aftenkampen

Frigjøringsdagen

In Løse tråder on 29/04/2015 at 21:05
Foto: Aftenkampens red.

Foto: Aftenkampens red.

Jeg forventer ikke lenger at noen blir imponert av å høre at jeg kan knytte mine egne sko, men likevel: Innimellom er det lett å glemme hvor mye vi faktisk har lært, de aller fleste av oss. Hvor nakne vi var da vi først kom hit.

Det er så mye vi skal kunne. Riktig dresskode, B-språk, betalingsfrister, forenklet selvangivelse, lukeparkering, oppbevaring av mat, kommunale søknadsprosesser, studieteknikk, håndhygiene, personlig økonomi, pussing av vinduer, avslag på jobbsøknader, vanning og luking, egne grenser, andres grenser, muntlig eksamen, ryggsvømming, vatring, fuging, listing, køkultur, algebra.

Listen over hva et menneske skal kunne er endeløs, og mesteparten rekker vi bare så vidt å lære oss før det er for sent.

Men enkelte ting. Enkelte ting.

Nå kan du det, nå kan du det,
jeg holder ikke nå
jeg stopper opp, du ruller vekk,
og himmelen er blå.

Der sykler du, du sykler nå!
Blant lavblokker og stein
i junisol, med vinglefart,
og tynne, brune bein.

Det er så mye vi skal være. Voksne, lekne, lydhøre, rolige, foresatte, svigersønner, fotballmødre, ansatte, tillitsvalgte, selvstendige, studiekamerater, borgere, velgere, opplyste, ansvarlige, naboer, medmennesker, selvsikre, ydmyke, ektefeller, medarbeidere, ryddige til rett tid. Mest av alt gjelder det å være fri.

Men blir noen av oss friere enn vi var i det øyeblikket da vi trillet av sted på egen hånd for første gang, med små føtter plantet på et par pedaler, vinglende gjennom vårkvelden?

Der ruller du så fint av sted
så svinger du, du klarer det
og smilet ditt er veldig bredt
alt ble med ett så veldig lett:

Det er vår og sol og tidlig kveld, og de asfalterte gatene i Fagstadlia er fulle av unger. Du kan se dem på trampolinene i nabolaget, eller lurende bak hushjørnene. Små føtter i lette sko springer over plassen og mellom parkerte biler.

Et fugletrekk passerer på himmelen, på veg nordover, til kontinentets lyseste kvelder. Kanskje ser de oss ikke, kanskje se de oss likevel: Her nede på bakken, der vi fyker bortover gata – far og datter, den ene jublende, den andre syklende.

Fra lufta ser det sikkert lite ut. Men her nede føles det som at hele verden har åpnet seg.

Diktet «Nå kan du det» er skrevet av Ingvild H. Rishøi, og er hentet fra samlingen«Pling i bollen – fine og ufine barnerim», Cappelen Damm forlag 2011.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: