aftenkampen

Vidar

In Løse tråder on 16/03/2015 at 22:45
Foto: Aftenkampens redaksjon

Foto: Aftenkampens redaksjon

Den første sikre observasjonen vi har av Vidar kom en gang i slutten av januar, akkurat da det nye året var på sitt kaldeste. Temperaturen lå og vaka rundt 28 minus, og nede i dalen lå den kalde lufta som et stort, tungt dyr – den seig ned dalsidene og velta om på ryggen der nede, som en død hval som skylles på land og klemmer livet ut av alt under den.

Det var så kaldt at de store furutrærne nede ved E6-en stod og vibrerte i den tunge lufta. Nede på elva sto røyken av det lille som var igjen av åpne råker. Og dagen gikk mot kveld, og kvelden kom med helgefred og rakfisklag og bortbudne gjester.

Og inne på Statoil sto  Vidar og spiste en pølse. Han kjørte for Jørstad, det var han som eide både bilen og løyvet. Jobben som taxisjåfør var forresten bare midlertidig, til det dukket opp noe bedre.

Vidar visste at det snart ville dukke opp noe bedre. Det hadde de gamle sagt, alt fra den første tida hadde de sagt det, den første tida i verden.

Vidar skulle sette foten i gapet på Fenrisulven, ble det sagt. Det var han som skulle gjøre det, ingen andre enn Vidar, når dagen kom. Og den kom til å komme. Ragnarok. Hva nå enn det måtte innebære.

Vidar hadde det ikke helt klart for seg. Han visste bare at han ikke kunne sette seg ned og vente. Han hadde ventet lenge nok. Nå gjaldt det å holde seg i aktivitet. Komme seg ut blant folk.

Vidar kikket skrått på forsiden av VG og Dagbladet mens han tygget i seg resten av Drivers Dog Menyen, før han gikk ut av bensinstasjonen og ut i taxien igjen.

Det hadde vært en stille kveld, men nå kom det endelig en bestilling. Vidar dyttet den siste, litt for store, biten med pølse inn i kjeften og satte bilen i gir. Så blinket han seg ut av Statoil, og tok til høyre og fant avkjøringen opp til boligfeltet som lå på et lite platå over sjølve bygda.

En dag, tenkte Vidar, er denne vinteren over.
En dag, tenkte Vidar, er denne kvelden over.
Et sted, tenkte Vidar, er denne vegen over.

Da skal jeg slå av taksameteret og sette mobilen på lydløs, gå fra bilen, kaste nøklene i havet og låne meg en båt. Hvis det er havet jeg  ender opp ved, da. Man ender alltid opp ved havet, bare man kjører lenge nok.

En dag, tenkte Vidar, en dag.

Taxien sugde i seg diesel på veg opp bakken, og idet Vidar blinket seg inn til venstre i boligfeltet, så han at displayet på dashbordet viste 30 minus. Blei det kaldere nå, kom fuglene til å drysse fra træra.

På en adresse i enden av vegen, vis à vis lekeplassen, ventet kunden. En middelaldrende kvinne og venninna hennes gikk foroverlent med raske steg mot taxien som svingte inn på gårdsplassen. Vidar var nokså sikker på at han hadde sett dem før, hun ene jobbet i hvert fall som flyktningekonsulent i kommunen.

– Jeg bare blir litt oppgitt, sa hun, idet venninna hennes åpna bildøra for henne.
– Jeg bare skjønner ikke hvorfor de insisterer på å holde fast i konfliktene på den måten.

Venninna hennes strøyk Vidar over skulderen, og fortalte hvor de skulle kjøre. Om det hadde vært en travel kveld? Vidar rista på huet. Nei, det hadde det ikke. Venninna spurte om det var glatt? Vidar rista på hue. Nei, ikke kaldt. Venninna spurte hvor kaldt det var? Ikke kaldt, eller jo: Nå har det bikka 30, sa Vidar. Å Huffameg, sa venninna i baksetet.

Og så sa ikke Vidar mer. Da de hadde kommet inn på dette med at det var så kaldt, lurte han et øyeblikk på om han skulle si noe om at det i sin tid faktisk var kaldere i Nivlheim, men bestemte seg for å droppe det. Han hadde aldri fått til dette med small talk i bilen. Det fulgte visstnok med sjåføryrket, at man alltid skulle være parat til å slå av en prat med kundene.

Vidar hadde aldri likt det. I Åsgard hadde han blitt en slags vits: «Den fåmælte» hadde de kalt ham. Small talk-kongen. Prøv å la andre folk slippe til også nå da, Vidar.

Hver gang han kom på et slags svar, hadde de allerede gått videre.

– Jeg forstår ikke dette behovet hans, sa flyktningekonsulenten i baksetet.
– Vi tok det opp på mottaket, men det virker som det er umulig for familien å komme ut av denne mentaliteten. At det skal hevnes…Altså, det blir jo helt søkt. Og nå har jo han åtteåringen også…
– Det handler vel om ære, da, sa venninna.
– Jo, men det er klart, men å gå fra det å føle seg litt krenket til å begynne å ta loven i egne hender, sa flyktningekonsulenten.

Vidar satt og hørte på det som ble sagt i baksetet. Han hadde på seg en boxershorts som hadde vridd seg idet han satte seg inn i bilen. Det var ikke sjanse til å rette på det nå. Han prøvde å ikke tenke på det.

– Jeg bare forstår ikke dette behovet for hevn, hevn, hevn. At familien ikke ser at det blir en ond sirkel de aldri vil komme ut av, sa flyktningekonsulenten.

Vidar la bilen i femte og begynte å tenke på Balder. Balder som alle hadde vært så glad i. Balder som hadde vært så følsom. Balder som sikkert hadde begynt på Steinerskolen, hadde ikke Loke klart å ta livet av ham.

Balder hadde ikke vært fåmælt. Balder hadde kunnet prate med damene i baksetet. Skulle drapet på Balder gå ustraffet?

– Er det noe? spurte en av venninnene plutselig. Hun hadde sett at han så på dem i speilet.

Vidar ristet på hodet.

– Jo, sa hun. Si hva det er. Det er ikke sunt å holde inne på ting. Ikke i lengden, vet du.

Ord ord ord. 

Gud så lei han var av det.

Ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord.

Hva skulle han si? Til dem, som hadde så mange ord der bak?

At livet ikke var en selvfølgelighet? At det lå mye kjærlighet i et godt hugg med sverdet? At det å ta liv også var å omfavne livet selv? At han var utpekt, at det var det som kom til å bli oppgaven hans, når den mørke dagen kom? Ville damene i baksetet noen gang skjønne noe som helst av det?

Vidar, den fåmælte, så på damene i speilet. Han visste hva som lå i bagasjerommet, men ville bare bort.

Måtte ikke.
Kunne ikke miste denne jobben. Ikke nå.

– Jeg tror jeg er i ferd med å miste baklyset, sa han, og svingte inn på en busslomme.

– Vent her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: