Forsete

Foto: Joe St. Pierre / Flickr.com

Etter å ha mottatt klager fra naboene i lang tid, rykket en tjenestemann fra lensmannskontoret ut til en adresse ved Baksidevegen, på den andre siden av dalen, høyt oppe i lia, på et sted der selv plogbilene kjører seg fast om vinteren.

På den angitte adressen fant politiet et sterkt opphisset festfølge, og restene av det som så ut som swingersparty som hadde gått fullstendig over styr.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Forsete, kom til plassen omtrent samtidig, eller like før. Han ble tilkalt av sin ikke helt nære slektning Frøy, som hadde arrangert partnerbyttekveld sammen med sin søster Frøya. Søskenparet hadde i likhet med Forsete nylig flyttet til bygda.

De øvrige parene som deltok på swingerskvelden var hjemmehørende i distriktet, og fikk lov til å returnere til sine bopæler etter en kort samtale med politiet.

Selv ble Forsete stående på tunet og se bilene til de andre swingerskveld-deltakerne forsvinne ut i den mørke vinterkvelden. Det var tjue minus, men fortsatt insisterte Frøya på å stå i døråpningen og røyke en av sine lange sigaretter, kun iført en tynn silkebadekåpe. Hun gjorde ingenting for å dekke seg til, verken for polititjenestemannen eller Forsete, og særlig ikke for broren sin, Frøy.

Tvert imot så det ut som hun nøt det: Hun så hvordan blikkene deres ble sugd mot kroppen hennes, halvt opplyst av en slarkete utelampe og det duse lyset fra månen, som akkurat hadde tittet opp bak grantoppene langs åskanten.

En gang hadde Forsete hatt et godt øye til Frøya. Mer enn bare et godt øye, faktisk. De hadde ligget sammen, eller noe som lignet veldig – en gang da de begge to fortsatt var veldig unge. Frøya hadde til slutt skjøvet ham fra seg og satt opp en rungende latter. «Dette er du ikke klar for ennå» hadde hun bare sagt, før hun reiste seg og gikk, mens Forsete ble liggende på ryggen i gresset og kjenner hjertet hamre og slå.

Men det begynte å bli lenge siden nå. Nå var ikke Frøya en gang en skygge av hva hun hadde vært den gangen. Nå hadde seksualiteten hennes fått noe så voldsomt over seg at den ble helt fremmed. Det var desperat, nærmest utrøstelig form for kåthet, nesten som den sangen han hadde hørt på radioen en gang han kom ut av en tunell nord for Øyer.

Fuck the pain away.

Spesielt ille hadde det blitt etter at Frøya hadde begynt å ha seg med broren sin, Frøy. Først hadde alle tenkt at de bare var ute etter sjokkeffekten, men etter hvert virket det faktisk som at verken Frøy eller Frøya lenger hadde øyne for andre enn hverandre. Det var som om verden ikke angikk dem. All energi gikk med til å stille sulten de hadde mellom beina.

Inne i stua sto Frøy i en pent brukt silkeboxershorts og prøvde å tørke opp alt sølet i skinnsofaen. Han løftet ikke en gang hodet da Forsete kom inn. «Gjør det du skal» sa han bare. Som om Forsete var en slags tjener, og bare hadde å gjøre som han fikk beskjed om.

Forsete hadde aldri forsonet seg med sitt lodd her i livet: Han var født inn i en dyrehage av en familie. En gjeng brølaper, skrytekopper og kåtsekker som stort sett ikke gjorde annet enn å slåss og pule. Hver gang måtte Forsete ut og ordne flokene.

Han var så vis og smart, mente de. Familien, også fjerne slektninger, brukte ham til å ordne forlik i alle saker. De mente det godt, men han følte seg bare ensom. Han fikk respekten deres, men heller ikke noe mer.

– Jeg kan ta over herfra, sa Forsete til lensmannsbetjenten.
– Problemet er, sa lensmannsbetjenten. – At enkelte av gjestene opplevde det som skjedde her i kveld som… hva skal vi si? Ikke helt frivillig?
– Hør her. Dette er privat eiendom, sa Forsete. – Det der blir rene påstander inntil det motsatte er bevist, uansett hva naboene måtte mene.
– Men jeg skulle gjerne tatt en prat med dem, sa polititjenestemannen.
– Da er vi to, sa Forsete. – Men du får smøre deg med tålmodighet.
– Spør om han har lyst til å bade, kom det fra Frøya.
– Gå på rommet ditt, Frøya, sa Forsete.

Forsete kastet et blikk inn i stua. Der satt Frøy med boxershortsen mellom knærne, mens han spiste ostepop fra en stor bolle midt på bordet og tok på seg selv. Han satt og så på et filmklipp av de tsjekkiske homofile tvillingbrødrene Milo og Elijah Peters, som dreiv og rævpulte hverandre på et kjøkkenbord.

De to kroppene deres var så like, man nesten kunne tro at de tilhørte en og samme organisme, at det ikke egentlig var incest som rullet over skjermen, men en eller annen veldig avansert form for onani.

Forsete skulle til å si noe, fremføre et argument, legge inn en protest, gjøre det han var god på: Tenke klart, på vegne av andre. I stedet festet han blikket på månen og den blåsvarte skogen bak huset.

Tvillingene på skjermen, der inne i huset.

–  Vel, hørte han seg selv si. – Jeg får heller overlate deg til huseierne.

Lensmannsbetjenten banket snøen av skoene.

– Skjønner du hva det betyr?
– Ja, sa lensmannsbetjenten.

Men hvem har du, Forsete? Hvem har du, da?

– Nei, sa Forsete. – Det skjønner du på ingen måte.