Ute av verden

Foto: Privat

Med sopp og kjærlighet forholder det seg likt: Den setter sporer over alt og er vanskelig å bli kvitt.

Det har vært folk her før oss. Overalt står det igen tause vitnesbyrd om et liv som er over: Ljåer med hjemmelagde håndtak, plastposer fra nedlagte handelslag, grillkull kjøpt på 80-tallet, gamle utgaver av Gudbrandsdølen stappet oppunder takbjelkene i fjøset, der lukta av bølingen fortsatt sitter i veggene.

Både steinhella på trammen og stallveggen er fulle av initialene til de som har gått her før. Årstallene er skåret sirlig inn overalt rundt oss:

1894, 1904, 1922.

«Det lever enno folk som har opplevt det gamle seterbruket. Men dei blir færre og færre» skriver Lars Reinton i «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell» fra 1976.

På Lykkjomsetra holdt de ut i enda 10 år før det var slutt. Den sommeren Maradona herjet med England i fotball-VM i Mexico, tok den gamle verden slutt her oppe. Og senere, samme høst, da bilen fra Hed-Opp kom og tok med seg de siste dyra – troppet budeia fra Lykkjomsetra opp i fjøset i bunad.

Tider skal komme. Tider skal henrulle.

Det må ha vært så stille her inne før vi kom skramlende, med våre frysebagger og sparkesykler og barnebøker og bittesmå crocks. Nå ljomer barnelatteren og de endeløse kravene og den plutselige gråten mellom bygningene på setra, alt sammen framført i et slags brus av ungt, utålmodig liv.

Har vi tatt med ipaden?
Hvor er ipaden?
Bodde det dinosaurer i Norge før?
Jeg må på do.

Før oss fekk traktor i 1957, var det hesten som drog seterlasset med mat og klede. Flatbrødkasse, spekeskinke, ein potetsekk, mjølboksar og liknande. Mjøl og salt til kyrne, klede både for kalde og varme dagar i fjellet. Oss laut ruste oss til for tre månader. Anton fekk sitta på kjerra og passe kattkassa. Katten laut ôg vera med på turen.

Ola sprang etter bølingen med ein stav i handa og prøvde å halde styr på kalvane. På dørhella heime stod ei gammal bestemor att og vinka adjø og god tur og sommar. Ho mintes sikkert mange slike seterreiser frå åra som hadde fare. Ho laut vera heima nå, dei yngre hadde teke over. Slik var det på ein gard, og slik laut det støtt vera.

Ordene tilhører barnas oldemor, min kones bestemor, et kvinnfolk alle jeg møter fortsatt snakker varmt om: Margit Lykkjom.

Et sted finnes det en hel skuff med kassettopptak der hun forteller om gammeldågåverdn. Nå er Margit borte for lenge siden, men avtrykket etter budeia på Lykkjomsetra er her fortsatt. Barnebarnet lukker opp den gamle grinda igjen, denne gangen som voksen kvinne, mens hun nesten sukker.

– Okei, sier hun. – Ska oss sjå.

Synet som møter oss inne i huset er, som ventet, nedslående: I fjor sommer tittet et trivelig, lite fruktlegeme på oss fra oppunder kjøkkenbenken og i vår ble våre verste mistanker bekreftet: Vi har fått ekte hussopp, verst tenkelige variant.

– Ekte hussopp, ekte kjærlighet. Vanskelig å bli kvitt, små sporer sitter i både her og der, skriver Anne Maries onkel Anton til oss noen dager senere. Han får alt til å høres så lovende ut.

Anton har vært med oss og tømt selet: Gulvet på kjøkkenet forsvant ut seterdøra, sammen med stubbloft og gammel isolasjon. Også den ene veggen har måttet finne seg i å bli skrelt av og hivd ut. Rommet som i fjor sommer å ut som et postkort, ser i år ut som en krigssone.

Og slik er det: Alt rundt oss, alt liv og all materie, er under et stadig pågående og endeløst angrep. Alt mennesker driver med er en fånyttes kamp mot tiden, og naturen krever alltid å få tilbake det som er sitt. Men inntil videre er generalen i dette slaget min svigerfar. Og nå kjemper svigerfar for å beholde det som har vært, han har vært på Gausdal Land og rustet opp for framtidige angrep langs frontlinjen.

Og frontlinjen, den går tvers igjennom det som fram til i fjor sommer var Sødorpfjellets triveligste kjøkken.

Det var alltid eit trygt og godt syn som møtte ein oppå Nyseterhauga. Seterstulen låg der som før, kanskje rauk det i ei seterpipe her og der. Ho Anna og ho Marit var truleg alt på plass.

Ved Nulgardssetra gjekk det eit hestefølgje og beitte, ved Lykkjomsetra låg ein flokk med sau i skuggen ved fjøsdøra. Og oppå fjøstaket trippa linerla, ho hadde i alle år hatt reir under steinen på taket. Det var støtt så godt å kome innpå fjellet. Sjøl om det var liv rundt seterhusa, var det samstundes så trygt og roleg her.

Fra rideleiren ser vi grupper av hester som går etter hverandre bortover grusveien. Det lukter intenst av jord, det skarpe lyset spretter mellom husveggene og fletter seg sammen rundt oss. I fjor senket vi oss forsiktig ned i fjellbekken som renner forbi, borte ved enden av eiendommen: Fire kritthvite kropper i midten av en stor jettegryte, omgitt av vierkratt og røsslyng.

Klart, kaldt vann som slo gnister av gull mot steinene. Så gikk vi inn på det gamle kjøkkenet, tente parafinlampene og lagde fleskepannekaker og rabarbrasuppe til kvelds.

Og lyden? Jo, det summer i det knehøye gresset og det klinger i bjeller. Men mest av alt er landskapet rundt oss innhyllet i en enorm presenning av stillhet. Verden står på lydløs, dagen er uten krav.

Vi har hele sommeren foran oss.
Vi er svært entusiastiske.
Vi aner ikke hva vi driver med.
Vi er hjemme.

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Ting som var

Foto: Privat.

Hvor lenge skal man holde liv i det som er borte?

Lyden av hammerslag og elektrisk drill triller ut på tunet. Hvis vinden står riktig kan vi høre bjellene fra kyrne på nabosetra. Hittil i sommer har vi derimot ikke sett noe til de tre harene som bodde under låven sist. Kanskje tar de ikke sjansen lenger – låven har begynt å bule faretruende.

Hva var det som sto i landbrukstaksten, igjen? Noe med «delvis kondemnabel bygningsmasse»?

Ifølge fersk statistikk fra FN bor nå mer en halvparten av jordens befolkning i byer. Det er første gang i menneskehetens historie at det forholder seg slik. Flukten bort fra jordbrukssamfunnet er ikke bare en lokal trend i Gudbrandsdalen, men noe som foregår i hele verden. Innen 2050 vil 2/3 av verdens befolkning bo i byer.

Kanskje er det ingen tragedie, for mange av dem som flytter er det sikkert det beste som har skjedd. Men like sikkert er det at verden står overfor en potensielt nokså dramatisk utradering av uformell, lokal kompetanse knyttet til jord, buskap og mat.

Kast et blikk rundt deg. Hvem skal huske alt dette, forklare alt dette, når behovet en gang igjen oppstår?

I alle de somrene mine barns oldemor var på setra trengte hun aldri google en eneste gang.

Kyrne gjekk og beita der dei sjølv ville, vidåtto var det nok av. Oppå måsårabbom voks det stor fin, kusopp, inni Glupa fann dei myrvekster av ulike slag. Dei åt det dei likte best, og dyrlækjar var det aldri bruk for.

Dersom kyrne kom tidleg åt seter’n att om kvelden, vart det støtt fint vêr dagen etter. Ville dei ikkje lyde når oss lokka, kunne du vera sikker på at det vart styggvêr.

Når røken utur pipun sto ende til vers, da var kjerringa blid, heitte det seg. det tykte eg var morosamt å leggje merke til. Det rauk i mange pipo på Sulseter’n den tida eg var budeie oppå der. Og som oftast sto røyken rett til vers.

Jo da. Men etter en sommer på setra, stappfull av spredt regn, arbeid og utgifter, dukker spørsmålet opp: I godt vær og i møte med gamle fotoalbum er det lett å bli rørt, men hvor lenge skal man holde minnene levende?

Er det noe poeng å knytte seg til et sted, en plass som denne – der det riktignok har skjedd betydningsfulle ting for en generasjon eller to siden, men som i dag mest av alt er upraktisk og full av oppgaver? Hvor lenge skal husene få stå? Hva skal vi med sentimentaliteten?

På nettstedet «Spør en biolog» lover naturvitenskapen å gi svar på det meste av det man lurer på. Så hva er de egentlig de evolusjonsmessige grunnene til at vi føler savn? Hvorfor er vi sentimentale – også i forhold til gamle fjøs?

Biologen svarer: Biologisk sett brukes følelser til å «belønne» nyttig atferd. Vi blir sultne for at vi skal huske å spise. Et enslig menneske i et evolusjonært perspektiv lå dårlig an. Selv i et moderne samfunn er det ikke helt kostnadsfritt å være fullstendig alene.

Er det derfor vi forsøker å holde fast i tiden – for å dempe følelsen av at vi står i dette alene?

Snorre skriver at Olav den Hellige en gang måtte overnatte på en seter i Valldalen på Sunnmøre, mens han rømte til Gardarike i 1029. Scenen er godt beskrevet, siden en underjordisk vette plutselig rømte seterbygningen og ga seg til å hyle avskremmeleg stygt ute på stølen, den natta da helgenkongen overnattet.

Lars Reinton, forfatteren bak «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell», besøkte selv stedet i 1948. Han sier at forholdene på stedet er «plent slik som Snorre så nøye, med riktige namn, skildrar dei, at ein må tru at han sjølv har vore på staden under studiferdene sine i Noreg i 1218». Det er med andre ord ikke mye som forandrer seg på setra i løpet av 730 år.

Kanskje er det her setra har sin funksjon, også for oss: Setra er en osteklokke, en boble, et sted utenfor de turbulente og omskiftelige tidene nede i bebyggelsen. Et sted med helt andre tidsfrister, helt andre linjer i treverket enn der nede.

Regnet har kommet og gått, dagen er allerede godt i gang og kaffen er drukket opp. Det er fortsatt nok av oppgaver å ta fatt på.

Margit Lykkjom, barnas oldemor, hadde ingen formell utdannelse utover grunnskolen. Budeia på Lykkjom-setra pleide å spøke med at hun var cand.jur.

Men hun visste at når kjerringkjørrbladet var på størrelse med et museøre, så var det på bergelig med mat til dyra oppe på setra. Hun kjente femten ulike værtegn og visste hvor kua kunne gå for å få i seg nødvendige mineraler.

Hun visste at når hun stilte seg opp for å lokke om kvelden, var det bare Lykkjoms-kua som letta på huggu og kom. Hun visste at man ikke skulle slå varmt vann på bakken, og hun visste når sommeren var over.

Buferdsdagen var støtt litt vemodig. Det var slik klår og fin luft om hausten. Fargane var så fine. Eg plukka ofte med med kjerringkjørr og andre planter heim. Eg likte godt å binde kransar med fargerike haustvekster i når det var gravøl etter folk ein kjende.

Høsten er fortsatt noen uker unna, men vi har likevel begynt å samle sammen byggematerialene og sette de vaklevorne campingstolene inn i det gamle fjøset igjen.

Det finnes en hverdag etter dette…

Og en ny sommer etter den igjen.

*
(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

 

Uro i småsko

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det finnes kortere veier til mindfulness enn å pusse opp gamle hus med småbarn i hælene.

Pappa skal bare ordne noe sammen med bestefar. Pappa skal bare hjelpe bestefar med noe. Nei, ikke hammeren. Legg hammeren tilbake. Du! Nei! NEEI!

Dagen er godt igang, men arbeidet på setra har bare så vidt startet. Rundt buksebeina våre herjer to små unger, rastløse og proppfulle av behov.

Planen for sommeren var å foreta en kraftig oppgradering av kjøkkenet i det gamle selshuset, men i den planen inngikk ikke langvarige leteaksjoner etter dinosaurer eller en innsats som konfliktløser som ville fått selv FNs fredsmeglere til å se ut som en gjeng slappfisker.

Et melkeglass velter.
En brødskive får et pålegg noen ba om, men ikke vil ha likevel.
En lurer på når vi skal hjem.
En hadde noe først.

Hvorfor fikk vi ikke gjort mer før vi fikk barn? Og hvordan fikk man i det hele tatt gjort noe som helst her oppe i gamledager?

Dagane på setra gjekk fort for både store og små. Ungane fiska i åa, passa kalvane den fyrste tida, “sette på kakkein” med mjøl og salt til kyrne og hjelpte til med anna småarbeid.

Det er barnas oldemor som forteller. De traff hverandre aldri, og livene deres kunne like gjerne utspilt seg på to ulike kontinenter, selv om bygningene rundt oss og plassen de står på er den samme.

Det er my godt å tenkje attende på. Sjøl om det var arbeid frå morgon til kvelds, både i ørken og i helgene, var alt arbeidet meiningsfullt. Oss var ein del av ein lang og viktig tradisjon .

Fritid og arbeidstid hekk liksom i hop. Det var aldri spørsmål om kor lang tid alt arbeidet tok, ein laut bruke den tida som trongst. Og heile familien, gjerne fleire generasjonar, arbeidde saman, fortalte barnas oldemor Margit Lykkjom til sønnen Anton, gjengitt i boka Fronsbygdin 2003.

Men gamle bygdebøker er noe ungene ikke ser ut til å interessere seg for riktig ennå. For dem er verden ny og full av skarpe, farlige sager og verktøy de jublende kan løpe avgårde med, mens de voksne står i gjen i bakgrunnen og brøler NEEI!

En eller annen gluping har kommet fram til at man mislykkes som forelder dersom man ikke ser barnet sitt hele tiden, hele dagen.

Når barnet henvender seg til den voksne, skal man vennlig slippe alt man har i hendene og svare: «Ja, kjære? Hva er det du vil fortelle meg?»

Slik var det ikke på setrene her i området tidligere. Det finnes en bunke bilder av akkurat det der, og jeg har sett dem: Ungene måtte være med og jobbe, og om høsten måtte de være med å gå ned fra fjellet, sammen med kyrne, på føttene.

Resten av tida fikk de prøve å finne på noe på egen hånd. Så merkelig det enn høres ut for dagens småbarnsforeldre.

«Barn som blir lagt merke til, lærer at det er fint å ha et mål» står det i en av bøkene nede på Nord-Fron bibliotek. Men kan det ikke også være noe å hente i å ikke bli lagt merke til, i hvert fall ikke hele døgnet?

«Det er ikke vanskelig å legge merke til barna våre. Det er rett og slett snakk om å ta seg tid til å være oppmerksom. Oppmerksomheten i seg selv nærer og trøster og stimulerer og oppmuntrer dem» skriver Dorothy Law Nolte og Rachel Harris i «Kunsten å oppdra barn» (2004).

Spørsmålet er om man må nære og trøste og stimulere og oppmuntre dem akkurat mens man legger nytt gulv?

En venninne skrev noe på Facebook, om at norske barn i skolealder ofte har lenger arbeidsuke enn arbeidsmiljølovens 40 timer skulle tilsi: I løpet av en vanlig uke har mange norske barn ikke mer enn 15 timer våken fritid, og det er før leksene er unnagjort.

«Noen syns det er rart at tallene på tenåringer med angst og depresjon øker, noen syns ME og fibromyalgi er tøys. Jeg syns vårt system er farlig.» skrev min Facebook-venn og lot tallene henge i lufta.

15 timer våken fritid. Det er vel omtrent hva ungene på setrene her oppe hadde i løpet av én god dag i gamle dager. Kanskje ikke når det skulle onnes og hesjes, riktignok, men likevel.

Det andre livet, derimot – det som finnes her og nå, der nede i bebyggelsen, på den andre siden av sommerferien – får visst bare trangere og trangere rammer. Og hvem vet hvor den kommer fra, denne uroen som vrimler mellom beina våre – om den stammer fra barn av en overstimulert tid, eller om unger alltid har vært sånn. Men uroen er med oss i kofferten, også opp hit.

Flere steder har man nå begynt å tilby mindfulness- og yogaworkshops for hele familien, der man sammen med fireåringen kan finne tilbake til sin opprinnelige ro. Helt gratis er det ikke, men muligens en god investering likevel.

Hva kan man si? I tidligere tider hadde man andre problemer.

Og andre svar.

 

For ungane var det stor stas å få besøk av hestefølgje. Det hendte det gjekk an å ri litt på dei rolegaste av hestane. Eg var sjølsagt redd, men ungane likte det godt.

 Oss var i grunnen priviligerte slik. Arbeidet vårt var heime, heimen vår var arbeidsplassen. Og arbeidet vårt fylte livet vårt på ein slik måte at arbeidet gav livet meining.

 

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Huggulaust

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Drømmen er å legge fra seg hjernen hjemme i ferien. Sånt får man ikke til uten større inngrep.

Et hestefølge går forbi gjerdet. På sitt beste er livet på Lykkjomsetra helt fantastisk på sommerdager som denne: Lukt av jord, mild bris gjennom høyt gras, varme fra tjærebredde husvegger, morgenbad i Sula, kafferast på steinhella. På bildene vi tar er det stort sett alltid slik.

Men det er ikke alltid vi tar bilde. Enkelte dager er motivene uskarpe.

Hva er det det pleier å stå i hyttebøkene? Noe om hvor deilig det er å slappe av. Nyte stillheten. Men hvor stille er det egentlig?

Ikke ta på gjerdet!
Nå er det noen som har ringt her. Skjult nummer.
Hvor er solbrillene hennes?
Er det ikke opptrekker her?
Var det ikke du som skulle ta med den?

I boka «Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv» (Spartacus forlag, 2014) skriver Bjørn Grinde at stress er en sammensatt tilstand, som grovt sett kan beskrives som en forstyrrelse i kroppens homøostase, eller likevekt.

Vi er født med en iboende fornøydhet over livet, skriver Grinde, men evolusjonsprosessen har utstyrt oss med en straffemodul som er lett å utløse. Fysiske smerter er den klassiske straffereaksjonen i hjernen (du får vondt i hånden når du holder den over åpen flamme, slik at du raskt skal trekke den til deg). I tillegg til fysisk smerte, deler også ut hjernen frykt og nedtrykthet av samme grunn. Problemet oppstår i møte med det moderne samfunnet, skriver Bjørn Grinde.

«Evolusjonsprosessen formet oss ikke med tanke på å nyte tilværelsen». Det er, skriver forfatteren, artens overlevelse det støtt har handlet om – ikke følelsen av å endelig kunne slappe av på hytta. Den voldsomme, kjemisk utløsningen som foregår i hjernen har mer for seg om du er et steinaldermenneske som står tvers overfor et stort rovdyr, enn om du sitter i en bilkø eller plutselig har glemt å svare på en mail.

Uten evnen til å føle stress, hadde vi dødd ut som art for lenge siden. Problemet er bare at vi ikke trenger de samme sterke alarmsystemene lenger. Vi bor i hus, ikke i huler.

Men stressa er vi fortsatt. I alle turistreklamene, i alle bolystkampanjene, er det denne straffemodulen i hjernen som slås av når folk flytter til Gudbrandsdalen og endelig kan puste med magen.

Legge beina på bordet. Nyte livet.

Alternativt: Kjøre inn på tunet på en gammel seter som har vært i familiens eie i hundrevis av år og endelig ta ferie.

I alle de brosjyrene, reklamefilmene og holdningskampanjene er derimot ikke familiens seter utstyrt med ekte hussopp. Og nå står svigerfar der og banner og røsker ut gamnmel isolasjon og det som virker som 14 kilo muselort fra veggen. Hva er det vi driver med? Hvordan kom vi på at vi skulle bruke sommeren på dette – og hva kommer det egentlig til å koste?

Stresset finner visst god næring i de fleste miljøer, så lenge luftingen er dårlig nok.

Hvor mye stress følte folk i høymiddelalderen? Sannsynligvis mer enn oss.

Avlingene kunne slå feil. Svenskene kunne komme. Det kunne komme pest og farkskap til gards. Og hvis vi klager over at det er mye å gjøre på jobben, kan man jo tenke seg hvordan det må ha vært å ha bankende, dundrende tannpine fem år i strekk. Eller løs mage helt fram til konfirmasjonsalderen.

«Uten mørket kan ikke det førindustrielle mennesket forstås» skriver den svenske forfatteren Peter Englund i et essay. Ikke bare gjorde den totale mangelen på kunstige lyskilder mørket langt mørkere den gangen. Mørket hadde også større kraft, det gikk svangert på en helt annen måte enn i dag.

Verden var et skremmende og uforutsigbart sted, særlig når man satt der i et mørke som var så ugjennomtrengelig og absolutt, på grensen til håndgripelig, at det for moderne mennesker nærmest er umulig å forestille seg det, skriver Englund.

Går vi fem generasjoner tilbake, hadde ei av budeiene som gikk her oppe for vane å alltid si «I Jesu namn» når hun gikk fra dyra om kvelden. Man kunne aldri vite hva som lurte der inne i fjøsmørket.

Men på 50- og 60-tallet? Da det var ku på hver en seter her oppe, og gamledågåverdn fortsatt levde i beste velgående – men denne gangen i den litt mer opplyst versjon? Da det ikke var riktig så lenge siden mine barns oldefar hadde hoppet i Kollen på treski og himmelen var blå og hesjene høye? Var de fornøyde? Det ser sånn ut på bildene.

Det var så triveleg å stå oppå hauga ved Litlgardsseter´n og lokke innover mot Vetlfjell og Avstjønn, eller innover mot Glupa. Anna og Marit stod der ofte au. Kyrne hørte forskjell på stemma og lokkinga vår, er eg heilt sikker på. Når eg lokka, var det berre Lykkjoms-kua som letta på huggu. Slik var det au når ho Anna og Marit lokka. Dyra kjende att både målet, melodien og namna.

I 2015 er det en annen melodi som strømmer utover setervollen.

Ikke ta på strømgjerdet, har jeg sagt!
Ikke leke med øksa!
Husket vi å låse verandadøra?
Jeg lurer på om det er noen fra jobben som prøver å få tak i meg.

Vi er en familie på fire, men det er arbeid nok for sju. Og vi er bare to som jobber. Håpet er bare at hjernens straffemodul snart kommer på at den kunne trengt et par avspaseringsdager, den også. Gått seg en tur. Tatt seg et bad.

Mulig det kommer.

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Vann over hodet

Mannskapet på dekk, filmet ovenfra: Et virrvarr av røde toppluer, hvite lerretsbukser og solbrune, nesten semskede, mannerygger i arbeid. De bærer utstyr og kveiler sammen kabler og trosser, forsvinner ned under dekk, dukker opp igjen.

Solen står i senit, og forskningsskipet “Calypso”, langt der nede, pløyer seg døsig gjennom de turkise dønningene utenfor Aden , på vei mot dagens dykkemål. På aktre dekk står et helikopter. Noen meter lenger fram, på et lavere nivå: kasser med merkelige innretninger, slanger og stativer. Og et lite stykke foran, tynnere og høyere enn noen annen ombord, med pipe i kjeften og den røde toppluen på plass: Pasjaen selv., Jacques Cousteau.

Da 93 år gamle Cousteau trakk sitt siste sukk i 1997, var det i Paris det skjedde, blant pudler og mopeder – 111 km fra havet. Hadde det vært rettferdighet i verden, skulle han for lengst fått en seng på havets bunn, blant anemoner og murener – og med fri sikt til overflaten, langt der oppe.

Da begravelsesagenten kom og hentet liket, var det en legende de bar med seg ut i bilen: I en mannsalder hadde kaptein Cousteau reist verden rundt som filmskaper, dykkepionér, miljøkriger og superkjendis. Veien inn i dette besynderlige livet la han på 40-tallet, da han sammen med sine kamerater klarte han å utvikle det moderne dykkeutstyret, og i samme omgang var forutseende nok til å også ta med seg filmkamera ned i dypet.

Kanskje var det dette, og ikke selve oppfinnelsen av utstyret, som ble Cousteaus viktigste enkeltbidrag til det tjuende århundre: At han tok jordens befolkning med seg ned i dypet, og inviterte dem med seg til et sted ingen før hadde sett. Første stopp på veien dit, var boka “Den tause verden” – som forelå på norsk i august 1953.

Boka var skrevet i samarbeid med dykkerkollega Frédéric Dumas og gitt ut på J. W. Eides forlag i Bergen. I tillegg til guttebokaktige kapitteltitler som Museet på havets bunn, På 50 favners dyp og Professor Piccards fabelskip, kunne boka friste med nær 70 undervannsfotografier – for det meste tatt av situasjoner og landskaper som tidligere hadde vært fullstendig utilgjengelig for menneskeheten.

70 prosent av jordens overflate lå plutselig eksponert for menneskeheten, etter århundrer – årtusener – i stummende, skremmende mørke. Men det store gjennombruddet ligger likevel fortsatt langt fram i tid for den høye, senete mannen som på bokens første sider spenner på seg sitt mer eller mindre selvkomponerte dykkeutstyr og smånervøst går ut fra stranden. Som gutt har han drømt om å fly, ”bare ved å strekke ut armene”. Nå står han med vann til armhulene. Kan dette virkelig gå?

Jeg nådde bunnen i en tilstand av henrykkelse. En stim av sølvbraser virvlet rundt i rasende fart, runde og flate som tallerkner og skinnende som sølv. Jeg kikket opp og vannflaten lyste som et skjoldet speil. Midt i speilet så jeg den ruglete siluetten av Simone. Hun var blitt liten som en dukke. Jeg vinket. Dukken vinket igjen. 

Nå blir det våtere og våtere for hver side. Du begynner å bla, og snart begynner skjell og sjøgress å falle ned på gulvet, det drypper av boka. Og i takt med at Cousteau og hans kamerater prøver ut stadig nye hjemmesnekra patenter, begynner vi å bevege oss dypere og dypere i vannmassene – boka blir mer og mer vektløs i hendene dine, etter som Cousteau drar deg vekk fra grunnene inne ved land og ut i det frie, blå, endeløse rommet der ute.

Hit er det han deg med: Det er fem tusen fot med tettpakket mørke under deg, og det eneste du kan høre er ditt eget hjerte som hamrer i det kalde vannet:

Dunk.
Dunk.
Dunk. Hvor er du? Og hva er det Cousteau driver med, egentlig?

Jo. Han ser seg rundt. Så tar han et spenntak med svømmeføttene og forsvinner nedover. Langt der nede ser du ham, der han plutselig finner det for godt å følge etter «en hundetannfisk med vondåpen kjeft og fiendtlige øyne». Han går for dypt, fisken trekker seg unna, og plutselig merker han «en underlig skjelving i leppene». Cousteau mister kontrollen over øyelokkene, ryggen står spent bakover i en bue. Med skjelvende fingre river han løs blyloddet undt livet og mister bevisstheten. Like etterpå ser matrosene ombord hvordan den livløse kroppen hans skyter opp av vannskorpen som et prosjektil. Etter flere lignende og nesten-fatale opplevelser, skriver Cousteau tørt: «Etter dette mistet jeg helt interessen for surstoff.»

Likevel fortsetter han de livsfarlige eksperimentene sine; sammen med kameratene Tailliez og Dumas oppfører han seg som en femåring i en dampveivals, inne i et varehus, på jakt etter godteriavdelingen.

Hvor farlig er det for eksempel å være ved siden av en italiensk håndgranat som eksploderer, under vann? (Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å svømme bort til en ubåt og prøve å få dem til å fyre av en ladning, slik at du kan få tatt bilde av en utgående torpedo forfra? (Nok en gang: Det viser seg at det faktisk er ganske farlig.) Hvor farlig er det å rote seg bort i underjordiske grotter, fylt av vann, i hjemmelaget dykkeutstyr, delvis basert på motorsykkeldeler? ( Vel, ikke helt ufarlig det heller, gitt.) Kort sagt: At Cousteau på bokens siste sider fortsatt er i live, er en hån mot alt som heter moderne skolemedisin.

Men like overraskende som forfatterens overlevelsesevne, er hans vilje til å avfeie alt han opplever av (høyst reell) livsfare som relativt udramatisk. Dette usentimentale trekket kommer særlig til overflaten i bokas bilderegister:

77. Haien nærmer seg Cousteau 
78. Nærmere og nærmere 
79. To fot borte 
80. Menneskefot funnet i haimage 
81. En tam-tam-tromme funnet i haimagen 
82. «Antihai-buret», som viste seg å være helt mislykket. 

Rent sjangermessig ligger Cousteau her tett opp til kartforklaringene i en annen bok i samme gate – hans egen kamerat og dykkeelev Thor Heyerdahl og hans ”Fatu Hiva: Tilbake til naturen” fra 1974:

4. Tempelruiner og hodeskaller 
5. Ukjent høyslette 
6. Tabu-belagt jungel 
7. «Nattens vann» 
8. Tempelruiner, guder og figurer 
9. Vår hytte hos kannibalen 

Kanibalen, ja. Der har du det: Det var en annen tid, dette – en tid da verden tilhørte den som gadd å hoppe av flåten og vasse i land. Men nok om Heyerdahl, for der forsvinner Cousteau i sjøen igjen med nok et nytt plopp!

Og snart dukker kaptein Cousteau og hans menn opp av vannet med antikke leirkrukker – amforaer – under armene – voksseglene til den gresk vinhandleren som solgte dem for totusentohundre år siden er fortsatt intakte. Ser du?

Fem sider senere, utenfor kysten av det gamle Kartago; Cousteau og mannskapet plukker med seg eldgamle vrakrester opp fra havbunnen: sedertre dekket av gul ferniss – fortsatt ”like fin, etter tyve århundrer på havbunnen”, som Cousteau noterer i boken, mens beduinene på land kommer med begeistrede tilrop.

Et annet sted dykker de ned for å hente ut lik fra et tomotors sjøfly: Annenflyveren finner de først, han sitter fortsatt ”med oppspilte øyne i det som en gang hadde vært en cockpit”. Et stykke bortenfor, på en slette på havbunnen, finner de mekanikeren : ”Han lå på ryggen, med den ene kneet bøyd og høyre hånd løftet som om han pekte opp mot overflaten.”  Flere ord trenger ikke Cousteau. I stedet konsentrerer han seg om å få de omkomne flyverne heist opp til overflaten, «med fallskjermene som veldige, hvite blomster etter seg». Så lukker overflaten seg rundt dem, og de er oppe. Borte.

Støyen fra menneskenes verden møter oss først hver gang vi kommer dit opp. Her nede er det bare antikke vrak og døde flygere, med stimer av sølvbraser som sirkler rundt dem – halvt sovende, halvt på vakt, i nye tusen år.

Ser du?

Slike bilder kan man ta seg i å stirre på, forsvinne i, lukke seg rundt. Og hvem var det som stoppet opp utenfor butikkvinduene, der den foreløpig nokså ukjente J. Y. Cousteaus bok sto utstilt, i august 1953? En person med hatt og pipe, formodentlig. Med et spørrende uttrykk og en sammenbrettet avis under armen, full av nyheter om den økende voldsspiralen i Indokina og Algerie. I Sovjet hadde Stalin dødd, og var erstattet av en annen. I USA hadde de akkurat annonsert at de nå også hadde skaffet seg hydrogenbomben. I Himalaya hadde sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay nylig klart å bestige Mount Everest. Hadde verden blitt større eller mindre?

Nede i dypet var den turbulente samtiden mindre påtrengende, enn så lenge. Cousteau og hans menn kunne stige ut av verden og la seg omslutte av stillheten der nede – den siste fliken av kloden som ennå ikke hadde blitt kartlagt og kolonisert av mennesker.

Var det det som appellerte til 50-tallsmannen, der han sto og pattet på sin pipe utenfor bokhandelens utstillingsvindu? Drømmen om en billett vekk fra en samtid som allerede da hadde blitt alt for uoversiktlig? Drømmen om fortsatt heltedåd i en verden der slikt var i ferd med å gå av  moten?

