Frigjøringsdagen

Foto: Aftenkampens red.

Jeg forventer ikke lenger at noen blir imponert av å høre at jeg kan knytte mine egne sko, men likevel: Innimellom er det lett å glemme hvor mye vi faktisk har lært, de aller fleste av oss. Hvor nakne vi var da vi først kom hit.

Det er så mye vi skal kunne. Riktig dresskode, B-språk, betalingsfrister, forenklet selvangivelse, lukeparkering, oppbevaring av mat, kommunale søknadsprosesser, studieteknikk, håndhygiene, personlig økonomi, pussing av vinduer, avslag på jobbsøknader, vanning og luking, egne grenser, andres grenser, muntlig eksamen, ryggsvømming, vatring, fuging, listing, køkultur, algebra.

Listen over hva et menneske skal kunne er endeløs, og mesteparten rekker vi bare så vidt å lære oss før det er for sent.

Men enkelte ting. Enkelte ting.

Nå kan du det, nå kan du det,
jeg holder ikke nå
jeg stopper opp, du ruller vekk,
og himmelen er blå.

Der sykler du, du sykler nå!
Blant lavblokker og stein
i junisol, med vinglefart,
og tynne, brune bein.

Det er så mye vi skal være. Voksne, lekne, lydhøre, rolige, foresatte, svigersønner, fotballmødre, ansatte, tillitsvalgte, selvstendige, studiekamerater, borgere, velgere, opplyste, ansvarlige, naboer, medmennesker, selvsikre, ydmyke, ektefeller, medarbeidere, ryddige til rett tid. Mest av alt gjelder det å være fri.

Men blir noen av oss friere enn vi var i det øyeblikket da vi trillet av sted på egen hånd for første gang, med små føtter plantet på et par pedaler, vinglende gjennom vårkvelden?

Der ruller du så fint av sted
så svinger du, du klarer det
og smilet ditt er veldig bredt
alt ble med ett så veldig lett:

Det er vår og sol og tidlig kveld, og de asfalterte gatene i Fagstadlia er fulle av unger. Du kan se dem på trampolinene i nabolaget, eller lurende bak hushjørnene. Små føtter i lette sko springer over plassen og mellom parkerte biler.

Et fugletrekk passerer på himmelen, på veg nordover, til kontinentets lyseste kvelder. Kanskje ser de oss ikke, kanskje se de oss likevel: Her nede på bakken, der vi fyker bortover gata – far og datter, den ene jublende, den andre syklende.

Fra lufta ser det sikkert lite ut. Men her nede føles det som at hele verden har åpnet seg.

Diktet «Nå kan du det» er skrevet av Ingvild H. Rishøi, og er hentet fra samlingen«Pling i bollen – fine og ufine barnerim», Cappelen Damm forlag 2011.

Frigg

Foto: Sigurd Rage / Flickr.com

Det hadde snødd i seks uker, og folk hadde fått beskjed om å måke takene sine.

Under et kommunestyremøte gikk diskusjonen høyt om manglende brøyting, og etter møtet ble journalisten fra lokalavisa dratt til side av en av de frammøtte, en middelaldrende kvinne som kalte seg Frigg. Hun hadde store ting å fortelle, sa hun.

– Han hadde kanskje lagt merke til at det hadde snødd uvanlig mye på Innlandet denne vinteren, spurte hun. – At det mye var kaldere enn normalt?
– Er dette et nyhetstips? spurte journalisten. – For dette har vi skrevet om allerede, mener jeg?
– Nei, sa Frigg. – Nei nei nei. Det er noe på gang. Det kommer bare til å bli kaldere og kaldere framover, før det til slutt smeller.

Lokalavisjournalisten så spørrende på henne.

– Klimaendringene?
– Noe mye større, sa Frigg, og skulle til å si noe mer. Så beit hun seg i det, tok ytterjakka si og gikk ut av kommunestyresalen.

I et av nabodalførene hadde de nettopp måttet avbryte et stort hundekjøringsløp. En av løypekjørerne, en kar med 26 års erfaring, sa at han aldri tidligere hadde sett så ekstreme værforhold.

– Det er Ragnarok oppe på fjellet nå, hadde han sagt til lokalavisa.

Ordvalget fikk Frigg til å grøsse. Hun dro jakka tettere rundt seg og krysset vegen borte ved Kiwi. Det snødde tettere enn noen gang. Mannen hennes hadde vært lenge borte nå. Om Odin ikke kom hjem snart, kunne man jaggu begynne å lure.

Den natta våknet Frigg opp med et rykk. Hun hadde glidd inn og ut av en voldsom søvn, en søvn der hun var omgitt av brokker av drømmer og bilder hun ikke forsto.

Hester i trær.
Trær i brann.

Hun sto opp og gikk ned, kikket ut bak gardina i gangen, og så at bilen til Odin fortsatt var borte.

Så brygget hun seg en kopp te og logget seg inn på et av nettforumene hun pleide å bruke. Hvor mye var klokka nå, egentlig? Halv fire?

03.32.

Jeg vet at de fleste drømmer er tilfeldige, men jeg har noen som går igjen som jeg føler «ligger dypere» om jeg kan si det slik, og hadde likt om noen kunne prøve å tolke det, skreiv Frigg.

1. Når jeg går i drømmene mine sliter jeg alltid med å gå, som om det ene benet er kortere enn det andre. Jeg sliter skikkelig med å få det til å se normalt ut, og skjemmes over at alle rundt meg ser hvor rart jeg går.

2. Jeg drømmer ofte om store bølger, ofte nærmest tsunami hvor vi må rømme fra de store vannmassene.

3. Som ung klemte jeg en periode kviser, men i drømmene ender jeg ofte med å klemme ut alt innholde i enten fjeset, eller benet eller hvor enn på kroppen og får panikk.

Frigg stirret på skjermen. Hvorfor hadde hun skrevet alt dette? Hvorfor skulle hun begynne å trekke inn andre folk i dette her? Hun fikk lyst til å slette hele innlegget.

Dessuten var det ikke sant heller. Ikke halvparten av det. Drømmene hennes handlet verken om kviser eller merkelig ganglag.

Tvert imot var drømmene hennes fulle av kråker og ravner og hester som var hengt i trær, lydløst vaiende i vinden.

Drømmene hennes var fulle av skrikende barn som ble lagt i myra, som et siste offer til gudene – mens mørke skyer samlet seg ute på havet og søkte seg mot land.

Drømmene hennes var fulle av gressvoller gjenomtrukne av blod, de var fulle av ild og mørke og snø, snø som føyka seg oppover husveggene og aldri så ut til å stoppe, og en kulde som la verden øde.

Frigg lente seg framover igjen. La fingrene forsiktig på tastaturet, og prøvde å  finne tilbake igjen til der hun hadde vært.

4. I natt hadde jeg en rar drøm som skapte samme følelse som drømmene ovenfor, bare at da fant jeg en liten utvekst i neseboret mitt som jeg prøvde å dra ut, det var som en lang stilk som var festet inne i hjernen min, og den røk og jeg fikk panikk igjen.. Ja jeg er klar over at drømmene mine er veldig rare, men hadde satt pris på om noen kunne tolket en eller flere.  

Snart ville det komme et svar på innlegget hennes. Hun var ikke den eneste som satt søvnløs i natt.

Men i motsetning til alle de andre, hadde hun en grunn til det.

Hun kom aldri til å få sove lenger.
Hun visste hva som kom.