Huggulaust

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Drømmen er å legge fra seg hjernen hjemme i ferien. Sånt får man ikke til uten større inngrep.

Et hestefølge går forbi gjerdet. På sitt beste er livet på Lykkjomsetra helt fantastisk på sommerdager som denne: Lukt av jord, mild bris gjennom høyt gras, varme fra tjærebredde husvegger, morgenbad i Sula, kafferast på steinhella. På bildene vi tar er det stort sett alltid slik.

Men det er ikke alltid vi tar bilde. Enkelte dager er motivene uskarpe.

Hva er det det pleier å stå i hyttebøkene? Noe om hvor deilig det er å slappe av. Nyte stillheten. Men hvor stille er det egentlig?

Ikke ta på gjerdet!
Nå er det noen som har ringt her. Skjult nummer.
Hvor er solbrillene hennes?
Er det ikke opptrekker her?
Var det ikke du som skulle ta med den?

I boka «Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv» (Spartacus forlag, 2014) skriver Bjørn Grinde at stress er en sammensatt tilstand, som grovt sett kan beskrives som en forstyrrelse i kroppens homøostase, eller likevekt.

Vi er født med en iboende fornøydhet over livet, skriver Grinde, men evolusjonsprosessen har utstyrt oss med en straffemodul som er lett å utløse. Fysiske smerter er den klassiske straffereaksjonen i hjernen (du får vondt i hånden når du holder den over åpen flamme, slik at du raskt skal trekke den til deg). I tillegg til fysisk smerte, deler også ut hjernen frykt og nedtrykthet av samme grunn. Problemet oppstår i møte med det moderne samfunnet, skriver Bjørn Grinde.

«Evolusjonsprosessen formet oss ikke med tanke på å nyte tilværelsen». Det er, skriver forfatteren, artens overlevelse det støtt har handlet om – ikke følelsen av å endelig kunne slappe av på hytta. Den voldsomme, kjemisk utløsningen som foregår i hjernen har mer for seg om du er et steinaldermenneske som står tvers overfor et stort rovdyr, enn om du sitter i en bilkø eller plutselig har glemt å svare på en mail.

Uten evnen til å føle stress, hadde vi dødd ut som art for lenge siden. Problemet er bare at vi ikke trenger de samme sterke alarmsystemene lenger. Vi bor i hus, ikke i huler.

Men stressa er vi fortsatt. I alle turistreklamene, i alle bolystkampanjene, er det denne straffemodulen i hjernen som slås av når folk flytter til Gudbrandsdalen og endelig kan puste med magen.

Legge beina på bordet. Nyte livet.

Alternativt: Kjøre inn på tunet på en gammel seter som har vært i familiens eie i hundrevis av år og endelig ta ferie.

I alle de brosjyrene, reklamefilmene og holdningskampanjene er derimot ikke familiens seter utstyrt med ekte hussopp. Og nå står svigerfar der og banner og røsker ut gamnmel isolasjon og det som virker som 14 kilo muselort fra veggen. Hva er det vi driver med? Hvordan kom vi på at vi skulle bruke sommeren på dette – og hva kommer det egentlig til å koste?

Stresset finner visst god næring i de fleste miljøer, så lenge luftingen er dårlig nok.

Hvor mye stress følte folk i høymiddelalderen? Sannsynligvis mer enn oss.

Avlingene kunne slå feil. Svenskene kunne komme. Det kunne komme pest og farkskap til gards. Og hvis vi klager over at det er mye å gjøre på jobben, kan man jo tenke seg hvordan det må ha vært å ha bankende, dundrende tannpine fem år i strekk. Eller løs mage helt fram til konfirmasjonsalderen.

«Uten mørket kan ikke det førindustrielle mennesket forstås» skriver den svenske forfatteren Peter Englund i et essay. Ikke bare gjorde den totale mangelen på kunstige lyskilder mørket langt mørkere den gangen. Mørket hadde også større kraft, det gikk svangert på en helt annen måte enn i dag.

Verden var et skremmende og uforutsigbart sted, særlig når man satt der i et mørke som var så ugjennomtrengelig og absolutt, på grensen til håndgripelig, at det for moderne mennesker nærmest er umulig å forestille seg det, skriver Englund.

Går vi fem generasjoner tilbake, hadde ei av budeiene som gikk her oppe for vane å alltid si «I Jesu namn» når hun gikk fra dyra om kvelden. Man kunne aldri vite hva som lurte der inne i fjøsmørket.

Men på 50- og 60-tallet? Da det var ku på hver en seter her oppe, og gamledågåverdn fortsatt levde i beste velgående – men denne gangen i den litt mer opplyst versjon? Da det ikke var riktig så lenge siden mine barns oldefar hadde hoppet i Kollen på treski og himmelen var blå og hesjene høye? Var de fornøyde? Det ser sånn ut på bildene.

Det var så triveleg å stå oppå hauga ved Litlgardsseter´n og lokke innover mot Vetlfjell og Avstjønn, eller innover mot Glupa. Anna og Marit stod der ofte au. Kyrne hørte forskjell på stemma og lokkinga vår, er eg heilt sikker på. Når eg lokka, var det berre Lykkjoms-kua som letta på huggu. Slik var det au når ho Anna og Marit lokka. Dyra kjende att både målet, melodien og namna.

I 2015 er det en annen melodi som strømmer utover setervollen.

Ikke ta på strømgjerdet, har jeg sagt!
Ikke leke med øksa!
Husket vi å låse verandadøra?
Jeg lurer på om det er noen fra jobben som prøver å få tak i meg.

Vi er en familie på fire, men det er arbeid nok for sju. Og vi er bare to som jobber. Håpet er bare at hjernens straffemodul snart kommer på at den kunne trengt et par avspaseringsdager, den også. Gått seg en tur. Tatt seg et bad.

Mulig det kommer.

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)