For som vi vet – alle vi som har prøvd å hente i barnehagen iført hjemmelaget surstoffapparat og harpun, med bæreposer fulle av usikrede italienske håndgranater og rester av tabu-belagt jungel på hendene: Pedagogisk ansatte liker ikke testosteron, ikke på den måten. I stedet har vi blitt et samfunn med innestemme, et sted der dumdristighet heller medisineres enn premieres.

Eller som Nils Christie skrev i et avisinnlegg i april i fjor: ”Av og til lurer jeg på hvordan man på seilskutenes tid skulle fått ungdom opp i stormasten med et mannskap testet og renset for ADHD-folk.” Han har helt rett: Det blir verken stordåd eller oppdagelser av sånt. Det blir håndvev.

Nettopp derfor er det så befriende å støte på Cousteau, der han og kameratene stavrer seg gjennom brenningene, opp igjen på land, merkelig nok fortsatt i live: ”Dynamitteksplosjonene gav oss noen drabelige ørefiker”, noterer mannen som akkurat har lekt med sprengstoff under vann. Så vrenger han av seg maska og ferdig med det.

Samtidig har ”Den tause verden” mer å by på enn ståkuk. I sin samtid var dette nemlig – mer enn noe annet – en bok om framtida: På bokas siste sider tar nemlig Cousteau opp den truende befolkningseksplosjonen – en trussel man først etter krigen hadde begynt å bli ordentlig oppmerksom på.

Løsningen for kommende slekter, mente Cousteau, måtte være å kolonisere havbunnen og bygge kjempebyer under vann. Der skulle framtidsmenneskene gli vektløse rundt mellom bygningene på hver sin undervannsscooter, som sølvglinsende vannlungesvømmere i en turkis drøm.

Den sørgelige sannheten, derimot, er at vi fortsatt sitter her, snart seksti år senere – og har på ingen måte inntatt havbunnen. I stedet for å fyke rundt på undervannsscootere eller bygge månekolonier, bruker vi tiden til å diskutere hvilke hodeplagg det er lov å gå med – mens havet stiger, elvene skifter løp og avlingene vaskes vekk.

Skjønner du, Jacques?
Framtida var morsommere i boka.

(Essay første gang trykket i Klassekampens Bokmagasin, juni 2012.)

Langt over grensen

Ill.: Aftenkampens redaksjon

Jeg havnet på en stol på kjøkkenet, med tv-en avslått ute på stua.

Ikke det at lå noen protest i det; planen var tvert imot å ta en titt innom Katrine Moholt og «Allsang på grensen» på TV2 og kanskje skrive noe finurlig om det i avisa etterpå. Men så, i det folkefesten skulle begynne, ble vår hjemlige husholdning beklageligvis utsatt for en tildragelse i sikringsskapet, slik at strømmen gikk i stua. Katrine Moholt sto der (trolig) med blomsterkrans i håret og fullt band i ryggen, og så måtte hun likevel se seg slått av en jordfeilbryter i slett lune.

Jeg har sett programmet før, jeg vet hva det handler om: På skjermen skrider Katrine Moholt (som er et godt menneske) rundt i høyhælte sko og håndholdt mic, mens hun – nærmest gjennomperforert av lykke og solskinn – tar publikum med seg gjennom både «Blåklokkevikua» og «En solskinnsdag», før hun ender opp foran et bjørkeris midt på scenen, med et solbrunt blunk til kamera.

Selve programkonseptet er svensk, men gråværet og de lett unnvikende blikkene til Østfold-publikummet idet kamera kommer trillende forbi, er av edelt, norsk merke. Og så dukker de opp, den ene entusiastiske gjesten etter den andre – Bettan! Aleksander Rybak! Tommy Steine! – mens publikum i bakgrunnen rødmende nistirrer på de utdelte tekstheftene og konsentrerer seg om å få det til å se ut som at de ikke legger merke til TV-kameraet som kommer smygende oppover midtgangen og forbi dem, mens Glam fra Wig Wam jogger lett hostende nedover benkeradene på den andre siden og LYKKEN ER KOMPLETT.

Jeg kan like godt innrømme det, først som sist: «Allsang på grensen» utfordrer humanisten i meg. Det er sånt man blir sittende og tenke på, de gangene strømmen virker, gråværet senker seg og TV2 teppelegger sendeskjemaet sitt med Katrine Moholt, enhjøringer og regnbuer:

Come!
Come, Nuclear bomb!

Og så, plutselig, kommer skammen: Ubehaget ved å sitte der i en mørk leilighet og føle seg bedre enn alle andre, bare fordi man ikke går i crocs. (For øvrig: Hadde man faktisk eid et par crocs, hadde de statistiske sjansene vært betydelig større for at man hadde klart å rydde opp i eget sikringsskap, slik at man faktisk hadde fått sett «Allsang på Grensen», men det er en annen skål.) Kort sagt: Man føler seg ensom.

I forbindelse med Solstad-feiringen tidligere i vår, trakk kritiker Tom Egil Hverven nokså betimelig fram et sitat, hentet fra en av fotnotene bakerst i Solstads roman «16.07.41». Et poeng som er ganske lett å overse, til tross for at man sjelden ser norske kunstnere legge for dagen et slikt ønske om allsang og letthet i sjel og sinn: «Det er mitt mål en gang å skrive en roman om lykken», skriver Solstad. «Det er en stor utfordring, som ytterst få har begitt seg i kast med, av naturlige grunner, men jeg vil det, om jeg tør. Jeg kjenner en forpliktelse til å gjøre det. Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det.»

Solstad ønsker seg verken flere nerver eller større tvil. Han ønsker seg lykke. Er det et plumpt ønske, å ville være glad? Å søke det positive? Må man nødvendigvis være grunn for å like «Allsang på grensen»?

Jeg vet ikke, for jeg fikk ikke sett programmet. Isteden ble jeg sittende på kjøkkenet og lese videre i A.O. Vinjes «Ferdaminne fraa sumaren 1860». (Jeg er på side 142: Vinje har akkurat prata lenge om grøt.) Uansett: Vinje har ting på stell. Flere ganger takker han nei til salongene, og slår seg heller til hos vanlige folk:

«Stakkars fine folk som berre gjeng på stasball og soleis aldri ser slike dansar» skriver Vinje fra en fuktig kveld på lokalet i Trondheim: «Det må eg seie til ros for Nidaros, at eg såg ingen herkemuge (pøbel) der i dette ordets vanlege meining, i minsto ikkje blant ålmugen.»

På onsdag tar Anniken Huitfeldt turen til Halden.

