aftenkampen

Ting som var

In Artikler on 01/09/2015 at 20:34
Foto: Privat.

Foto: Privat.

Hvor lenge skal man holde liv i det som er borte?

Lyden av hammerslag og elektrisk drill triller ut på tunet. Hvis vinden står riktig kan vi høre bjellene fra kyrne på nabosetra. Hittil i sommer har vi derimot ikke sett noe til de tre harene som bodde under låven sist. Kanskje tar de ikke sjansen lenger – låven har begynt å bule faretruende.

Hva var det som sto i landbrukstaksten, igjen? Noe med «delvis kondemnabel bygningsmasse»?

Ifølge fersk statistikk fra FN bor nå mer en halvparten av jordens befolkning i byer. Det er første gang i menneskehetens historie at det forholder seg slik. Flukten bort fra jordbrukssamfunnet er ikke bare en lokal trend i Gudbrandsdalen, men noe som foregår i hele verden. Innen 2050 vil 2/3 av verdens befolkning bo i byer.

Kanskje er det ingen tragedie, for mange av dem som flytter er det sikkert det beste som har skjedd. Men like sikkert er det at verden står overfor en potensielt nokså dramatisk utradering av uformell, lokal kompetanse knyttet til jord, buskap og mat.

Kast et blikk rundt deg. Hvem skal huske alt dette, forklare alt dette, når behovet en gang igjen oppstår?

I alle de somrene mine barns oldemor var på setra trengte hun aldri google en eneste gang.

Kyrne gjekk og beita der dei sjølv ville, vidåtto var det nok av. Oppå måsårabbom voks det stor fin, kusopp, inni Glupa fann dei myrvekster av ulike slag. Dei åt det dei likte best, og dyrlækjar var det aldri bruk for.

Dersom kyrne kom tidleg åt seter’n att om kvelden, vart det støtt fint vêr dagen etter. Ville dei ikkje lyde når oss lokka, kunne du vera sikker på at det vart styggvêr.

Når røken utur pipun sto ende til vers, da var kjerringa blid, heitte det seg. det tykte eg var morosamt å leggje merke til. Det rauk i mange pipo på Sulseter’n den tida eg var budeie oppå der. Og som oftast sto røyken rett til vers.

Jo da. Men etter en sommer på setra, stappfull av spredt regn, arbeid og utgifter, dukker spørsmålet opp: I godt vær og i møte med gamle fotoalbum er det lett å bli rørt, men hvor lenge skal man holde minnene levende?

Er det noe poeng å knytte seg til et sted, en plass som denne – der det riktignok har skjedd betydningsfulle ting for en generasjon eller to siden, men som i dag mest av alt er upraktisk og full av oppgaver? Hvor lenge skal husene få stå? Hva skal vi med sentimentaliteten?

På nettstedet «Spør en biolog» lover naturvitenskapen å gi svar på det meste av det man lurer på. Så hva er de egentlig de evolusjonsmessige grunnene til at vi føler savn? Hvorfor er vi sentimentale – også i forhold til gamle fjøs?

Biologen svarer: Biologisk sett brukes følelser til å «belønne» nyttig atferd. Vi blir sultne for at vi skal huske å spise. Et enslig menneske i et evolusjonært perspektiv lå dårlig an. Selv i et moderne samfunn er det ikke helt kostnadsfritt å være fullstendig alene.

Er det derfor vi forsøker å holde fast i tiden – for å dempe følelsen av at vi står i dette alene?

Snorre skriver at Olav den Hellige en gang måtte overnatte på en seter i Valldalen på Sunnmøre, mens han rømte til Gardarike i 1029. Scenen er godt beskrevet, siden en underjordisk vette plutselig rømte seterbygningen og ga seg til å hyle avskremmeleg stygt ute på stølen, den natta da helgenkongen overnattet.

Lars Reinton, forfatteren bak «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell», besøkte selv stedet i 1948. Han sier at forholdene på stedet er «plent slik som Snorre så nøye, med riktige namn, skildrar dei, at ein må tru at han sjølv har vore på staden under studiferdene sine i Noreg i 1218». Det er med andre ord ikke mye som forandrer seg på setra i løpet av 730 år.

Kanskje er det her setra har sin funksjon, også for oss: Setra er en osteklokke, en boble, et sted utenfor de turbulente og omskiftelige tidene nede i bebyggelsen. Et sted med helt andre tidsfrister, helt andre linjer i treverket enn der nede.

Regnet har kommet og gått, dagen er allerede godt i gang og kaffen er drukket opp. Det er fortsatt nok av oppgaver å ta fatt på.

Margit Lykkjom, barnas oldemor, hadde ingen formell utdannelse utover grunnskolen. Budeia på Lykkjom-setra pleide å spøke med at hun var cand.jur.

Men hun visste at når kjerringkjørrbladet var på størrelse med et museøre, så var det på bergelig med mat til dyra oppe på setra. Hun kjente femten ulike værtegn og visste hvor kua kunne gå for å få i seg nødvendige mineraler.

Hun visste at når hun stilte seg opp for å lokke om kvelden, var det bare Lykkjoms-kua som letta på huggu og kom. Hun visste at man ikke skulle slå varmt vann på bakken, og hun visste når sommeren var over.

Buferdsdagen var støtt litt vemodig. Det var slik klår og fin luft om hausten. Fargane var så fine. Eg plukka ofte med med kjerringkjørr og andre planter heim. Eg likte godt å binde kransar med fargerike haustvekster i når det var gravøl etter folk ein kjende.

Høsten er fortsatt noen uker unna, men vi har likevel begynt å samle sammen byggematerialene og sette de vaklevorne campingstolene inn i det gamle fjøset igjen.

Det finnes en hverdag etter dette…

Og en ny sommer etter den igjen.

*
(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: