatt gikk altså menneskene rundt og surret det hele bort, og Odin hadde blitt en gammel og trist figur, full av eldgamle visdomsord som ingen gadd å høre på og ingen helt forstod lenger.

Og hvor var Lodur nå? Han var det ingen som hadde sett siden den dagen på stranda.

Odin blinket seg ut på en avkjøringsveg, og begynte på den svingete vegen hjemover. Det hadde begynt å bli mørkt nå. Mot frontlysene så de snøfillene fyke oppover i lufta idet den tunge bilkroppen stakk høl på nattemørket og dundret oppover i lia.

Å, du Høne, du Høne, tenkte Høne, hvor lenge skal du ha det slik? Hva skulle vi med alle disse menneskene vi lagde? Er det ikke lov å ønske seg noe mer enn Pepsi Max og tørt bakverk? Hvorfor var det vi satte i gang alt dette, igjen?

Odin derimot, så fornøyd ut. Ikke med verden. Men med at det var han som fikk lov til å være Odin i den.

Grannvar mann,
til gjestebod komin,
tegjer med andre talar.
Lyder med øyro
og med augo skodar,
veltenkt og fyri vàr, sa Odin og smilte. 

– Du Odin, sa Høne.
– Hold kjeft.

Ull

In Løse tråder on 10/01/2015 at 20:05
IMG_1418

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Egentlig hadde han ikke for vane å kjøre for fort. Eller i hvert fall ikke mye. Litt over fartsgrensa, sånn innimellom, så klart, men ingenting i nærheten av dette.

– Jeg tror du blir nødt til å ringe og få noen til å komme og hente deg, hadde fyren fra UP sagt.

Ull trykket på knappen og lukket vinduet, mens politimannen gikk tilbake til bilen for å hente blåseapparatet.

På en busslomme et sted langs baksidevegen sto den svarte Audien til Tor parkert med motoren i gang. Langsmed vegen var det langt mellom bolighusene, bare et og annet småbruk der det røyk fra pipene. Over dem sto skogen, blåsvart og stor og tyst. Nede på den andre siden av dalen kunne Ull se lysene fra bilene på E6. Hvorfor hadde ikke politiet stilt seg opp der nede i kveld? Hvorfor akkurat her oppe, hvor det aldri var folk? Nå måtte han plutselig begynne å ringe hjem og be Tor komme.

Stefaren Tor hadde aldri vært noen enkel mann å forstå seg på. På det forrige hjemstedet hadde alle hørt om Tor og det enorme sinnet hans.

En gang hadde han dratt ut for å fiske sammen med Hyme, en dum gammel jotne. Tor hadde dratt et av sine spesialnumre, kledd seg ut som en liten gutt, revet hodet av en okse for å bruke det som agn, og satt igang med å ro som faen, langt utpå sjøen, til den gamle jotnens forbauselse.

Derfra og ut gikk historien i fortfilm, slik alle historiene hans gjorde – dumme, rasende historier fulle av rastløshet: Ute på sjøen presterer Tor å få selveste Midgardsormen på kroken, men da jotnen får nok av Tors macho-stunt og kapper snøret hans slik at de ikke begge skulle gå under, blir Tor så forbannet at han dreper den gamle jotnen der og da, i båten, før han vasser rasende i land, rød og illsint og anpusten.

Det verste var at han var stolt av det han hadde gjort. Han elsket å høre andre fortelle om alle tingene han hadde gjort. Gud, som han elsket å høre om seg selv.

Så kom det store mørket. Årene hadde vært som en drøm for dem alle sammen, i en dykkerklokke, under vann.

Slik kunne det gjerne fortsatt for Ull sin del.

Men noe hadde plutselig begynt å skje, langt nord i verden. De gamle fjellene hadde begynt å røre på seg igjen. Jord og leire hadde begynt å komme sigende nedover bakkene. Trær knakk i to, havet var i ferd med å stige. Noen snakka om at dette var tegnene de trengte. Tegnene de hadde ventet på.

Og  Tor hadde fått ny jobb, det blei bestemt at de skulle flytte, andre i familien hadde allerede reist i forveien og flyttet de også – vekk fra kysten, innover i landet, og innstallert seg i et fraflyttet hus, under blåsvarte lier, i femogtjue minus.

Og nå sto han her, Ull, på et nytt hjemsted, med inndratt førerkort og hvert øyeblikk nå også en illsint stefar i den andre enden av telefonrøret.

En av de første helgene etter nyttår hadde de vært på hockeykamp sammen. Det var viktig at far og sønn gjorde ting sammen, sjøl om Tor forsåvidt ikke var faren hans og aldri kom til å bli det sammen. Men Ull tenkte for all del, en hockeykamp går det vel an å gå på, hvis det er så viktig.

Men da de kom fram, hadde ikke Tor penger til billettene. Stesønnen ble nødt til å betale, mens Tor prøvde å være morsom ved å skjelle ut folka i billettluka og si at han ikke gadd å betale for å gå og se på en homoidrett som ishockey. Tøffe dueller? Hadde de i det hele tatt hadde hørt om Midgardsormen !? Var det noen i denne forbanna ishockeyhallen som noen gang kjent tarmene tømme seg og dødsangsten gå gjennom kroppen som en oppkastrie?

* ?

Neida, sa Tor, neida, slapp av, jeg bare tuller med dere. Ikke se så fornærmet ut nå da.

He he?

I lokalavisa hadde det stått at kveldens forestilling var et «hatoppgjør», men hockeykampen ble i stedet en gedigen nedtur:

Allerede etter tre minutter og 58 sekunder var kveldens første slåsskamp igang nede på isen, spillerne kastet hanskene og prøvde høfligst å dra igang det hatoppgjøret alle hadde blitt lovet, men slagene de tildelte hverandre var nærmest likegyldige.

Det plutselige blaffet av vold der nede på isen hadde noe koreografert og liksom fraværende over seg, som rituale på linje med håndhilsing eller damenes tale.

– Jævla feiginger, ropte Tor. – Dere aner ikke hva et hatoppgjør er for noe.

Så forsvant han inn på dass og kom tilbake først godt uti tredje periode. Da var han til gjengjeld dørgende full, og pissa på seg idet han satte seg ned på setet.

Det var Ull som ble nødt til å kjøre hjem. En og en halv time tok det, først langs E6-en i tett snødriv, og deretter oppover liene på baksida av den mørke, breie dalen.

Det var slik han alltid hadde reddet seg inn: Ved å være mer voksen enn sin egen stefar. Å være den som hjalp ham av med klærne og i seng, mens mora sto takknemlig og skamfull og så på.

Tor hadde alltid oppført seg som en bortskjemt drittunge. Men han hadde aldri lagt en hånd på guttungen. Gutten hadde alltid hatt for mye på ham. Nå kom balansen til å snu seg til Tors fordel igjen.

Politimannen fra UP gjorde tegn til at Ull skulle åpne vinduet igjen.

– Har du legitimasjon på deg?

– Nei, sa Ull.

– Hva heter du?

– Tor, sa Ull, og satte bilen i gir.

Lokaler til leie

In Løse tråder on 06/01/2015 at 21:35
Foto: Aftenkampens redaksjon

FOTO: Aftenkampens red.

Kan du hugse kiosken i sentrum
No er den stengt for godt

Ordene tilhører Stein Torleif Bjella, og de ramler ut av høyttalerne i bilen, idet jeg kjører bortover Håkon Håkonsons veg i retning Olympiaparken, og passerer Randgårdsbua på venstre hånd.

Kiosken står der fortsatt, etter alle disse årene, men gardinene er trukket for og har vært det i en hel barndom allerede.

Det var i dette området lektor Fjord endte med å bosette seg, på slutten av Dag Solstads klassiske Lillehammer-fortelling «Roman 1987». Det var også i dette området jeg pleide å sykle rundt, omtrent på samme tidspunkt. Hit kom vi for å pante flasker og spise Mr. Freeze utenfor kiosken. Hit kom vi for å lese hva jentene hadde skrevet med kritt på asfalten, og for å planlegge hvilke band vi skulle spille i når vi ble store, og hva de skulle hete.

Sentimentalitet har lite for seg, og tiden vi hadde, har gått. Egentlig skulle det vært skuddpremie på menn i 30-årene som drømmer seg tilbake: Tiden vi lever i nå, er langt mer interessant enn den vi levde i da, og livet som voksen er tusen ganger rikere enn kveldene med Mr. Freeze og dårlig formulerte framtidsønsker.

Likevel er det noe som er borte. Noe vesentlig, mistenker jeg. Jeg tror det handler om historier, alt som den gangen bandt oss til stedet. Ikke det at vi noensinne tenkte over det mens det stod på, men den lile nabolagskiosken vår, Randgårdsbua, hadde nok flere funksjoner utover å selge saftis og siste nummer av Okej. I ettertid ser jeg at kiosken var fortellingen som knyttet hele nabolaget sammen. Nå, derimot, ser jeg bare et par gjentrukne gardiner.

En gang var norske småbyer fulle av slike kiosker. Nabolagene var faktisk mulig å skille skarpt fra hverandre.

Ikke bare det, byene var også ulike: Her ble det med stolthet servert øl fra haltende bryggerier og pinneis fra egne isfabrikker, mens man kunne man legge badetøyet i en plastpose fra den lokale matbutikkjeden og sykle innom kiosken på vei hjem. Det er ikke sikkert det var like bra, alt som ble servert – men man merket i hvert fall hvor man hadde kommet.

Hvert by trenger sin egen sang, hvert sted sin egen signatur. I stedet ender vi opp med at det er den samme fortellingen, den samme sangen, som lyder overalt. Byene våre fylles opp av Seven Eleven-kiosker og identiske varehus. Til og med når en by skal slå på stortromma og anlegge en litt påkostet gågate med kantstein og benker, ser det ut til at det skjer fra den samme masseproduserte løsningen man har blitt forelagt i toogførti andre norske småbyer allerede. Etter hvert er det bare en by vi sitter igjen med, en by som gjentar seg over hele landet.

På anlegget i bilen gjør Stein Torleif Bjella seg ferdig med sangen sin, mens vindusviskerne koster bort de siste snøfillene fra frontruta. Jeg er nede i sentrum nå. Folketomme gater der snøen laver ned og det nye året gjør seg klar til å ta fatt.

Ledige lokaler. Lokaler til leie.

Man skal passe seg for å svartmale. Denne byen har alle muligheter, det er en grunn til at jeg har kommet tilbake. Men av og til tenker jeg på hvor lite vi kjente til – av både rikdom og nedgang –  der vi satt foran Randgårdsbua og slurpet i oss hver vår Mr. Freeze, en gang på begynnelsen av 90-tallet.

Hva skal vi leve av etter oljen? Vi skal bli franchisetakere, ser det ut til. Det er i hvert fall lite fabrikkpiper å se på meglernes salgsprospekter nå for tiden. I takt med nedbyggingen av norsk industri har derimot fabrikktomter og havneområder i småbyer landet over blitt byggegrunn for et hundretalls identiske kasser i stål og glass, fulle av nøkkelklare leiligheter for AFP-beslåtte sekstiåttere som er lei av å måke snø, og dessuten planlegger å bruke pensjonisttilværelsen på storbyferier og trekking i Malaysia.

Slik er det også på den gamle bryggeritomta i min hjemby. Klangen fra verkstedene har for lengst blitt erstattet av suset fra tusen flatskjermer, mens mennesker går til og fra sine opplyste kjøkken der inne i kassene sine.

Fra et lavt skydekke faller snø atter over småbyen. Kiosken er lagt ned, men matbutikkene er oppe til 23. Det er på tide å kjøre hjem.

Første gang publisert på forlagsliv.no 3. februar 2014.