aftenkampen

Archive for mars, 2015|Monthly archive page

Heimdall

In Løse tråder on 30/03/2015 at 19:52

Foto: jechstra / Flickr.com

Heimdall sto det, øverst på arket. Ikke noe etternavn. Det var i det hele tatt var det en nokså mangelfull cv han presenterte – i tillegg til en litt merkelig, man må vel egentlig kunne si nokså dyster, jobbsøknad.

Men siden rekrutteringsfirmaet som hadde fått oppdraget med å innkalle folk til intervju, syntes det ville være pinlig å bare snakket med de to som faktisk var kvalifisert for jobben, bestemte de seg for å innkalle Heimdall på jobbintervju også. Bunken ble litt tjukkere på den måten, hele prosessen litt bedre.

Det første de la merke til da Heimdall kom inn i rommet og la fra seg sverdet, var (bortsett fra det at han hadde med sverd på jobbintervju) at tennene hans var lagd av gull.
– Fortell litt om deg selv, sa de.

– Hva vil dere høre? spurte Heimdall, og så seg rundt i rommet.
– Nei, hva som helst, egentlig, sa de. – Hva er det ved deg som gjør at du tror at du kan passe til denne jobben?
– Jeg trenger mindre søvn enn en fugl, sa Heimdall.

Det var det første han kom på. Han burde ikke sagt det. Men det var jo sant. Men han burde ikke sagt det.

– Noe annet? spurte rekrutteringsfolka.
– Altså, begynte Heimdall og prøvde å tenke på hva som var lurt å si på et jobbintervju.
– Jeg liker å jobbe i team. Jeg er positiv og liker å sette meg inn i nye oppgaver. Jeg er en type som ikke tar et nei for et nei.

De to fra rekrutteringsfirmaet så på hverandre.

– Det står her at du kan gå femti mil hver dag, og femti mil hver natt? sa den ene.
– Ja, sa Heimdall.
– Femti mil er veldig mye? sa den ene.
– Ja, det er kanskje det, jeg har aldri tenkt så mye på det, sa Heimdall.
– Det står også at du kan se hundre mil og at du har så god hørsel at du kan høre gresset gro på enga og ulla vokse på sauene? spurte den andre.
– Står det det? spurte Heimdall og lente seg framover.
– Altså, det er ikke noe jeg…det er ikke derfor jeg søkte på denne jobben. Jeg er bare tenkte jeg kunne ta det med, sa Heimdall og pekte på CV-en sin.
– Hva slags arbeidserfaring har du?

Heimdall lurte på hva de egentlig var ute etter. Hvor mye han egentlig skulle lette på sløret.

Om han skulle nevne at han hadde voktet Bifrost, broen mellom menneskenes verden og gudenes bolig, Åsgard, eller om han burde droppe det. Det hørtes liksom så pretensiøst ut.

Alt hørtes pretensiøst ut nå. Hvorfor i helsike hadde han skrevet i søknaden at han kunne se 100 mil? Hvem er det som er ute etter den typen egenskaper i dagens samfunn? Nå gjelder det å ha master, hadde de sagt på jobbsøkerkurset. Eller i det minste skaffe seg gode kunnskaper innenfor IKT.

Dessuten visste han ikke hvordan han skulle forholde seg til en eventuell framtidig arbeidsgiver. Han hadde jo allerede denne oppgaven i bakhånd, jobben med å blåse i Gjallarhornet og samle æsene til strid i Ragnarok. Det var jo han som skulle gjøre det. Hva om han var på seminar med nyjobben eller ble invitert med på ledersamling eller sommeravlsutning på jobben et eller annet, og så måtte han plutselig dra hjem og blåse i Gjallarhorn for å starte Ragnarok? Hva ville de tro om ham på jobben da?

– Vi kontakter deg, sa folka fra rekrutteringsfirmaet.
– Uansett bra å ha deg i bunken.

To dager senere ringte kontaktpersonen hans på NAV og lurte på hvordan det hadde gått med jobbsøkningen. Om han hadde husket det de hadde snakket om på møtet, dette med å prøve å gjøre et godt inntrykk og ikke gå for hardt ut, samtidig som man viste at man var engasjert og seriøs jobbsøker.

Hun lurte på om Heimdall hadde hatt en bra selvfølelse underveis i intervjuet, om det var noe der han kunne ta med seg videre og bygge på.

Det gjaldt å ikke miste håpet. Det gjaldt å ikke miste troen på at forandring er mulig, at alle er i stand til å endre sin egen situasjon.

Den kvelden satte Heimdall seg tungt i sofaen hjemme, åpnet en øl og ble sittende, uten å drikke, mens han så på et haiprogram på TV.

I motsetning til annen fisk, har haien omtrent ikke utviklet seg på et par hundre millioner år. Den holder seg til det den kan. En gammel og enkel, men dødelig, oppskrift.

Heimdall reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede, på den andre siden av E6-en, lå elva – svart og stur, under tjukk is, og ventet på å en dag få fosse fritt igjen.

Man kan ikke holde noe fast, som skal videre, tenkte Heimdall.

Ikke i lengden. Det går ikke.

Heimdall kikket opp på Gjallarhornet på veggen. På TV-en svømte haien rundt i mindre og mindre sirkler.

En dag snart nå, tenkte Heimdall, når jeg har brukt opp arbeidsavklaringspengene mine.

En dag snart nå.

Nanna

In Løse tråder on 20/03/2015 at 19:51
9328600711_8eb0b08794_o

Foto: Robyn Lee / Flickr.com

På venteværelset satt det tre andre kvinner, en av dem med en seks måneder gammel baby på fanget. De så bort på Nanna alle tre.Det var noe ved henne. Noe som tilsa at hun ikke hørte til her. Ikke her på legekontoret. Ikke her i bygda. Hun hadde, hva kan man kalle det. Hun hadde en helt annen. 

Hun hadde klasse.

Nanna merket godt at de så på henne. På sett og vis hadde hun blitt vant til det. Og hun visste hva det handlet om.

Det handlet ikke om at hun hadde klasse, det handlet ikke om at hun hadde stil. Det handlet bare om at hun gikk og bar på noe som var mer verdifullt enn noe av kvinnne her inne noen gang vil komme til å komme i nærheten av.

Hun gikk og bar på noe som lyste opp hele ansiktet hennes, og fikk ryggen hennes til å rette seg, enda så tungt det var: Det hun gikk og bar på, var en sorg, så ren og så stor, at den nærmest var umistelig. En sorg så perfekt, at den nærmest var en slags gave.

Et sorgbinderi.

Da de kom flyttende til kommunen, var det fortsatt mulig å leie filmer borte på bensinstasjonen. Hun hadde tatt på seg pelskåpen sin og gått dit og spurt om de hadde en film på DVD. La belle historie.

Nanna husket godt den filmen der. 1992. Béatrice Dalle i hovedrollen. Plutselig forelsker Béatrice Dalle seg i en mann som nettopp har mistet hele familien sin. – Det finnes ingenting så vakkert som en mann i sorg, sier hun.

Nanna kikket opp fra hendene sine. Legesekretæren akkurat hadde ropt navnet hennes. Nanna reiste seg sakte fra stolen og fulgte etter legesekretæren bortover korridoren.

Hun visste godt hva de sa om henne: At hjertet brast da hun så Balder bli lagt på båten i bålferden sin. At Hermod forgjeves hadde ridd til Hel for å overtale ham til å slippe Balder ut av dødsriket, og at Nanna hadde falt død om da hun skjønte at livet for alltid kom til å være uten Balder.

En dør åpnet seg.
– Doktor Majeed kan ta imot deg nå.

Sannheten var at hun ikke lenger husket hvordan Balder så ut. Hun prøvde og prøvde, men ansiktet hans ble bare mer utydelig for hver gang hun forsøkte å mane fram ansiktstrekkene hans.

Hva var det med Balder igjen, hva var det som var så fantastisk? Hun husket ikke fascinasjonen. Hun husket ikke en gang hvordan de hadde hatt det sammen, hva de egentlig hadde snakket om, den gangen for alle de årene siden.

Tvert imot hadde hele Balder begynt å irritere henne. Den poetiske, vakre Balder framsto plutselig som en litt spedlemmet sivilarbeider med lys stemme og riktige meninger. Nanna skulle ønske hun aldri hadde møtt ham. Aldri hadde måttet kaste bort livet sitt på å sørge over en mann hun ikke lenger kjente.

– Det står noe i journalen din om hjertet? spurte fastlegen.

– Snakket vi om dette sist?

Nanna sa ingenting, og så ned.

Sorgen var fullstendig oppskrytt. Den sugde fargene ut av alt rundt seg, og la virkeligheten, de levendes verden, øyeblikket her og nå, dødt.

Øde, øde, øde.

Hvem har råd til sånt?

Men hva skulle hun egentlig si til den irakiske legen? Han som satt der med det uutgrunnelige, triste blikket sitt og hørte like lite til på det lille stedet som henne?

At hun bare hadde hatt lyst til å se ham igjen?

– Jeg lurte en stund på om jeg var i ferd med å utvikle cøliaki, men jeg har slått det fra meg, sa Nanna.

Ikke var det sant heller. Det eneste hun hadde kjent i kroppen i det siste, var hvordan sorgen snudde på seg og fant en ny hvilestilling, der inne bak bringa. Der lå den, sorgen, som et foster, og sugde kreftene ut av henne.

Vokste og sov.
Sov og vokste.

Sorgen hadde blitt en del av henne for lengst, som noe innkapslet og rent, et innsekt fanget i en klump med rav, en sensommerdag på en strand for tusen år siden.

Hva hun skulle med den, hadde hun glemt.

– Det er i hvert fall ikke hjertet, sa Nanna. – Ikke denne gangen.
– Så…? begynte doktor Majeed.
– Nei, jeg ville høre med deg, da.
– Ja?
– Nei, jeg vet ikke. Tror du kanskje det er laktose jeg reagerer på?

Vidar

In Løse tråder on 16/03/2015 at 22:45
Foto: Aftenkampens redaksjon

Foto: Aftenkampens redaksjon

Den første sikre observasjonen vi har av Vidar kom en gang i slutten av januar, akkurat da det nye året var på sitt kaldeste. Temperaturen lå og vaka rundt 28 minus, og nede i dalen lå den kalde lufta som et stort, tungt dyr – den seig ned dalsidene og velta om på ryggen der nede, som en død hval som skylles på land og klemmer livet ut av alt under den.

Det var så kaldt at de store furutrærne nede ved E6-en stod og vibrerte i den tunge lufta. Nede på elva sto røyken av det lille som var igjen av åpne råker. Og dagen gikk mot kveld, og kvelden kom med helgefred og rakfisklag og bortbudne gjester.

Og inne på Statoil sto  Vidar og spiste en pølse. Han kjørte for Jørstad, det var han som eide både bilen og løyvet. Jobben som taxisjåfør var forresten bare midlertidig, til det dukket opp noe bedre.

Vidar visste at det snart ville dukke opp noe bedre. Det hadde de gamle sagt, alt fra den første tida hadde de sagt det, den første tida i verden.

Vidar skulle sette foten i gapet på Fenrisulven, ble det sagt. Det var han som skulle gjøre det, ingen andre enn Vidar, når dagen kom. Og den kom til å komme. Ragnarok. Hva nå enn det måtte innebære.

Vidar hadde det ikke helt klart for seg. Han visste bare at han ikke kunne sette seg ned og vente. Han hadde ventet lenge nok. Nå gjaldt det å holde seg i aktivitet. Komme seg ut blant folk.

Vidar kikket skrått på forsiden av VG og Dagbladet mens han tygget i seg resten av Drivers Dog Menyen, før han gikk ut av bensinstasjonen og ut i taxien igjen.

Det hadde vært en stille kveld, men nå kom det endelig en bestilling. Vidar dyttet den siste, litt for store, biten med pølse inn i kjeften og satte bilen i gir. Så blinket han seg ut av Statoil, og tok til høyre og fant avkjøringen opp til boligfeltet som lå på et lite platå over sjølve bygda.

En dag, tenkte Vidar, er denne vinteren over.
En dag, tenkte Vidar, er denne kvelden over.
Et sted, tenkte Vidar, er denne vegen over.

Da skal jeg slå av taksameteret og sette mobilen på lydløs, gå fra bilen, kaste nøklene i havet og låne meg en båt. Hvis det er havet jeg  ender opp ved, da. Man ender alltid opp ved havet, bare man kjører lenge nok.

En dag, tenkte Vidar, en dag.

Taxien sugde i seg diesel på veg opp bakken, og idet Vidar blinket seg inn til venstre i boligfeltet, så han at displayet på dashbordet viste 30 minus. Blei det kaldere nå, kom fuglene til å drysse fra træra.

På en adresse i enden av vegen, vis à vis lekeplassen, ventet kunden. En middelaldrende kvinne og venninna hennes gikk foroverlent med raske steg mot taxien som svingte inn på gårdsplassen. Vidar var nokså sikker på at han hadde sett dem før, hun ene jobbet i hvert fall som flyktningekonsulent i kommunen.

– Jeg bare blir litt oppgitt, sa hun, idet venninna hennes åpna bildøra for henne.
– Jeg bare skjønner ikke hvorfor de insisterer på å holde fast i konfliktene på den måten.

Venninna hennes strøyk Vidar over skulderen, og fortalte hvor de skulle kjøre. Om det hadde vært en travel kveld? Vidar rista på huet. Nei, det hadde det ikke. Venninna spurte om det var glatt? Vidar rista på hue. Nei, ikke kaldt. Venninna spurte hvor kaldt det var? Ikke kaldt, eller jo: Nå har det bikka 30, sa Vidar. Å Huffameg, sa venninna i baksetet.

Og så sa ikke Vidar mer. Da de hadde kommet inn på dette med at det var så kaldt, lurte han et øyeblikk på om han skulle si noe om at det i sin tid faktisk var kaldere i Nivlheim, men bestemte seg for å droppe det. Han hadde aldri fått til dette med small talk i bilen. Det fulgte visstnok med sjåføryrket, at man alltid skulle være parat til å slå av en prat med kundene.

Vidar hadde aldri likt det. I Åsgard hadde han blitt en slags vits: «Den fåmælte» hadde de kalt ham. Small talk-kongen. Prøv å la andre folk slippe til også nå da, Vidar.

Hver gang han kom på et slags svar, hadde de allerede gått videre.

– Jeg forstår ikke dette behovet hans, sa flyktningekonsulenten i baksetet.
– Vi tok det opp på mottaket, men det virker som det er umulig for familien å komme ut av denne mentaliteten. At det skal hevnes…Altså, det blir jo helt søkt. Og nå har jo han åtteåringen også…
– Det handler vel om ære, da, sa venninna.
– Jo, men det er klart, men å gå fra det å føle seg litt krenket til å begynne å ta loven i egne hender, sa flyktningekonsulenten.

Vidar satt og hørte på det som ble sagt i baksetet. Han hadde på seg en boxershorts som hadde vridd seg idet han satte seg inn i bilen. Det var ikke sjanse til å rette på det nå. Han prøvde å ikke tenke på det.

– Jeg bare forstår ikke dette behovet for hevn, hevn, hevn. At familien ikke ser at det blir en ond sirkel de aldri vil komme ut av, sa flyktningekonsulenten.

Vidar la bilen i femte og begynte å tenke på Balder. Balder som alle hadde vært så glad i. Balder som hadde vært så følsom. Balder som sikkert hadde begynt på Steinerskolen, hadde ikke Loke klart å ta livet av ham.

Balder hadde ikke vært fåmælt. Balder hadde kunnet prate med damene i baksetet. Skulle drapet på Balder gå ustraffet?

– Er det noe? spurte en av venninnene plutselig. Hun hadde sett at han så på dem i speilet.

Vidar ristet på hodet.

– Jo, sa hun. Si hva det er. Det er ikke sunt å holde inne på ting. Ikke i lengden, vet du.

Ord ord ord. 

Gud så lei han var av det.

Ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord.

Hva skulle han si? Til dem, som hadde så mange ord der bak?

At livet ikke var en selvfølgelighet? At det lå mye kjærlighet i et godt hugg med sverdet? At det å ta liv også var å omfavne livet selv? At han var utpekt, at det var det som kom til å bli oppgaven hans, når den mørke dagen kom? Ville damene i baksetet noen gang skjønne noe som helst av det?

Vidar, den fåmælte, så på damene i speilet. Han visste hva som lå i bagasjerommet, men ville bare bort.

Måtte ikke.
Kunne ikke miste denne jobben. Ikke nå.

– Jeg tror jeg er i ferd med å miste baklyset, sa han, og svingte inn på en busslomme.

– Vent her.

Skade

In Løse tråder on 06/03/2015 at 23:09
3387108685_d4eb528fb0_o

Foto: m.prinke / Flickr.com

Den første sikre observasjonen vi har av Skade, kom i begynnelsen av februar.

Det vil si: Skade hadde blitt observert tidligere. Hun hadde sittet der ved vindusrekka på den lokale videregående skolen helt siden tidlig på høsten, året før. Men det var ikke før i begynnelsen av februar at skolens ledelse og andre voksenpersoner i området ble klar over hvem de plutselig hadde fått besøk av.

Skade kunne se ut som hun var en helt vanlig jente på 17 år. En av dem man kan se gå til og fra kantina i Canada Goose-jakke, treningstights og håret i hestehale. Fit. Det finnes tusen sånne jenter på norske idrettslinjer.

Seriøse, anonyme og hardtarbeidende.

Det ville være en overdrivelse å si at hun var klassens midtpunkt. Også i garderoben likte hun best å holde seg for seg selv. Etter skoletid var det få som så henne, hun bare forsvant ut porten, forbi klyngen med furutrær og bort på parkeringsplassen og ble borte til neste dag.

Men det var flere som hadde støtt på henne i lysløypa. Eller joggende, på veien opp til fjellet. Alltid i den samme enorme farta, som om hun var ustoppelig, som om beina hennes fungerte som gjeller og at hun måtte holde seg i konstant bevegelse for å få puste.

Skade visste at de hadde lagt merke til henne. Hun visste at de kikket på henne når hun kom løpende forbi dem eller passerte dem i skiløypa. Men hun løftet ikke blikket. Ikke en eneste gang. Hun hadde ingenting å si dem uansett. 17 år gamle jenter var det minst interessante Skade kunne tenke seg.

Nå satt hun ved vindusrekka og så ut på skoleplassen, der snøen lavet ned. Det var vinter i innlandet. Ikke fimbulvinter, men fin vinter likevel. Hun elsket dette. Ville at det aldri skulle ta slutt. Elsket lyden av skiene som for bortover sporet. Lyden av stavene som sang under vekten av armtakene hennes.

Hva var det de hadde hatt om i norsktimen, igjen?

Snø og granskog.
Meterdjup fonn kring mørke tre. 

Jo, det var sånn det var.

Men ikke bare det. For i det siste hadde noe annet begynt å synge i henne. Noe hun ikke hadde kjent på hundrevis av år. Noe hun ikke visste om hun var klar for. Noe som spente den unge kroppen hennes som en bue.

Det var ikke diktanalyse. Det var heller ikke bedriftsøkonomi valgfag. Skade så på klokka. Kvart over elleve. Fortsatt timer igjen til hun kunne dra.

Dagen gikk over i skumring, og skumringen over i kveld. Skade la hodet bakover og kikket opp: Det lave skydekket hadde veket plassen for et høytrykk som kom rullende nordfra, med kald luft og stjerneklart.

Uttafor garasjen spente Skade på seg hodelykta nok en gang, og gjorde seg klar til å gå en runde. Opp til bommen. I området rundt Skihytta. Det var der hun pleide å treffe ham.

På skolen sa de at hun virket så sur. Det var omtrent det Loke hadde sagt også, før han bandt et tau til skjegget på ei geit og den andre enden til sine egne ballesteiner, og fikk geita til å dra. Først da fikk han Skade til å begynne å le. Ikke før. Hun husket det og smilte. Men det var uansett lenge siden nå.

Skade kjente den kalde lufta stikke i lungene i det hun tok bakkene i store klyv. Kroppen var en maskin, den var en bølge, den var en logaritme, den var deler og sener og muskler som sang sammen. Det brant i lårene. Kroppen fylte seg. Og hun kjente hvor godt det var, å få lov til å være kropp.

Kropp uten hjerne. Kropp uten kvaler.

Og i hodelyktas opplyste, lille rom, der rett foran henne, virvla de florlette snøflaka opp foran henne – som ørsmå krepsdyr, fanga i lyktene på et undervannsfartøy, på bunnen av havet, omgitt av det samme enorme, omslyttende mørket som her oppe.

Lyset fra bygda og bebyggelsen der nede, var langt bak henne nå. Bare én hodelykt syntes, og på avstand så det ut som den kom dansende gjennom skogen.

Og litt lenger unna, borte ved det første myrdraget, og foreløpig egentlig bare synlig fra lufta, kom en annen hodelykt.

Lydløst. Motstandsløst.

I raske tak mot henne.