Foto: Aftenkampens redaksjon.
Jeg kunne like gjerne kjørt rett forbi. Latt dem leke der, midt i veien. Men jeg måtte stoppe og kjefte. Måtte irettesette. Først da jeg kom hjem innså jeg hva jeg hadde gjort.
Hvor gamle kan de ha vært? Fjorten? Femten? I hvert fall gamle nok til å vite at det ikke nødvendigvis er en gullidé å rigge opp en hel jævla hockeybane midt på en trafikkert vei. Det verste var at de så så suverene ut da jeg kom kjørende. Det så ut som de eide hele vegen.
Og det, mine venner, aktet jeg å fortelle dem at de ikke gjorde. At de faktisk burde passe seg for bilene. Resultatet var at en av dem spyttet etter bilen min, før jeg selv bråstoppet, hoppet ut og begynte å vifte med armene.
Hva vil det si å være en voksen? I våre dager handler det ikke lenger om å gå med hatt og sove middag. De voksne har blitt en diffus størrelse, et befolkningssegment i hvite sneakers som forsøker å høres ut som attenåringer mens de betjener et boliglån på størrelse med et lite, afrikansk land og ironisk snakker om «voksenpoeng».
Stasjonsvogn? Voksenpoeng.
Pensjonssparing? Voksenpoeng.
Krematorium? Ueeehm. Det stopper vel kanskje der.
Å være voksen handler for enkelte av oss mer om den plutselige følelsen av ansvar, ikke bare for seg selv, men også for omgivelsene. At man plutselig ser på seg selv som en representant for voksensamfunnet, alt i denne verden som regnes som alvorlig og oppbyggelig, en skikkelighetens ambassadør i en verden fylt til randen av rot, slurv og grøtrester.
Vi voksne har ingen store drømmer lenger. Vi ønsker bare at alle skal gjøre sitt, bidra på sin måte, følge de oppsatte regler, opprettholde et minimum av orden.
Høy musikk? Farlig ballspill? Spyttklyser på fortauet? Alt sammen representerer de samme kaoskreftene som vi voksne forsøker å demme opp for. Hver dag. Hver uke.
Dette er vår arbeidsinstruks: Uten oss faller sivilisasjonen.
Og jeg hadde jo rett: Det er ikke spesielt lurt å rigge seg til med en full hockeybane midt på en trafikkert vei.
Men hvem har sagt at bilene eier veien? Tilhører ikke veien like gjerne alle som bor rundt den, enten de er 1.30 eller 1.80 centimeter høye?
Jeg husker fortsatt campingplass-eieren i 1989, han som beskyldte broren min og meg for å sprenge kinaputter over hele området, helt uten å gidde å sjekke om vi faktisk hadde gjort det. Hvor urettferdig vi syntes det var.
Jeg husker lærere som brøt opp slåsskamper i skolegården og kjeftet på oss, helt uten å skjelne til hvem som faktisk hadde gjort hva og hvordan det hadde begynt.
Ingen voksne hadde funnet seg i å bli behandlet slik: Som del av en gruppe som allerede er stemplet som uansvarlig, uansett sak.
For meg tok det noen tiår å glemme hvordan det var å være der. Men bare et halvt sekund å bli den kjipe voksne jeg sjøl hadde møtt som barn.
Alt jeg trengte var å sette meg inn i en bil.
*
Først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen lørdag 9. mai 2015.
Aftenkampen 