(Denne teksten ble opprinnelig trykket i Klassekampen, lørdag 9. juli 2011.)

George Solstad vs. Dag Costanza

Foto: Martin Kalfatovic / Creative Commons

ARTIKKEL 28.05.11
Fotnoter til en uutgravd artikkel om Dag Solstad.

1. Det er en varm dag i oktober: Jeg står midt i Jerrys leilighet, mellom sofaen og det lille, åpne kjøkkenet. Jerry er og henter foreldrene på flyplassen, og har tatt med seg George, siden heller ikke George hadde noe å gjøre. Jerry sa at det var fint om jeg kunne passe leiligheten mens de var borte, så her står jeg. Døren går oppmed et brak, og inn kommer Dag Solstad. Han ser forundret på meg. Javel?
Nei, han skulle bare låne noe, sier han.
Låne noe? Hadde ikke vi en intervjuavtale?
Solstad sier at han ikke kan huske noen intervjuavtale, og at han uansett er forundret over å treffe en norsk journalist her. Og hvem er forresten jeg? Kunne de ikke heller ha sendt redaktøren min i forbindelse med 70-årsdagen, eller en han i hvert fall har hørt om? Solstad snur seg og kikker på sykkelen til Jerry, som henger på veggen på rommet innenfor. Han spør meg om jeg tror det er OK at han låner toalettet. Jeg svarer at jeg ikke tror Jerry vil like det.

Solstad blir stille. Så begynner han å le.

2. Piloten til det som skulle bli sit com-serien Seinfeld gikk på lufta 5. juli 1989, bare halvannen uke før Dag Solstads 48-årsdag. Dette var den sommeren Solstad akkurat hadde blitt tildelt Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Mens Solstad (igjen) skrev om sjølproletarisering og politisk radikalisme, var Jerry Seinfeld – kanskje uten å vite det – i ferd med å legge grunnlaget for den store vekkelsen som for alvor skulle hjemsøke vårt land gjennom hele 90-tallet og langt ut i det nye milleniet: Ironien.

Jerry Seinfelds tilsynelatende innholdsløse og ironisk likegyldige tv-serie (”A Show About Nothing”) lærte en hel generasjon nordmenn å snakke uttømmende om ingenting over kafébordene og lesesalspultene. Aldri har de sjølproletariserte sekstiåtternes ubegripelige prosjekt ved samlebåndet (”A Show About Nothing”) stått fjernere.

3. Seinfeld kommer inn døren i sin leilighet etter å ha vært ute og gått på Manhattan. I Berlin lukker Solstad døren bak seg og begir seg ut i byen.

Jeg kan tidlig se at ganglaget er forskjellig; der Jerry slentrer lett bakoverlent på knallhvite sneakers, med buksa trukket godt opp i skrittet og hendene stappet halvveis ned i lommene, lunter Solstad bortover Maybachufer, lett foroverbøyd, i sin litt for store vinterfrakk.

Ganglaget er forskjellig, men vilkårligheten i måten de beveger seg gjennom byen på er lik: Uten noen klar plan, men med hele dagen foran seg, klare til å følge neste innskytelse som dukker opp. Klare for å bedrive vindusshopping. Ta seg en kaffe. Gå og se en gammel film.

Dagdrivere.
Men ingen av dem går på rødt.

4. Elias Rukla klikker når paraplyen nekter å åpne seg. Det er ikke bare paraplyen, det er hele jævla verden, hvordan den aldri kan unne ham noe, ikke en gang verdighet nok til å få opp en paraply, og nå brister det.

HELVETES JÆVLA DRIT.

Panorering over til George Costanza som eksploderer når han oppdager at en av mekanikerne på bilverkstedet har stjålet en Twix-sjokolade fra bilen hans, George Costanza som eksploderer på et møte for folk med raseri-problemer, George Costanza som rasende oppsøker folk som ikke takker ham nok, folk som sniker i køen, folksom er rart på ham: GEORGE IS GETTING UPSET!!

All sann komedie starter med en sint mann.

5. Hvem ville du helst blitt stående fast i heisen med: George Solstad eller Dag Costanza?

Drøft i grupper.

6. Arne Berggren kritiserer et sted Solstad for å iscenesette seg selv. Visstnok er det bustede håret hans en eller annen form for bevisst markedsføringsstrategi. Solstad fnyser av det: Slik snakker en reklamemann. Her er det åpenbare generasjonsforskjeller. Dette er tullprat. Solstad er Solstad.

6b. Eller er Solstad norsk litteraturs svar på Kramer? Kom ikke han akkurat inn døren for å låne noe?

Se på dem: Fysikken er den samme. Håret er det samme. Og hva med den episoden der Kramer ender opp som modell for Calvin Klein – i kraft av at han er så aparte, så ”without a trace of self-conciousness”, som en av Kleins assistenter fastslår imponert.

For tre år siden intervjuet jeg Dag Solstad under Festspillene i Bergen. Han påstod at han alltid hadde sett på seg selv som vestlandsforfatter. Jeg vet ikke om han syntes det hørtes like rart ut selv.

7. Akkurat som både Jerrys New York-leilighet og gatene rundt den er møysommelig rekonsturert i et tv-studio i L.A., oppdager jeg at min egen hjemby Lillehammer ble rekonstruert på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Det er lenge siden Jerry bodde i New York, og Gud vet om Solstad noen gang har bodd i byene han skriver om. Bø? Kongsberg? Notodden? Ihvertfall ikke Lillehammer.

Trolig er det beste å bare være innom en kort stund, men likevel lenge nok til å kunne bygge troverdige kopier av fortiden andre steder, under bedre klimatiske forhold. I Berlin, for eksempel. Eller i Ren-Mar Studios i LA.

8. Hele George Costanzas liv er basert på løgner. Mot slutten av serien innser han at det er det eneste han kan: Å la være å snakke sant. 

George som marinbiolog? George som enkemann etter en nydelig, avdød modell? Som han sier selv: It is not a lie if you believe it. Der den vanlige George Costanza ikke strekker til (og det er stort sett overalt), dukker hans arkitekt-alter ego Art Vandelay opp.

Og hver gang historien begynner å slå sprekker, slik den uvergelig må, kjører George på med flere løgner, helt til det ikke lenger er mulig å komme unna; han pløyer seg dypt inn i og vel forbi det fullstedig skamløse, og holder stø kurs mot undergangen. Å opprettholde løgnen blir nærmest et spørsmål om personlig integritet, som i episoden der han kjører sine svigerforeldre helt fram til sitt ikke-eksisterende feriehus i The Hamptons.

På Kongsberg setter kemner Bjørn Hansen seg til rette i rullestolen.

9. Dekknavn, Jerry Seinfeld (I serien): Kell Varnsen
Dekknavn, Knut Pedersen (I romanen): Kamerat Eivind
Dekknavn, Dag Solstad (Som Kulturredaktør i Klassekampen, 1979): Henrik.

10. Hvor mange metanivåer kan man egentlig operere med innenfor et verk? I Seinfeld spiller Jerry Seinfeld karakteren Jerry Seinfeld, i en serie basert på hans eget liv i New York på slutten av 70-tallet. I serien om ”hans liv” får rollefiguren ”Jerry Seinfeld” tilbud om å lage en tv-serie basert på ”sitt eget liv”, der ”vennene hans” skal spille ”vennene hans”.

I romanen 16.07.41 skriver forfatteren Dag Solstad om romanfiguren «Dag Solstad», som går rundt i Berlin og tenker på hvordan farens dødsfall da han var elleve år gammel, gjorde ham til ”Forfatteren Dag Solstad”.

—

Planlagt fortsettelse etter dette: 1. Påpeke Seinfeld og Solstads felles interesse for fottøy (av Solstad grundig demonstrert i 16.07.41, der han hisser seg opp over at varehuset KaDeWe ikke fører slangeskinnssko. 2. Påpeke Seinfeld-episoden der Jerry blir uglesett av de andre beboerne for at han nekter å gå med navneskilt, og dermed stemples som anti-sosial og snobbete. Jerry kaster et oppgitt blikk bortover i korridoren, der Dag Solstad står rister på hodet – selvfølgelig helt uten navneskilt, han også. 3. George finner en perfekt parkeringsplass, mens Elaine og Dag Solstad sitter i sofaen og hører Jerry avslå en middagsinvitasjon fra Jonas Gahr Støres pressekontakt. Avslutte med gressklipping, har jeg tenkt meg.

**

(Første gang publisert i Klassekampen, 28. mai 2011.)

Nytt fra mausoleet

(Opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave, 15.01.2011. Foto: Ivar Asen-tunet.)

Om noen timer går to vennligsinnede menn opp på podiet på Litteraturhuset i Oslo og finner sine plasser.

Anledningen er Wikipedias tiårsjubileum, og en paneldebatt som har kommet i stand etter forrige ukes konflikt mellom dagens jubilant Wikipedia og det nynorske nettleksikonet Allkunne. Hovedoppgaven til Allkunne-redaktør Ottar Grepstad og sekretær i Wikimedia Norge, Erlend Bjørtvedt, kommer derfor til å bli å ta hverandre i hendene og smile og bli venner, og avslutte debatten med noen velvalgte ord om at det «burde være plass til dem begge». Slike ting burde kanskje være selvsagt, men på den andre siden: Det er ikke alt som er selvsagt i nynorsk-Norge.

Men aller først, en oppsummering: Etter at nynorskutgaven av Wikipedia ble tatt i å kopiere nokså fritt fra konkurrenten Alkunnes tekster, har sistnevnte svart med et skarpt formulert brev fra advokatene Rognlien, Djønne & Co., der de avslutter med et krav på til sammen 75.000 kroner i oppreisning og erstatning, pluss saksomkostninger. Kjør på. «Det er ikkje verdt å takke før ein har fått», som Ivar Aasen sier.

Sett utenfra virker nettleksikonet Allkunnes nokså bøse aksjon mot «konkurrenten» relativt hodeløs. I det hele tatt er det litt påfallende, at et folkeopplysningsprosjekt som Allkunne, eid av Det Norske Samlaget og Nynorsk kultursentrum og i sin helhet finansiert av den norske stat, har rullet ut kanonene mot et dugnadsprosjekt som Wikipedia. Det verdensomspennende nettleksikonet kan i dag sies å være den fremste representanten for folkeopplysningstanken som rådet på Ivar Aasens tid. Entusiasmen, idealismen og de demokratiske idealene som ligger i bunnen av prosjektet, er de virkelig så vanskelige å få øye på? Dersom Allkunne hadde vært mindre opptatt av finjuss, og mer opptatt av at folk faktisk skulle bruke nynorsk, også i et digitalt mediemarked, hadde de jublet.

I stedet velger Allkunne å score kulturpolitisk selvmål og pådra seg helt unødvendige advokatutgifter, penger som helt sikkert kunne fått bein å gå på i Aasentunets gift shop.

Jeg kan ikke påberope meg å være noen ekspert på Aasen, men lite tyder på at han anså det som sin fremste livsoppgave å sikre kulturarbeidsplasser i Hovdebygda. Faktisk er det rimeligere å anta at han selv vurderte det som et gedigent demokratiprosjekt, det han drev med – et kulturelt pionerarbeid som skulle gi mennesker over hele landet, i alle deler av folket, ny verdighet og en følelse av tilhørighet. Dette forutsatte selvfølgelig at språket kunne brukes og var tilgjengelig, enten man skulle sette poteter eller lære seg om Borneos topografi.

Den gangen kjempet Ivar Aasens fotfolk for en ny norsk hverdag. Vel hundre år senere kan man få inntrykk av at de samme folkene er mest opptatt av å æreskjelle andre nynorskbrukere, særlig offentlige personer, journalister og NRK-folk. Klassekampen har vært i kontakt med fremstående journalister som kan fortelle om å ha blitt bombardert med e-post og telefoner, der skillet mellom språkrøkt og psykopati i mange tilfeller har vært hårfint: Om det ikke er pensjonerte norsklærere som er på tråden, så er det er det vonbrotne tilhengere av 1938-normalen, aktivister fra høgnorskbevegelsen, innbitte motstandere av tuklingen med 1901-målet, representanter fra The Judean People’s Front, The People’s Front of Judea, og så bortetter, og så bortetter.

Det varslede søksmålet mot Wikipedia, avdekker igjen målrørslas akilleshæl; den påfallende mangelen på raushet og en nesten grenseløs vilje til indignasjon på egne vegne.

Vel har antallet nynorskbrukere nær halvert seg her i landet siden 1950, men nynorsken må ikke tro at den blir sterkere av å framstå som sint og redd. Dersom den skal ha et visst håp om å overleve også en stund inn i dette hundreåret, har ikke nynorsken råd til å holde på på denne måten og støte fra seg de få vennene den fortsatt har.

Hvis det å saksøke frivillige leksikonentusiaster er løsningen, er svaret klart: Målsaken er altfor viktig til å bli overlatt til nynorskfolk.

EDIT: Samme dag som denne kommentaren sto på trykk, varslet Allkunne at de trekker søksmålet mot Wikipedia.