aftenkampen

Høne

In Løse tråder on 20/01/2015 at 09:30
Jeg gikk innom Tistasenteret

Foto: Jechstra / Fickr.com

Den aller første sikre observasjonen vi har av Høne, kom i midten av januar.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Høne, bror til Bor og sønn av Bure, ble sett gående litt rundt på måfå, på det lokale kjøpesenteret, tirsdag 20. januar 2015.

Høne ble beskrevet som godt voksen med normalt utseende, ikke spesielt utadvent og nærmest litt uinteressert av de som rakk å snakke med ham. Ved siden av ham gikk en gammel mann med ett øye, som gjorde seg adskillig mer bemerket der han spaserte rundt på kjøpesenterområdet iført bredbremmet hatt og en lang stokk.

Noen trodde mannen i den store hatten hadde noe å gjøre med markedsføringen av den nye Hobbiten-filmen å gjøre. Mannen som gikk ved siden av, var det få som la merke til.

Høne var vant med å ha det slik. Og selv om han egentlig hatet å være med Odin, hadde det sine fordeler også: Odin gjorde alltid så mye ut av seg, tok så mye plass – til tross for at han alltid snakket om hvor god han var til å gli inn i ulike miljøer og hvor lur og allvitende han var. Høne hadde sagt det mange ganger, at de ikke hadde sjans til å gli in noe sted, så lenge Odin insisterte på å gå rundt med den dumme kjeppen sin og den digre filthatten han hadde lagt sin elsk på.

– Dessuten har du bare ett øye, sa Høne, det er ingen som snakker om det til deg face to face, men alle ser det jo. Det er det første folk legger merke til det, at du har skjært ut det ene øyet ditt.

Men Odin holdt på. Høne hadde vært for lenge i gamet til å bli irritert. Odin fikk holde på som han ville.

Det var ikke alle som visste det, at Odin faktisk ikke var så gam mel som han ville ha det til. Høne var faktisk onkelen hans, men hadde valgt en mye mer nøytral stil. Nå så han rundt seg. Bæreposer fulle av billige topper og menn som gikk med mobiltelefonene sine i små lærfutturaler i beltet. Den gamle ensomhetsfølelsen trengte seg på igjen, følelsen av å være omgitt av skrik og skrål, men likevel være helt alene i verden.

Odin gikk bort til et kafebord, der en mor og en elleveåring hadde rigget seg til med hver sin pepsi max og et skolebrød på deling. Mora så ikke opp fra det bleke lyset fra mobilen sin, før den gamle enøyde mannen plutselig sto der  og begynte å snakke i gåter igjen.

Fint du tale
og fager gjeve
vil gjerne ei gjente du vinne, sa Odin og slo ut med armene.

Elleveåringen så på ham uten å si noe. Det var de tristeste øynene Høne hadde sett. Det bodde ingen kraft i dette barnet, bare halvtygd gjærbakst.

Eit lite bu, begynte Odin.

– Odin, vi driter i det, sa Høne. Men Odin bare fortsatte:

Eit lite bu er betre enn inkje.
Heime er kvar mann herre, sa Odin og blunket lurt.

– Det er fra Håvamål. Jeg kan det utenat.

Høne hatet situasjoner som dette. Han så nemlig det Odin ikke så, nemlig at folk ikke brydde seg noe særlig lenger. Han hadde ikke skjønt hva de hadde her på kjøpesenteret å gjøre i det hele tatt, men Odin mente det ville være godt å komme seg litt ut blant folk. Det gjaldt å slappe av litt før Ragnarok, mente Odin, prøve å leve litt.

Nå sto han og trodde moren og barnet og de andre kafegjestene ikke sa noe RETT OG SLETT FORDI de hadde blitt så IMPONERT over å få selveste HØVDINGEN blant gudene på besøk. Sannheten var at de sto og lurte på hvem av dem det var som skulle tilkalle vekterne.

Et kvinnfolk kom gående forbi med utringet genser hvor det stod Paris, Je T’Aime. Ansiktet lå i dype furer bak et tjukt lag av pudder og sminke, lik en pose mel som akkurat hadde gått over ende i en godt brukt skinnsofa. Dama satte øynene i Høne mens hun gikk forbi, så kikket hun bort på Odin, og så tilbake på Høne igjen.

I dette livet nøyer alle seg med for altfor lite, tenkte Høne for seg selv i bilen på veg hjem. Han husket den gangen han og Odin og Lodur hadde gått ned til stranden og funnet to trestokker som de blåste liv i. Det var Lodur som hadde stått i spissen for det: Tømmerstokkene ble fylt med liv, de ble til to mennesker, de første menneskene i verden. Ask og Embla.

Så unge de hadde vært den gangen, både han og Odin og Lodur. Så mange planer de hadde hatt. Men fortsatt gikk altså menneskene rundt og surret det hele bort, og Odin hadde blitt en gammel og trist figur, full av eldgamle visdomsord som ingen gadd å høre på og ingen helt forstod lenger.

Og hvor var Lodur nå? Han var det ingen som hadde sett siden den dagen på stranda.

Odin blinket seg ut på en avkjøringsveg, og begynte på den svingete vegen hjemover. Det hadde begynt å bli mørkt nå. Mot frontlysene så de snøfillene fyke oppover i lufta idet den tunge bilkroppen stakk høl på nattemørket og dundret oppover i lia.

Å, du Høne, du Høne, tenkte Høne, hvor lenge skal du ha det slik? Hva skulle vi med alle disse menneskene vi lagde? Er det ikke lov å ønske seg noe mer enn Pepsi Max og tørt bakverk? Hvorfor var det vi satte i gang alt dette, igjen?

Odin derimot, så fornøyd ut. Ikke med verden. Men med at det var han som fikk lov til å være Odin i den.

Grannvar mann,
til gjestebod komin,
tegjer med andre talar.
Lyder med øyro
og med augo skodar,
veltenkt og fyri vàr, sa Odin og smilte. 

– Du Odin, sa Høne.
– Hold kjeft.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: