Heimdall

Foto: jechstra / Flickr.com

Heimdall sto det, øverst på arket. Ikke noe etternavn. Det var i det hele tatt var det en nokså mangelfull cv han presenterte – i tillegg til en litt merkelig, man må vel egentlig kunne si nokså dyster, jobbsøknad.

Men siden rekrutteringsfirmaet som hadde fått oppdraget med å innkalle folk til intervju, syntes det ville være pinlig å bare snakket med de to som faktisk var kvalifisert for jobben, bestemte de seg for å innkalle Heimdall på jobbintervju også. Bunken ble litt tjukkere på den måten, hele prosessen litt bedre.

Det første de la merke til da Heimdall kom inn i rommet og la fra seg sverdet, var (bortsett fra det at han hadde med sverd på jobbintervju) at tennene hans var lagd av gull.
– Fortell litt om deg selv, sa de.

– Hva vil dere høre? spurte Heimdall, og så seg rundt i rommet.
– Nei, hva som helst, egentlig, sa de. – Hva er det ved deg som gjør at du tror at du kan passe til denne jobben?
– Jeg trenger mindre søvn enn en fugl, sa Heimdall.

Det var det første han kom på. Han burde ikke sagt det. Men det var jo sant. Men han burde ikke sagt det.

– Noe annet? spurte rekrutteringsfolka.
– Altså, begynte Heimdall og prøvde å tenke på hva som var lurt å si på et jobbintervju.
– Jeg liker å jobbe i team. Jeg er positiv og liker å sette meg inn i nye oppgaver. Jeg er en type som ikke tar et nei for et nei.

De to fra rekrutteringsfirmaet så på hverandre.

– Det står her at du kan gå femti mil hver dag, og femti mil hver natt? sa den ene.
– Ja, sa Heimdall.
– Femti mil er veldig mye? sa den ene.
– Ja, det er kanskje det, jeg har aldri tenkt så mye på det, sa Heimdall.
– Det står også at du kan se hundre mil og at du har så god hørsel at du kan høre gresset gro på enga og ulla vokse på sauene? spurte den andre.
– Står det det? spurte Heimdall og lente seg framover.
– Altså, det er ikke noe jeg…det er ikke derfor jeg søkte på denne jobben. Jeg er bare tenkte jeg kunne ta det med, sa Heimdall og pekte på CV-en sin.
– Hva slags arbeidserfaring har du?

Heimdall lurte på hva de egentlig var ute etter. Hvor mye han egentlig skulle lette på sløret.

Om han skulle nevne at han hadde voktet Bifrost, broen mellom menneskenes verden og gudenes bolig, Åsgard, eller om han burde droppe det. Det hørtes liksom så pretensiøst ut.

Alt hørtes pretensiøst ut nå. Hvorfor i helsike hadde han skrevet i søknaden at han kunne se 100 mil? Hvem er det som er ute etter den typen egenskaper i dagens samfunn? Nå gjelder det å ha master, hadde de sagt på jobbsøkerkurset. Eller i det minste skaffe seg gode kunnskaper innenfor IKT.

Dessuten visste han ikke hvordan han skulle forholde seg til en eventuell framtidig arbeidsgiver. Han hadde jo allerede denne oppgaven i bakhånd, jobben med å blåse i Gjallarhornet og samle æsene til strid i Ragnarok. Det var jo han som skulle gjøre det. Hva om han var på seminar med nyjobben eller ble invitert med på ledersamling eller sommeravlsutning på jobben et eller annet, og så måtte han plutselig dra hjem og blåse i Gjallarhorn for å starte Ragnarok? Hva ville de tro om ham på jobben da?

– Vi kontakter deg, sa folka fra rekrutteringsfirmaet.
– Uansett bra å ha deg i bunken.

To dager senere ringte kontaktpersonen hans på NAV og lurte på hvordan det hadde gått med jobbsøkningen. Om han hadde husket det de hadde snakket om på møtet, dette med å prøve å gjøre et godt inntrykk og ikke gå for hardt ut, samtidig som man viste at man var engasjert og seriøs jobbsøker.

Hun lurte på om Heimdall hadde hatt en bra selvfølelse underveis i intervjuet, om det var noe der han kunne ta med seg videre og bygge på.

Det gjaldt å ikke miste håpet. Det gjaldt å ikke miste troen på at forandring er mulig, at alle er i stand til å endre sin egen situasjon.

Den kvelden satte Heimdall seg tungt i sofaen hjemme, åpnet en øl og ble sittende, uten å drikke, mens han så på et haiprogram på TV.

I motsetning til annen fisk, har haien omtrent ikke utviklet seg på et par hundre millioner år. Den holder seg til det den kan. En gammel og enkel, men dødelig, oppskrift.

Heimdall reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede, på den andre siden av E6-en, lå elva – svart og stur, under tjukk is, og ventet på å en dag få fosse fritt igjen.

Man kan ikke holde noe fast, som skal videre, tenkte Heimdall.

Ikke i lengden. Det går ikke.

Heimdall kikket opp på Gjallarhornet på veggen. På TV-en svømte haien rundt i mindre og mindre sirkler.

En dag snart nå, tenkte Heimdall, når jeg har brukt opp arbeidsavklaringspengene mine.

En dag snart nå.