Nanna

Foto: Robyn Lee / Flickr.com

På venteværelset satt det tre andre kvinner, en av dem med en seks måneder gammel baby på fanget. De så bort på Nanna alle tre.Det var noe ved henne. Noe som tilsa at hun ikke hørte til her. Ikke her på legekontoret. Ikke her i bygda. Hun hadde, hva kan man kalle det. Hun hadde en helt annen. 

Hun hadde klasse.

Nanna merket godt at de så på henne. På sett og vis hadde hun blitt vant til det. Og hun visste hva det handlet om.

Det handlet ikke om at hun hadde klasse, det handlet ikke om at hun hadde stil. Det handlet bare om at hun gikk og bar på noe som var mer verdifullt enn noe av kvinnne her inne noen gang vil komme til å komme i nærheten av.

Hun gikk og bar på noe som lyste opp hele ansiktet hennes, og fikk ryggen hennes til å rette seg, enda så tungt det var: Det hun gikk og bar på, var en sorg, så ren og så stor, at den nærmest var umistelig. En sorg så perfekt, at den nærmest var en slags gave.

Et sorgbinderi.

Da de kom flyttende til kommunen, var det fortsatt mulig å leie filmer borte på bensinstasjonen. Hun hadde tatt på seg pelskåpen sin og gått dit og spurt om de hadde en film på DVD. La belle historie.

Nanna husket godt den filmen der. 1992. Béatrice Dalle i hovedrollen. Plutselig forelsker Béatrice Dalle seg i en mann som nettopp har mistet hele familien sin. – Det finnes ingenting så vakkert som en mann i sorg, sier hun.

Nanna kikket opp fra hendene sine. Legesekretæren akkurat hadde ropt navnet hennes. Nanna reiste seg sakte fra stolen og fulgte etter legesekretæren bortover korridoren.

Hun visste godt hva de sa om henne: At hjertet brast da hun så Balder bli lagt på båten i bålferden sin. At Hermod forgjeves hadde ridd til Hel for å overtale ham til å slippe Balder ut av dødsriket, og at Nanna hadde falt død om da hun skjønte at livet for alltid kom til å være uten Balder.

En dør åpnet seg.
– Doktor Majeed kan ta imot deg nå.

Sannheten var at hun ikke lenger husket hvordan Balder så ut. Hun prøvde og prøvde, men ansiktet hans ble bare mer utydelig for hver gang hun forsøkte å mane fram ansiktstrekkene hans.

Hva var det med Balder igjen, hva var det som var så fantastisk? Hun husket ikke fascinasjonen. Hun husket ikke en gang hvordan de hadde hatt det sammen, hva de egentlig hadde snakket om, den gangen for alle de årene siden.

Tvert imot hadde hele Balder begynt å irritere henne. Den poetiske, vakre Balder framsto plutselig som en litt spedlemmet sivilarbeider med lys stemme og riktige meninger. Nanna skulle ønske hun aldri hadde møtt ham. Aldri hadde måttet kaste bort livet sitt på å sørge over en mann hun ikke lenger kjente.

– Det står noe i journalen din om hjertet? spurte fastlegen.

– Snakket vi om dette sist?

Nanna sa ingenting, og så ned.

Sorgen var fullstendig oppskrytt. Den sugde fargene ut av alt rundt seg, og la virkeligheten, de levendes verden, øyeblikket her og nå, dødt.

Øde, øde, øde.

Hvem har råd til sånt?

Men hva skulle hun egentlig si til den irakiske legen? Han som satt der med det uutgrunnelige, triste blikket sitt og hørte like lite til på det lille stedet som henne?

At hun bare hadde hatt lyst til å se ham igjen?

– Jeg lurte en stund på om jeg var i ferd med å utvikle cøliaki, men jeg har slått det fra meg, sa Nanna.

Ikke var det sant heller. Det eneste hun hadde kjent i kroppen i det siste, var hvordan sorgen snudde på seg og fant en ny hvilestilling, der inne bak bringa. Der lå den, sorgen, som et foster, og sugde kreftene ut av henne.

Vokste og sov.
Sov og vokste.

Sorgen hadde blitt en del av henne for lengst, som noe innkapslet og rent, et innsekt fanget i en klump med rav, en sensommerdag på en strand for tusen år siden.

Hva hun skulle med den, hadde hun glemt.

– Det er i hvert fall ikke hjertet, sa Nanna. – Ikke denne gangen.
– Så…? begynte doktor Majeed.
– Nei, jeg ville høre med deg, da.
– Ja?
– Nei, jeg vet ikke. Tror du kanskje det er laktose jeg reagerer på?