Uro i småsko

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det finnes kortere veier til mindfulness enn å pusse opp gamle hus med småbarn i hælene.

Pappa skal bare ordne noe sammen med bestefar. Pappa skal bare hjelpe bestefar med noe. Nei, ikke hammeren. Legg hammeren tilbake. Du! Nei! NEEI!

Dagen er godt igang, men arbeidet på setra har bare så vidt startet. Rundt buksebeina våre herjer to små unger, rastløse og proppfulle av behov.

Planen for sommeren var å foreta en kraftig oppgradering av kjøkkenet i det gamle selshuset, men i den planen inngikk ikke langvarige leteaksjoner etter dinosaurer eller en innsats som konfliktløser som ville fått selv FNs fredsmeglere til å se ut som en gjeng slappfisker.

Et melkeglass velter.
En brødskive får et pålegg noen ba om, men ikke vil ha likevel.
En lurer på når vi skal hjem.
En hadde noe først.

Hvorfor fikk vi ikke gjort mer før vi fikk barn? Og hvordan fikk man i det hele tatt gjort noe som helst her oppe i gamledager?

Dagane på setra gjekk fort for både store og små. Ungane fiska i åa, passa kalvane den fyrste tida, “sette på kakkein” med mjøl og salt til kyrne og hjelpte til med anna småarbeid.

Det er barnas oldemor som forteller. De traff hverandre aldri, og livene deres kunne like gjerne utspilt seg på to ulike kontinenter, selv om bygningene rundt oss og plassen de står på er den samme.

Det er my godt å tenkje attende på. Sjøl om det var arbeid frå morgon til kvelds, både i ørken og i helgene, var alt arbeidet meiningsfullt. Oss var ein del av ein lang og viktig tradisjon .

Fritid og arbeidstid hekk liksom i hop. Det var aldri spørsmål om kor lang tid alt arbeidet tok, ein laut bruke den tida som trongst. Og heile familien, gjerne fleire generasjonar, arbeidde saman, fortalte barnas oldemor Margit Lykkjom til sønnen Anton, gjengitt i boka Fronsbygdin 2003.

Men gamle bygdebøker er noe ungene ikke ser ut til å interessere seg for riktig ennå. For dem er verden ny og full av skarpe, farlige sager og verktøy de jublende kan løpe avgårde med, mens de voksne står i gjen i bakgrunnen og brøler NEEI!

En eller annen gluping har kommet fram til at man mislykkes som forelder dersom man ikke ser barnet sitt hele tiden, hele dagen.

Når barnet henvender seg til den voksne, skal man vennlig slippe alt man har i hendene og svare: «Ja, kjære? Hva er det du vil fortelle meg?»

Slik var det ikke på setrene her i området tidligere. Det finnes en bunke bilder av akkurat det der, og jeg har sett dem: Ungene måtte være med og jobbe, og om høsten måtte de være med å gå ned fra fjellet, sammen med kyrne, på føttene.

Resten av tida fikk de prøve å finne på noe på egen hånd. Så merkelig det enn høres ut for dagens småbarnsforeldre.

«Barn som blir lagt merke til, lærer at det er fint å ha et mål» står det i en av bøkene nede på Nord-Fron bibliotek. Men kan det ikke også være noe å hente i å ikke bli lagt merke til, i hvert fall ikke hele døgnet?

«Det er ikke vanskelig å legge merke til barna våre. Det er rett og slett snakk om å ta seg tid til å være oppmerksom. Oppmerksomheten i seg selv nærer og trøster og stimulerer og oppmuntrer dem» skriver Dorothy Law Nolte og Rachel Harris i «Kunsten å oppdra barn» (2004).

Spørsmålet er om man må nære og trøste og stimulere og oppmuntre dem akkurat mens man legger nytt gulv?

En venninne skrev noe på Facebook, om at norske barn i skolealder ofte har lenger arbeidsuke enn arbeidsmiljølovens 40 timer skulle tilsi: I løpet av en vanlig uke har mange norske barn ikke mer enn 15 timer våken fritid, og det er før leksene er unnagjort.

«Noen syns det er rart at tallene på tenåringer med angst og depresjon øker, noen syns ME og fibromyalgi er tøys. Jeg syns vårt system er farlig.» skrev min Facebook-venn og lot tallene henge i lufta.

15 timer våken fritid. Det er vel omtrent hva ungene på setrene her oppe hadde i løpet av én god dag i gamle dager. Kanskje ikke når det skulle onnes og hesjes, riktignok, men likevel.

Det andre livet, derimot – det som finnes her og nå, der nede i bebyggelsen, på den andre siden av sommerferien – får visst bare trangere og trangere rammer. Og hvem vet hvor den kommer fra, denne uroen som vrimler mellom beina våre – om den stammer fra barn av en overstimulert tid, eller om unger alltid har vært sånn. Men uroen er med oss i kofferten, også opp hit.

Flere steder har man nå begynt å tilby mindfulness- og yogaworkshops for hele familien, der man sammen med fireåringen kan finne tilbake til sin opprinnelige ro. Helt gratis er det ikke, men muligens en god investering likevel.

Hva kan man si? I tidligere tider hadde man andre problemer.

Og andre svar.

 

For ungane var det stor stas å få besøk av hestefølgje. Det hendte det gjekk an å ri litt på dei rolegaste av hestane. Eg var sjølsagt redd, men ungane likte det godt.

 Oss var i grunnen priviligerte slik. Arbeidet vårt var heime, heimen vår var arbeidsplassen. Og arbeidet vårt fylte livet vårt på ein slik måte at arbeidet gav livet meining.

 

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Huggulaust

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Drømmen er å legge fra seg hjernen hjemme i ferien. Sånt får man ikke til uten større inngrep.

Et hestefølge går forbi gjerdet. På sitt beste er livet på Lykkjomsetra helt fantastisk på sommerdager som denne: Lukt av jord, mild bris gjennom høyt gras, varme fra tjærebredde husvegger, morgenbad i Sula, kafferast på steinhella. På bildene vi tar er det stort sett alltid slik.

Men det er ikke alltid vi tar bilde. Enkelte dager er motivene uskarpe.

Hva er det det pleier å stå i hyttebøkene? Noe om hvor deilig det er å slappe av. Nyte stillheten. Men hvor stille er det egentlig?

Ikke ta på gjerdet!
Nå er det noen som har ringt her. Skjult nummer.
Hvor er solbrillene hennes?
Er det ikke opptrekker her?
Var det ikke du som skulle ta med den?

I boka «Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv» (Spartacus forlag, 2014) skriver Bjørn Grinde at stress er en sammensatt tilstand, som grovt sett kan beskrives som en forstyrrelse i kroppens homøostase, eller likevekt.

Vi er født med en iboende fornøydhet over livet, skriver Grinde, men evolusjonsprosessen har utstyrt oss med en straffemodul som er lett å utløse. Fysiske smerter er den klassiske straffereaksjonen i hjernen (du får vondt i hånden når du holder den over åpen flamme, slik at du raskt skal trekke den til deg). I tillegg til fysisk smerte, deler også ut hjernen frykt og nedtrykthet av samme grunn. Problemet oppstår i møte med det moderne samfunnet, skriver Bjørn Grinde.

«Evolusjonsprosessen formet oss ikke med tanke på å nyte tilværelsen». Det er, skriver forfatteren, artens overlevelse det støtt har handlet om – ikke følelsen av å endelig kunne slappe av på hytta. Den voldsomme, kjemisk utløsningen som foregår i hjernen har mer for seg om du er et steinaldermenneske som står tvers overfor et stort rovdyr, enn om du sitter i en bilkø eller plutselig har glemt å svare på en mail.

Uten evnen til å føle stress, hadde vi dødd ut som art for lenge siden. Problemet er bare at vi ikke trenger de samme sterke alarmsystemene lenger. Vi bor i hus, ikke i huler.

Men stressa er vi fortsatt. I alle turistreklamene, i alle bolystkampanjene, er det denne straffemodulen i hjernen som slås av når folk flytter til Gudbrandsdalen og endelig kan puste med magen.

Legge beina på bordet. Nyte livet.

Alternativt: Kjøre inn på tunet på en gammel seter som har vært i familiens eie i hundrevis av år og endelig ta ferie.

I alle de brosjyrene, reklamefilmene og holdningskampanjene er derimot ikke familiens seter utstyrt med ekte hussopp. Og nå står svigerfar der og banner og røsker ut gamnmel isolasjon og det som virker som 14 kilo muselort fra veggen. Hva er det vi driver med? Hvordan kom vi på at vi skulle bruke sommeren på dette – og hva kommer det egentlig til å koste?

Stresset finner visst god næring i de fleste miljøer, så lenge luftingen er dårlig nok.

Hvor mye stress følte folk i høymiddelalderen? Sannsynligvis mer enn oss.

Avlingene kunne slå feil. Svenskene kunne komme. Det kunne komme pest og farkskap til gards. Og hvis vi klager over at det er mye å gjøre på jobben, kan man jo tenke seg hvordan det må ha vært å ha bankende, dundrende tannpine fem år i strekk. Eller løs mage helt fram til konfirmasjonsalderen.

«Uten mørket kan ikke det førindustrielle mennesket forstås» skriver den svenske forfatteren Peter Englund i et essay. Ikke bare gjorde den totale mangelen på kunstige lyskilder mørket langt mørkere den gangen. Mørket hadde også større kraft, det gikk svangert på en helt annen måte enn i dag.

Verden var et skremmende og uforutsigbart sted, særlig når man satt der i et mørke som var så ugjennomtrengelig og absolutt, på grensen til håndgripelig, at det for moderne mennesker nærmest er umulig å forestille seg det, skriver Englund.

Går vi fem generasjoner tilbake, hadde ei av budeiene som gikk her oppe for vane å alltid si «I Jesu namn» når hun gikk fra dyra om kvelden. Man kunne aldri vite hva som lurte der inne i fjøsmørket.

Men på 50- og 60-tallet? Da det var ku på hver en seter her oppe, og gamledågåverdn fortsatt levde i beste velgående – men denne gangen i den litt mer opplyst versjon? Da det ikke var riktig så lenge siden mine barns oldefar hadde hoppet i Kollen på treski og himmelen var blå og hesjene høye? Var de fornøyde? Det ser sånn ut på bildene.

Det var så triveleg å stå oppå hauga ved Litlgardsseter´n og lokke innover mot Vetlfjell og Avstjønn, eller innover mot Glupa. Anna og Marit stod der ofte au. Kyrne hørte forskjell på stemma og lokkinga vår, er eg heilt sikker på. Når eg lokka, var det berre Lykkjoms-kua som letta på huggu. Slik var det au når ho Anna og Marit lokka. Dyra kjende att både målet, melodien og namna.

I 2015 er det en annen melodi som strømmer utover setervollen.

Ikke ta på strømgjerdet, har jeg sagt!
Ikke leke med øksa!
Husket vi å låse verandadøra?
Jeg lurer på om det er noen fra jobben som prøver å få tak i meg.

Vi er en familie på fire, men det er arbeid nok for sju. Og vi er bare to som jobber. Håpet er bare at hjernens straffemodul snart kommer på at den kunne trengt et par avspaseringsdager, den også. Gått seg en tur. Tatt seg et bad.

Mulig det kommer.

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)